KASTER SEG INN I SKOLEDEBATTEN: Tobarnsmor Ruth Aga fra Kolbotn.
Debatt
KASTER SEG INN I SKOLEDEBATTEN: Tobarnsmor Ruth Aga fra Kolbotn. (Bilde: Eivind Throndsen )

– Sviket fra politikerne

Hvorfor prioriterer politikerne i Oppegård barna så mye lavere enn i nesten alle andre kommuner i Norge? spør tobarnsmor Ruth Aga fra Kolbotn, og kaster seg inn i skoledebatten.

Ville vi formet omsorgstilbudet for eldre basert på behovet til de 85 % som trengte minst hjelp?

Takk for et viktig debatt-innlegg om Oppegård-skolen til FAU-leder ved Vassbonn skole, Are Forbord.

Flinke elever får ikke optimale vekstmuligheter

Jeg er helt enig i at i en skole som er barbert for ressurser, får den alminnelige elev ikke optimale vekstvilkår. Og når vi ser på realfagssatsinger og andre innsats som nabokommuner setter inn for elevene sine, er dette pinlig.

KASTER SEG INN I SKOLEDEBATTEN: Tobarnsmor Ruth Aga fra Kolbotn.
KASTER SEG INN I SKOLEDEBATTEN: Tobarnsmor Ruth Aga fra Kolbotn. Foto: Eivind Throndsen

Det gir åpenbart tapte læringsmuligheter hos mange elever. Når kommunen attpåtil legger hindringer for fritidstilbud som kan stimulere til læring hos elevene, er det lite kunnskaps-ambisjoner å spore på vegne av våre unge. 

Imidlertid er det ikke de flinke elevene som rammes hardest av den manglende skolesatsingen, det er de elevene som strever.

– Imidlertid er det ikke de flinke elevene som rammes hardest av den manglende skolesatsingen, det er de elevene som strever.

Ruth Aga

Elever som strever får ikke hjelp

Det har ikke kommet klart nok frem i skoledebatten i Oppegård hvordan elever med ulike vansker følges opp for dårlig og hva slags konsekvenser det får for dem.

Follo distriktsrevisjon deler inn elevene i tre grupper. De angir at ca. 85 % av elevene klarer seg helt greit, 5 % av elevene har store problemer og får hjelp. Det er de 10% av elevene med moderate utfordringer av varierende natur som vekker mest bekymring. De får lite hjelp av lærere i klasserommet, – lærerne har så alt for mange å følge med på. 

Det sjokkerende er at tillegg til at vi velger å ha færre lærere per elev enn knapt noen annen kommune, bruker vi også ca. 20 % mindre enn snittet i tilsvarende kommuner på spesialundervisning og PPT.

Det betyr at tillegg til at de med moderate problemer i liten grad blir sett av sin egen lærer, får de mindre utredning fra PPT og mindre tiltak og tilpasninger enn barn i andre kommuner.

Store konsekvenser av manglende oppfølging

De fleste barn med moderate læringsproblemer og sosiale utfordringer kan greie seg bra dersom de blir sett og får litt tilpasninger. Men det er ikke så lett her i Oppegård...

Mange av ungene som sliter faglig og/eller sosialt, strever med tapt læring, mobbing og psykiske problemer, men kollapser kanskje ikke før uti ungdomsskolen eller under videregående utdanning. En del familier flytter etter noen år i eller tar barna ut av Oppegård-skolen fordi de ikke opplever at deres barns utfordringer blir møtt.

Jeg kjenner personlig mange, mange som har spurt om hjelp og tilpasninger uten å få det. Hvor mange dette gjelder er det ingen som teller, og familiene deler i liten grad de tunge historiene. 

De usynlige barna

Usynliggjøring av 10 % av Oppegård skoles elever rammer hardt. Mange barn og familier rundt dem har betalt dyrt for denne sparingen. 

Tenk om vi estimerte omsorgsbehovet for eldre basert på de 85 % som trengte minst hjelp? Når gode resultater fra nasjonale prøver brukes som støtte for ytterligere kutt i en av Norges billigste skoler, er det den logikken som følges. 

Sviket fra politikerne

Jeg spør meg, hvorfor prioriterer politikerne i Oppegård barna så mye lavere enn i nesten alle andre kommuner i Norge? 

Er det fordi barna våre ikke har stemmerett?

Eller er det fordi våre politikere ikke leser den skarpe kritikken fra kommunerevisjonen i Follo? Les den her!

Eller har vi her i Oppegård en kommune kun for de sterkeste? Er den sosiale kontrakten mellom oss som borgere og våre politikere, at kun de vellykkede i skolen skal ses og høres?

Er det fordi vi tror at vi i fremtiden har råd til å miste så mange unge mennesker fra arbeidslivet?

Eller kanskje politikerne våre trenger bedre utdanning for å forstå at man ikke kan vurdere om forholdstallet mellom lærer og elev er tilstrekkelig på grunnlag av Nasjonale prøver?

– Når kommunebudsjettet vedtas 12. desember, får vi vite hvilken verdi våre politikere setter på barna våre.

Ruth Aga
Til toppen