– IKKE HOLDBART: Oppegård Avis-redaktør Anders Nordheim Dahl mener det er på tide å slutte snakket og handle.

Debatt Redaktøren har ordet

– IKKE HOLDBART: Oppegård Avis-redaktør Anders Nordheim Dahl mener det er på tide å slutte snakket og handle. (Bilde: Espen Braata)

Eventyrets bakside

– På tide å kutte ut moteord og snakk. Det er på tide med handling, mener Oppegård Avis-redaktør Anders Nordheim Dahl i ukens leder.

Man kan vel trygt si at det er to ganske så forskjellige historier som preger ukens avis. Ukens eventyr har to forskjellige kapitler. Det ene er utrolig hyggelig, og det andre er trist og alvorstynget.

Fantastisk Eventyrfestival

HERLIG EVENTYR: Eventyrfestivalen ble en gedigen suksess i år! Kanskje den beste noensinne!
HERLIG EVENTYR: Eventyrfestivalen ble en gedigen suksess i år! Kanskje den beste noensinne! Foto: Peder Blümlein

For å starte med det hyggelige, så har jeg lyst til å skamrose arrangørene av Eventyrfestivalen.

Denne tradisjonen er unik, fantastisk og svært godt gjennomført. Det var først mørke skyer over Kolbotn fredag formiddag, men da festivalen åpnet klokken 18.00 med Eventyrsti, brøt det mørke skylaget opp, og helgen ble et eneste langt og flott eventyr fra start til slutt, via Markedsdagen, Familiedagen ved Gjersjøelva og til jazzkonserter og Kolbotn Grand Prix.

Årets festival er kanskje den beste jeg har opplevd siden jeg flyttet hit til Oppegård.

Klikk her for å gjenoppleve Eventyrfestivalen!

Eventyrets mørke kapittel

SLAKT: Fylkesmannen gir stryk-karakter til flere lokale skoler. Les rapportene i sin helhet på oavis.no!
SLAKT: Fylkesmannen gir stryk-karakter til flere lokale skoler. Les rapportene i sin helhet på oavis.no! Foto: Fylkesmannen i Oslo og Akershus

Men alle eventyr har en bakside. Slik er det også her i Oppegård. Selv om solen skinte over barna på Eventyrfestivalen, gjør den dessverre ikke det for alle barn i skolene våre.

Fylkesmannen har radbrukket flere skolers håndtering av mobbing i en ny rapport. «Skolen har ingen rutiner for hva den skal gjøre når elever og foreldre ber om tiltak knyttet til det psykososiale skolemiljøet», heter det blant annet i en av rapportene for en av skolene.

Klikk her for å lese rapportene i sin helhet!

Fantastisk gjort, Nina!

Det er svært nedslående lesing. Det hele blir virkelig satt på ord av Nina Birkeland, som er råtøff, snakker åpent om hennes families historie og setter svært personlige ord på det som står i rapportene.

Det samme gjelder familien på Vassbonn som har gitt oss innsikt i sin historie. For det er først og fremst det dette handler om, det handler om mennesker, de minste og mest forsvarsløse av oss, og det handler om konsekvensene mobbing kan få for dem som blir utsatt for det.

STÅR FREM MED SIN HISTORIE: I ukens Oppegård Avis og på nye oavis.no snakker Nina Birkeland om situasjonen som førte til at familien valgte å flytte ut av kommunen. Dette er en sterk historie som imponerer oss!
STÅR FREM MED SIN HISTORIE: I ukens Oppegård Avis og på nye oavis.no snakker Nina Birkeland om situasjonen som førte til at familien valgte å flytte ut av kommunen. Dette er en sterk historie som imponerer oss! Foto: Yana Stubberudlien

Jeg synes du skal være svært stolt, Nina, for at du har satt ansikt på både noe som mange sliter med, ofte i det skjulte, og for at du bidrar til å sette fokus på denne viktige saken, og skolenes til tider elendige håndtering av mobbeproblematikken.

Vi får nå håpe at dette blir tatt på dypeste alvor, og at man griper inn nå med full kraft for å gjøre noe med dette ofte tabubelagte spørsmålet.

Dessverre er ikke Nina Birkelands historie, eller historien fra Vassbonn unik. Ukentlig snakker vi i avisen med foreldre som forteller om grove mobbe- og voldssaker ved flere av skolene våre. Dette er også foreldre som kjemper tøffe kamper for barna sine.

