ULVESPOR PÅ DET SNØDEKTE VANNET: Bildet er tatt i et ulverevir på Østlandet.

Debatt Naturvern i Oppegård

ULVESPOR PÅ DET SNØDEKTE VANNET: Bildet er tatt i et ulverevir på Østlandet. (Foto: Mariella Nora Isabella Filberg Memo)

Tap av natur og økologisk sorg

Naturen rundt oss forsvinner. Pressområdene i randsonen rundt Oslo er blandt de biologisk mest rike i landet, og opplever samtidig tidenes nedbyggings- og fortettingstakt, der artsmangfold og natur må vike for betong, biler og støy.

Det er dramatisk for naturen, våre medskapninger, de andre artene, og det er dramatisk for mennesket. Naturen har en egenverdi, uavhengig av nytten for mennesket.

Likevel konkluderer WWF i sin Living Planet Report 2018 med at 60 prosent av dyrelivet på jorda er tapt siden 1970. I vår del av verden er 1/3 av dyrelivet tapt i løpet av de siste 40 årene.

Hovedårsaken til tapet er en voldsom menneskelig aktivitet, ødeleggelse og forringelse av artenes leveområder.

DEBATTINNLEGG: Mariella Nora Isabella Filberg Memo (47) fra Solbråtan har studert etnologi på hovedfagsnivå ved Universitetet i Oslo. Hun er mangeårig leder av Naturvernforbundet i Oppegård og de siste to år også naturvernkontakt for Norsk Ornitologisk Forening avdeling Oslo og Akershus. Foto: Torgeir Berge

Det internasjonale Naturpanelet (IPBES) sin omfattende rapport om det globale biomangfoldet, utgitt tidligere i år, konkluderte på lignende vis med at mennesket er i ferd med å utrydde store deler av livet på jorda, og fellesnevneren er massiv menneskelig inngripen.

Arter utryddes i et stadig høyere tempo, og mange argumenterer for at vi er på vei, eller godt  inne i den sjette masseutryddelsen på jorda, men at det denne gangen er mennesket som er hovedårsaken. Den høye graden av artsutryddelse og landskapsendring /omfattende endring av jordens overflate vi bevitner i vår tid, har endog gitt opphav til benevnelsen av en ny geologisk tidsalder .

“Antropocene” ble lansert i 2000 av den nederlandske forskeren Paul Crutzen, og har siden den tid vært et velbrukt og anerkjent begrep i forskningen på og rundt tema. 

Hva er mennesket uten empatien, innbefattet empati med våre medskapninger, de andre artene på denne kloden?

Les også: Slik mister vi de grønne lungene

Tap for mennesket

Tap av andre arter, naturområder og forringelse av økosystemer representerer også tap for mennesket.

Rent bort sett fra at vi er direkte avhengige av intakt natur for egen overlevelse, innebærer tap av natur også forringelse av livskvalitet og påførte helsemessige belastninger.

Den livgivende og helsemessig positive effekten av naturkontakt og stillhet er godt dokumentert,. Nærvær med naturen gir mange av oss indre fred og overveldende glede, og under ligger kan hende en mer eller mindre bevisst trang til å søke sammenheng med andre former for liv, en kjærlighet til naturen og alt som lever (biophilia, E. O. Wilson 1984).

Naturen representerer kontinuitet, er referansepunkt for noe varig, og et stille rom som både forbinder oss med oss selv og noe større enn oss selv.

Tap av natur blir derfor til sorg

Den amerikanske forfatteren, filosofen, forskeren og biologen, Aldo Leopold (1887-1948), var blandt de første til å uttrykke denne følelsesmessige responsen til tap av natur; “One of the penalties of an ecological education is that one lives alone in a world of wounds” (A Sand County Almanac 1949).

I ettertid, og i takt med de massive naturødeleggelsene vi opplever i vår tid, ser det ut til at denne sorgresponsen rammer stadig flere mennesker verden over. Forskning fra Australia og Canada, navngir denne følelsmessige responsen til tap av natur som “økologisk sorg” .“The grief felt in relation to experienced or anticipated ecological losses, including loss of species, ecosystems, and meaningful landscapes due to acute or chronical environmental change” (Ashlee Cunsolo & Neville R. Ellis, Nature 2018). Sorgen innbefatter også tap av kunnskap knyttet til miljøet og identitet assosiert med landskapet.

Fra endringsblindhet til handling

Vi biter gjerne i oss sorgen, for vi tenker at den ikke er legitim. Samtidig sløves vi av endringsblinhet eller shifting baselines-syndromet, som den canadiske marinbiologen Daniel Pauly navnga det psykologiske fenomenet, som gjør at vi stadig godtar mer ødelagte økosystemer som naturens normale tilstand. Vi er ikke fullt bevisst de endringer som skjer fra generasjon til generasjon, ofte også innenfor samme generasjon, og vår referanseramme for naturens tilstand blir glidende.

Bit-for bit nedbygging av vår nærnatur er et godt eksempel på gradvise endringer som gjør at vi uten klart fokus eller håndfast dokumentasjon kan glemme det som var for bare få år siden.

Er det virkelig så kort tid siden Norge var et fattig land, at vi fortsatt befinner oss i en umoden og ukritisk vekst- og forbruksekstase, og er det kanskje på tide å se andre gleder enn olympisk mesterskap i forbruk og vekst?

I en tidsalder med ekstraordinære naturtap, og fortrengning av andre arter, og en for mennesket postmoderne fragmentert virkelighet i rask endring ("All that is solid melts into air" Marx/Berman), trenger naturen beskyttelse, og mennesket naturen mer enn noensinne.  

Kanskje må vi børste støvet av gamle honnørbegreper som måtehold og nøysomhet, både på system- og personnivå. Oppøve oss til å se det edle i egenskaper som ydmykhet og ærefrykt, til å begrense oss og stoppe opp.

Kanskje må dette være essensen i en oppdatert etikk som styrer våre handlinger i en tid der både menneskelig antall og teknologiske kapasitet gjør oss i stand til å påføre naturen grenseløs skade og uante konsekvenenser i tid og rom.

Look to Europe, der er rewilding på manges lepper. Forhåpentligvis kan vi lære av andres feil, bli arealnøytrale, og stoppe tapet av natur før vi har mistet det meste. Rewilding, eller naturrestaurering er et godt tilleggstiltak, men ingen fullgod ertstatning for opprinnelig natur som har brukt naturens egen evolusjons- og endringstakt til å bli akkurat så kompleks og fantastisk som den er.

Look to Europe og våre naboer vi liker å sammenligne oss med. Den som tror ukritisk vekst og uhemmet forbruk av naturressurser og naturarealer er avantgardistisk og fremtidsrettet, har sovet i timen.

Vi må bort fra tanken om at naturvern er noe sært for de få, og vi må få tap av natur på toppen av den politiske dagsorden, både globalt, nasjonalt og lokalt.

Ansvaret ligger hos oss alle, politikere og innbyggere for øvrig, og problemstillingen ligger rett utenfor vår egen dør.

Les også: Redd skogen – fra politikerne!

Til toppen