ETTERLYSER NYE INNTEKTSKILDER: Innsender stiller en del spørsmål rundt sokkedugnaden, og toa- og tørkdugnaden i Kolbotn IL, og hvorvidt det finnes andre måter å tjene penger på?
Debatt
ETTERLYSER NYE INNTEKTSKILDER: Innsender stiller en del spørsmål rundt sokkedugnaden, og toa- og tørkdugnaden i Kolbotn IL, og hvorvidt det finnes andre måter å tjene penger på? (Bilde: Illustrasjonsfoto)

Dyrt å holde varmen og tørke seg i baken…

– Kjære, Kolbotn Idrettslag. På tide å tenke nytt, skriver oppgitt mamma-supporter i dette debattinnlegget.

Vi som er idrettsforeldre er engasjerte mammaer og pappaer når fremtidens sportsstjerner gir alt de har på idrettsarenaen. Om det så er håndball, fotball, innebandy, dans eller annen fysisk aktivitet, er vi der.

Vi støtter våre små håpefulle i tykt og tynt. Vi dedikerer vår fritid til idretten. Vi lover å støtte de små uansett vær, humør og tid på året. Vi stiller opp på vakter, dugnader, sosiale begivenheter og vi er ikke minst, dedikert til klubben. Idrettsklubben som våre små håpefulle er en del av. Vi støtter klubben fordi det er idrettslaget våre kommende stjerner representerer.

Vi støtter idrettslaget fordi dette er vår klubb. Klubben i bydelen eller kommunen vi bor i. Vi stiller opp som trofaste foreldre når det er mesterskap, cup og annen idrettsbegivenhet.  Vi bærer klubbnavnet med stolthet når vi møter motstanderen. Vi engasjerer oss og vi heier på seier.

I all denne iveren for å støtte våre kommende sportsstjerner, gjør vi mye.

Vi vil jo de små det aller beste, men et sted går en smertefull grense. En grense som for mange i utgangspunktet er uakseptabelt, men fordi dette også er en del av idrettsmiljøet har vi ikke mange valg.

Denne grensen er å selge varer til inntekt for klubben.

Sokker 

Jeg er en ivrig mamma-supporter og for andre året på rad, må jeg selge sokker.

Sokker! Kolbotn Idrettslag vil vi skal selge sokker. Et ganske kjedelig klesplagg. Et klesplagg som jeg antar de færreste har et forhold til.

I fjor var det 5 par sokker til Kr. 200,-. Svarte sokker. Ikke særlig spennende. God kvalitet. Godt produkt, men allikevel… det er fortsatt bare sokker.

Det var ikke lett å selge disse sokkene, når halve Kolbotn også skulle selge sokkene. Vi skulle selge fem pakker og vi endte opp med å kjøpe 3 pakker selv. Altså 15 par sokker. 15 par sokker til Kr. 600,- .

Det var vanskelig nok å få solgt det til nærmeste familie til den prisen, og lettere er det jo ikke å selge disse fem par sokkene til andre.

Veldig dyrt

Det er dyrt. Veldig dyrt. Og får du ikke solgt de, må du kjøpe de selv. Uten rabatt! Hva med de som strever med å få den daglige økonomien til å gå rundt? Hva med de som ikke har stort nok nettverk å selge til? Og hva med de som ikke har noen som helst salgsevne og dermed ender opp med alle sokkene selv?

Det var ikke lett å selge sokkene. Selv ikke når vår lille kommende fotballstjerne gikk rundt med pakken, blinket med sine triste dådyrøyne og gode salgsargumenter.

Men det gikk… i fjor…Nå er det tid for sokke-galskap igjen. I år har Kolbotn IL valgt å ha tre par ullsokker i pakken. Tre par for kr. 250,-! Det er pokker’n meg ikke billig!

Og så har det blitt To par mindre i pakken og Kr. 50,- dyrere.

Hvem sitter igjen med kronene?

Tenker KIL at det er lettsolgte varer sånn rett før jul? At alle vil kjøpe sokker i julegave? Det er begrenset hvor mange sokker vi skal ha i skuffen og det er i hvert fall begrenset hvor mye sokker vi skal ha venner og bekjente til å ha på samvittigheten. Ikke bare sokker, men også doruller. Dorullene koster en formue og kan de garantere silkemyke strøk når man har gjort sin fornødne på toalettet?

Det viser seg også at det er ikke mange kroner fra disse salgene som går til idrettslaget.

Leverandøren skal ha sitt og et betydelig mindretall av salget går til klubben. Jeg setter også spørsmåltegn ved moralen på dette.

At barna skal selge dyre produkter med reklame til inntekt for klubben, når klubben allerede får medlemskontingent av spillerne. Jeg tenker her at alternativet er å øke kontingente, i stedet for å «tvinge» oss til å selge produkter. I dette tilfellet, dyre produkter.

Men skal det nå først være salg av produkter, så er det på tide at KIL blir litt mer kreative. Det har jo vært mange år med sokker og doruller.

Finnes det andre produkter?

Kan vi ikke tenke nytt? Finnes det virkelig ikke andre mere interessante produkter? Andre mer morsomme produkter som også vil gjøre det lettere for barna å selge?

Produkter, de med sin idrettsiver kan ta med seg, banke på døra til naboen å selge? Produkter som for eksempel små kaker, karameller og andre godsaker?

Vi skal ikke lengre enn over til Oslo-grensa, hvor f.eks Hauketo IL i fjor solgte bokser med karameller kjeks, kokosboller og annet snadder. Mange varianter i disse kakeboksene som leveres av et firma, og man kan selv kjøpe det antallet og det typen man ønsker.

Og de selger! For hvem vil ikke heller kjøpe kjeks og andre godsaker før jul, enn trauste kjedelige sokker? Heller noen kilo for mye og kalde føtter, tenker jeg. Det er tross alt snart jul.

Så sånn er det å være engasjerte idrettsforelder til små håpefulle, kommende idrettsstjerner på Kolbotn.

Vi bruker pengene på å holde føttene varme og tørke oss bak med silkepapir.

Til toppen