IDYLLISK: Søstrene fra Katarinahjemmet fotografert i idylliske omgivelser ved Kolbotnvannet i 1963.
IDYLLISK: Søstrene fra Katarinahjemmet fotografert i idylliske omgivelser ved Kolbotnvannet i 1963. (Foto: Katarinahjemmet)

Da nonnene kom til Kolbotn

Hvordan kom det til at dominikanersøstrene fikk et sommersted ved Kolbotnvannet?

Jo, det har seg slik at Snefrid Hansen hadde sitt barndomshjem i Ekornrudveien 38. Hun var født 7. oktober 1905 i Odense, bodde noen år på Island og ble utdannet til sykesøster på Ullevål. Snefrid overtok barndomshjemmet i 1947. Huset var bygget av Snefrids far Hjalmar som var offiser i Frelsesarmeen. Moren Ellen var aktiv som «fru brigadér» i arméen. Begge foreldrene arbeidet som frelsesoffiserer i Danmark, på Island og i Norge. Moren var en særs markant frelsesoffiser; for i sin tjeneste i Nord-Norge ble hun kalt «Lofotens apostel».

Snefrid arbeidet ved Ullevål sykehus. Men i 1933 – 28 år gammel, brøt hun opp og søkte seg til den katolske tro for å bli nonne. I 1934 dro hun til Châtillon i Frankrike for å gå i kloster (Det var der søstrene på Katarinahjemmet i Oslo hadde sitt moderhus). Snefrid ble novise i mai 1935, og fikk klosternavnet Søster Emmanuel-Marie.

Forble katolsk

Etter «Første løftet» kom hun tilbake til Katarinahjemmet, men brøt opp fra klosterlivet kort tid etterpå. Så høsten 1938 var hun tilbake i sitt barndomshjem i Ekornrudveien og fortsatte som sykepleier ved Ullevål sykehus, senere også ved Krohgstøtten. Snefrid forble katolsk i sin tro og trofast støttende til Katarinahjemmet hele livet.  Og Søstrene, de besøkte henne rett som det var hjemme i Ekornrudveien.

I skiftet etter foreldrene i 1963 ble halve eiendommen Snefrids del. Hun gav sin andel videre – med livslang borett for seg - til søstrene ved Katarinahjemmet. De hjalp henne da med å kjøpe ut resten av familien. Slik gikk det til at dominikanersøstrene ble eiere av dette idylliske «landstedet» ved Kolbotnvannet.

Etter fylte 70 år, flytter Snefrid til Bergen for å gifte seg med sin ungdomsflamme. Men akk, Snefrids ekteskap i Bergen endte dessverre i skilsmisse etter bare få år. Da flyttet hun igjen tilbake til sin loftsleilighet hos Søstrene i Ekornrudveien.

Messer i Ekornrudveien

Snefrids grandnieser forteller at hun var en hyggelig grandtante. Årvisst - på julaften ettermiddag, tok hun dem med til Katarinahjemmet. Der var det pyntet til julefest med korsang, julesanger og ja, «veldig godt å være». Snefrids juletradisjon, for og med grandniesene, var ensbetydende for dem at nå var det jul. En fin inngang til selve feiringen minnes de i dag.

Utover 1980-årene holdt Søstrene faste søndagsmesser i Ekornrudveien en gang i måneden. De arrangerte også samlinger og holdt leir for ungdom. Slik benyttet ordenssøstrene sitt sommersted helt til en leieavtale for å holde katolske messer i Holmlia kirke kom utpå 1990 tallet (St. Hallvards menighet).  Søstrene solgte sommerstedet i 2010 for å flytte til en mer lettstelt ferieleilighet.

Snefrid døde på Bjørkås 85 år gammel 3. desember 1990, og ble stedt til hvile på Kolbotn gravlund.

I dag står det to moderne funkis tomannsboliger på Søstrenes feriested i Ekornrudveien 38. Her har fire familier fått bygget nye hjem med idylliske hager ned til Kolbotnvannet.

Virke i snart 100 år

Norge fikk aldri dominikanernonner i middelalderen slik tilfellet var i Sverige og Danmark. De første Ordenssøstre etter reformasjonen kom for 170 år siden. Dominikanernonnene kom til Oslo i 1928 og det oppsto et dominikansk kvinnekloster.  Det var nært knyttet til de franske patrenes etablering i Oslo. I tillegg til å feire gudstjenester og preke, skulle patrene holde foredrag og forberede utgivelse av katolske bøker på norsk. Slik vokste ønsket om apostoliske dominikanerinner som kunne hjelpe dem i deres daglige liv og virke.

Stiftelsen «Det Dominikanske Hjem» ble opprettet av pater Bechaux, og forfatteren Sigrid Undset ble medlem av styret. De oppkalte sitt nye hjem og kloster etter Katarina av Siena og Katarina av Sverige – datteren til den hellige Birgitta fra Vadstena; derfor Katarinahjemmet.

Årsskiftet 1939/40 var det hele 560 ordenssøstre i Norge. De utgjorde 20% av den katolske befolkningen i landet. De arbeidet i 19 byer fra Hammerfest i nord til Arendal i sør. I hver by var det et katolsk hospital og gjerne en katolsk skole også.

I dag er halvparten av Søstrene norske, resten er fra Polen, Vietnam, India og Frankrike. Alle har de solide utdanninger innen teologi, fysikk, historie, ikonmaling eller oversettere. De ivaretar betydelige undervisningsstillinger på Universitet, fakulteter og skoler i Oslo-området. Det er innpå 200.000 katolikker i Norge i dag.

Undset på besøk

Forfatteren Sigrid Undset, som fikk Nobels litteraturpris i 1928, «spesielt for sine mektige beskrivelser av livet i Norden i middelalderen», bodde en tid på Bålerud pensjonat mens hun skrev en av sine første romaner. Det sies at hun da ble inspirert av miljøet rundt tunet på Søndre Oppegård og brukte dette i senere romaner som Audun K Hestviken og Kristin Lavrandsdatter. Sigrid Undset konverterte til katolisismen i 1924.

Høsten 1947 flyttet Undset inn på Katarinahjemmet en 3-måneders periode på grunn av oppussing hjemme.

Følgende Kronikk fra 1947 gir nøkterne glimt av en enkel, men omsorgsfull gjestfrihet overfor henne: 

«Torsdag 31. Juli: Sigrid Undset ankommer. Hun har bedt om å bo hos oss mens de reparerer hennes hus på Lillehammer. Her skal hun arbeide på en bok om Katarina av Siena som et amerikansk forlag har bedt henne skrive. Hun skal bo på et rom i 2 etasje i nybygget og Hjørdis Schøien påtar seg å besørge alle de daglige småtjenester hun måtte trenge.

Hjørdis serverer henne til frokost og spiser sammen med henne. Det samme gjelder aftensmåltidet. Middagen kl. 2.30 spiser fru Undset i pensjonærenes spisesal og drikker kaffe i biblioteket. Vår berømte gjest skal bo hos oss like til 10. oktober. Hun er elskelig vis-à-vis søstrene, og ber ofte om å få sitte sammen med oss om kvelden i haven. Slik forlenges og fylles vår rekreasjonen av hennes mange interessante reiseopplevelser.”

Dette var i Norge før fjernsyn, internett og de nye «sosiale» medier kom. Det var tid til gode samtaler. (Sigrid Undset sin roman om Katarina av Siena, ble utgitt posthumt i 1951).

PS! Denne artikkelen er hentet fra Oppegård historielags kalender for 2019. Kalenderen er til salgs på bibilioteket, bokhandelen og dagligvarebutkkene i kommunen.

Til toppen