Lik meg! Velg meg!
Nesanet Hailemariam var med på avgjørelsen, men det gjorde vondt.
NB: Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter.
Nå kan både eliten og bredden på Sofiemyr sette sjampanjen til kjøling. Vi politikere har gitt grønt lys for et etterlengtet garderobe- og stadionanlegg.
Det er gode nyheter for idretten, barna og ungdommene som har ventet lenge nok. Men før korkene rekker å sprette, har en annen konkurranse allerede begynt. Den handler ikke om fotball.
Den handler om hvem som skal få æren.
Det er under ett år igjen til valget, og vi politikere har både trang til og hastverk med å bli likt. Helst av alle, helst hele tiden.
Har du fulgt med i sosiale medier eller lokalavisa de siste dagene, har du mest sannsynlig sett ulike partier med hver sine fortellinger om hvem som har kjempet hardest, holdt ut lengst og til slutt sikret dette praktanlegget.
Men er dette virkelig en seier ett enkelt parti kan innkassere?
En mill her og en mill der
Historien om Sofiemyr er dessverre ikke bare historien om handlekraftige politikere. Den er også historien om et prosjekt som har tatt langt lengre tid enn planlagt, og som har blitt betydelig dyrere underveis.
Administrasjonen har forklart forsinkelsene. Det gjør ikke nødvendigvis saken bedre. En tidligere kostnadsramme på rundt 47 millioner kroner er nå blitt til 90 millioner.
Jeg har selv stemt ja til anlegget. Det er derfor ingen grunn til å tro at jeg skriver dette fra en opphøyd posisjon, hevet over den politiske forfengeligheten. Jeg er en del av den.
Jeg liker også å bli likt, og jeg har heller ikke noe prinsipielt imot å bli gjenvalgt. Det ville vært en nokså original politisk karriereplan.
Men sannheten er at ingen av oss har fått dette til alene. Et flertall har klart å fatte et vedtak om et anlegg som skulle vært på plass for lenge siden, til en pris som på et tidspunkt kunne gitt oss to slike anlegg.
For dagens og morgendagens barn
Jeg mener Sofiemyr trenger dette anlegget. Jeg har besøkt idrettsanlegg både i og utenfor kommunen og sett, med en viss misunnelse, hvilke fasiliteter andre tilbyr sine barn og unge. Det betyr noe at vi gir våre egne barn ordentlige rammer. At de kan være stolte av stedet de trener, spiller kamper og tilbringer store deler av oppveksten. At både de som drømmer om en karriere på øverste nivå, og de som bare ønsker å spille fotball med vennene sine, har et anlegg som fungerer.
Og ja, en do med dører bør heller ikke være for mye å be om i en norsk kommune.
Alternativet var å bygge et mindre anlegg til 55 millioner kroner nå, og satse på en utvidelse senere. På papiret kan det se fornuftig ut. Men jeg tror ikke den utvidelsen noen gang ville kommet. Og skulle den likevel komme, frykter jeg at sluttsummen ville blitt enda høyere. Da kunne vi blitt sittende med en halv løsning som aldri ble hel.
Når andre ber om penger
Samtidig som vi feirer et anlegg til 90 millioner kroner, er det innbyggere som lurer på hvorfor kommunen ikke har råd til å gi dem tjenestene de trenger. Eldre, mennesker med funksjonsnedsettelser og andre med omsorgsbehov opplever at tilbudene ikke strekker til.
Det er et betimelig spørsmål. Vi har tross alt brukt de siste årene på å forklare at kommunen må spare, at aktiviteter må kuttes, og at det ikke finnes penger til alt innbyggerne mener er nødvendig. Da er det ikke rart om jubelen over Sofiemyr klinger litt annerledes for dem som fortsatt venter på et bedre tilbud.
Dette er innbyggere som ber om tjenester de mener kommunen skal levere. De fortjener mer enn et velment svar om hvor viktig idretten er. Mitt svar er at jeg, på vegne av Venstre, har valgt å prioritere dette anlegget denne gangen. Og jeg skal gjøre det jeg kan for å vise den samme handlekraften når pengene skal fordeles til tiltak som kommer andre grupper til gode.
Etter den søte kløe ...
Men det er ingen tvil om at investeringen vil legge beslag på betydelige midler. Hva det vil bety for andre prioriteringer i kommunen, får vi se når budsjettene skal legges. For som kjent: etter den søte kløe kommer den sure svie.
Men før realiteten innheter meg, så skal jeg nå om kort tid på Sofiemyr sammen med andre politikere som har stemt for forslaget. Pressen kommer. Vi skal vise frem at vi har fått til noe.
Og jeg skal selvfølgelig være med.
Det skulle bare mangle. Jeg vil også ha litt av æren.
Så når fotografen ber oss smile på Sofiemyr i dag, kommer jeg til å smile. Men når regningen kommer, så er det ikke sikkert noen vil være med på gruppebilde.
Nesanet Hailemariam
Venstre