De forteller om grusomheter, om følelsen av å ikke bli tatt på alvor, og om det de beskriver som elendig håndtering av slike saker. De forteller om mangel på handling, og om søvnløse netter, gråt og hvordan de som mobber barna deres, ofte stryker unna konsekvensene av det å ødelegge hverdagen og livet til barna deres. Det er nettopp derfor det er ekstra viktig at Nina Birkeland står frem i ukens avis og setter ansikt på utfordringene.

Moteord og spader

Jeg har selv barn ved Sofiemyrtoppen skole, og jeg ønsker å skyte inn her at skolen er full av fantastiske voksne som virkelig gir alt ut fra de ressursene de har, men det er systemet det er noe galt med i første omgang. Det er viktig å påpeke her at sakene i ukens avis, ikke handler om at Sofiemyrtoppen er "verstingen" på alt som finnes. Mobbing finne det ved alle skoler, men det er ved Sofiemyrtoppen og Vassbonn Fylkesmannen nå har vært inne og sjekket forholdene. Det burde kanskje vært tatt en tur til flere skoler og gravd litt?

Det jeg synes er aller verst, er at alt for ofte er det slik at tiltakene oppleves som at de settes inn på dem som blir mobbet, slått, sparket og trakassert, og ikke på dem som utøver handlingene. Dette er en svært gjentagende tilbakemelding jeg får når jeg snakker med foreldre rundt i kommunen vår som har barn som sliter.

Dette gjør noe med rettferdighets- og demokratisansen til mange. Når det oppleves gang på gang at mobberne får "gå fri", mens de som blir mobbet får tiltak rundt seg og nærmest blir satt i en slags "offerbås", blir det vanskelig å forklare de små rettferdigheten i slikt.

En ting jeg helt fra hjerteroten mener, er at vi nå må kutte ut å pakke inn mobbingen i silkeplast og bobler. Jeg er oppriktig så møkka lei bruken av ordet "psykososialt miljø". Dette er et glanspakket moteord som på en fancy, byråkratisk måte bare pakker inn realiteten i bobleplast.

Hvorfor ikke bare begynne å kalle en spade for en spade? La oss kalle ting for akkurat dèt det er. I det voksne arbeidslivet snakker vi aldri om det "psykososiale miljøet" når noen ikke har det bra. 

I voksen-verdenen har vi ord som: Mobbing, trakassering, slåssing, sparking, slåing, slåsskamp, griseord, lugging, biting, forfølging, uønsket adferd, klyping, drittslenging og så videre. 

Når noen blir plaget på arbeidsplassen, går vi vel aldri til sjefen vår og sier "du, det psykososiale arbeidsmiljøet mitt er intrikat, og jeg føler meg krenket". 

Uansett har vi voksne helt andre virkemidler. Slår du noen eller mobber noen på jobben, så får du sparken. Gjør du det ute i hverdagen, får du som regel et oppgjør på flekken. I mange barns hverdag tar det dager, uker og, som du leser i ukens avis, til og med flere år. Det er skandale!

Skolene snakker alltid om framsnakking. Selvfølgelig er det oss voksnes plikt å bidra til at skolen oppleves som positiv for barna, og at vi skal bidra til at barna får en positiv holdning, men det er ikke alltid like enkelt når man hører om episode etter episode ved flere av kommunens skoler. 

Dette gjelder ikke bare Sofiemyrtoppen og Vassbonn. Det gjelder alle skoler!

Hadde vi voksne akseptert slikt?

Når man sitter og leser mye av det som foregår i skolegårdene, er det nærliggende å tenke: «Hadde vi akseptert noe av dette på våre arbeidsplasser»? «Hva hadde sjefen min gjort dersom det mange barn opplever på skolen hver dag hadde skjedd med meg»? «Hadde jeg akseptert å bli slengt stygge ting til, blitt mobbet eller til og med banket på jobben»?

Svaret er helt klart nei. Det bør det være. For hvorfor skal barna våre akseptere det vi voksne aldri hadde funnet oss i?

Nå håper jeg virkelig at kommunen griper umiddelbart tak, bevilger det som måtte trengs av penger og ressurser, og får bukt med dette, for det skal være nulltoleranse for mobbing i skolene.

Er det dèt i dag?

PS: Hva mener du om saken? Skriv gjerne et debattinnlegg til oss på debatt@oavis.no, og kommenter gjerne i kommentatorfeltet under.

Til toppen