LESERINNLEGG

ANTIBAC SOM ENESTE VÅPEN: «Det har lenge vært fleipet om at lærerens eneste våpen er Antibac, for meg og mange lærere er ikke dette en spøk, men alvor. Ved gult nivå har vi kun Antibac, om satt noe på spissen», skriver Christian Fredrik Melbye i sitt leserinnlegg. Illustrasjonsfoto: Yana Stubberudlien
ANTIBAC SOM ENESTE VÅPEN: «Det har lenge vært fleipet om at lærerens eneste våpen er Antibac, for meg og mange lærere er ikke dette en spøk, men alvor. Ved gult nivå har vi kun Antibac, om satt noe på spissen», skriver Christian Fredrik Melbye i sitt leserinnlegg. Illustrasjonsfoto: Yana Stubberudlien

Det store lærersviket

«I den oppståtte smittesituasjonen mener jeg virkelig at formannskapet og kommunen har bommet, og at deres håndtering fra starten av januar og frem til 22. januar er et svik mot lærerne», skriver lektor Christian Fredrik Melbye i sitt leserinnlegg.

Publisert Sist oppdatert

Så, da sitter vi her – igjen. Ny lockdown, denne gangen grunnet den muterte utgaven av Covid-19. I første omgang sentrert rundt Østlandet.

Jeg jobber selv som lektor på en barneskole i Nordre Follo og har den siste uken hatt hjemmeskole versjon 2.0.

Da nyheten om den muterte varianten dukket opp rundt juletider, var det fristende å tenke: «Dette er langt unna. Det kommer nok ikke hit med det første». Litt det samme man tenkte medio februar 2020. Det var ønsketenkning. Det er lov å ønske. Og det er lov å ta feil, men burde man ikke ha lært? Burde ikke landets styrende organer nå være drillet i «føre var-prinsippet»?

På dette området opplever jeg at regjeringen og Stortinget har gjort en god jobb. Samtidig gir de kommunene muligheten til å innføre egne tiltak, ved behov eller ved stort smittepress. Det var derfor blant annet Bærum og Asker innførte rødt nivå ved alle skoler og barnehager fra nyåret av.

Tiltak i Nordre Follo var, etter min mening, mangelvare i første halvdel av januar.

Kritisk til formannskapets håndtering

Jeg har fulgt nøye med i nyhetsbildet siden nyttår, spesielt da kommuneoverlegen 3. januar ba om PCR-testing av de smittede ved Langhus bo- og servicesenter (LBS) grunnet mistanke om mutert virus. FHI ble også kontaktet.

Tre dager senere uttalte kommuneoverlegen at hun var bekymret for smittesituasjonen i kommunen, da det var registrert 93 nye smittede de siste syv dagene.

Dagen etter, 7. januar, hadde formannskapet i kommunen møte hvor de besluttet å forlenge de lokale tiltakene. Skuffelsen, for ikke å snakke om sjokket var stort da det ble besluttet å videreføre gult nivå for barneskoler og barnehager.

I praksis betød det ny uke med fulle klasser, ivrige elever som er høyt og lavt, og svært få tiltak. Samtidig så man utbruddet på LBS øke i omfang.

La meg her presisere at det er formannskapets håndtering av situasjonen jeg er kritisk til, ikke egen arbeidsplass – som har gjort en strålende jobb hele veien og strukket seg langt for å ivareta smittevern i tråd med FHI sine anbefalinger.

Med Antibac som eneste våpen

Det har lenge vært fleipet om at lærerens eneste våpen er Antibac, for meg og mange lærere er ikke dette en spøk, men alvor. Ved gult nivå har vi kun Antibac, om satt noe på spissen.

Jeg finner det merkelig og kritikkverdig at dersom kommuneoverlegen var bekymret for økt smitte i kommunen, så valgte formannskapet allikevel å drifte barneskoler og barnehager på gult nivå.

22. januar 2021

Samtidig som formannskapet i kommunen videreførte gult nivå 7. januar, kunne man se en økende trend i meldt smitte ved skoler og barnehager i kommunen. Flere tilfeller dukket opp, så å si daglig.

Vi i Nordre Follo har vært kjent med smitteutbrudd på skoler og barnehager helt siden i mars, som så mange andre kommuner i Norge. Men det var åpenbart noe mer på gang ved starten av januar 2021.

Den 22. januar, en dato vi i kommunen vil huske i lang tid, hadde Nordre Follo i overkant av 10 skoler og flere barnehager som hadde meldt om smitte. Da ble det også bekreftet at utbruddet ved LBS var av den muterte varianten. Ny lockdown var et faktum.

Frustrert og sint

Jeg tror ikke jeg er den eneste som er frustrert og sint over hvordan denne situasjonen er håndtert, sett i fra perspektivet til de av oss som jobber i oppvekstsektoren.

Situasjonen nå er at en skole i kommunen mer eller mindre er blitt episenter for det man mistenker er det muterte viruset i Norge, tatt over for LBS.

Hadde stort handlingsrom

Et utbrudd kommunen mistenkte så tidlig som 3. januar at kunne være av den muterte varianten. Man kan godt skylde på lang behandlingstid av de innsendte prøvene hos FHI (tre uker), men her var handlingsrommet til kommunen allikevel stort.

Det var ingen ting i veien for å innføre rødt nivå på barneskoler og barnehager så fort man fattet mistanke om mutert virus.

Her får man inntrykk av at kommunen heller ville se an litt, ikke krisemaksimere og ha «is i magen». Da er det ekstra frustrerende å være i den andre enden, med fulle klasser og Antibac som eneste reelle beskyttelse.

Bekymret for flere kollegaer

Rent personlig vil jeg ikke si at jeg er bekymret for egen helse. Jeg er 30 år og har ingen underliggende sykdommer, og er derfor utenfor det man karakteriserer som risikogruppe.

Men vi skal ikke glemme at det jobber mennesker i alle aldre i barnehage- og skolesektoren. Flere med underliggende sykdommer.

Under torsdagens pressekonferanse ble det stilt spørsmål angående bekymrede foreldre, som kanskje ikke tør å sende barna på skolen førstkommende mandag. Både av frykt for egne barns helse, men også av frykt for egen helse. Noe som er helt forståelig.

Hva med de ansatte?

Som verneombud på egen arbeidsplass spør jeg meg: «Hva med de ansatte?» Hva med Kari på 62 år som har astma. Eller Ola på 57 med diabetes?

Hva med alle de som har ektefeller eller samboere med ulike underliggende sykdommer, og som må komme hjem fra jobb daglig med en klump i halsen og en ekkel følelse at man kanskje tar med seg et dødelig virus hjem til sine nærmeste?

All honnør til Kari og Ola og alle dere andre i lignende situasjoner, som stiller opp, drar på jobb, møter fulle klasser og spriter hender – for barnas beste. For vi må ikke glemme barna. Og nei, vi glemmer ikke barna, de tenker vi på hele veien. Vi strekker oss langt for å ivareta barnas beste.

Jeg har respekt for kommunens vegring når det kommer til å la tiltak ramme barna våre, jeg har selv et barn i barnehagen. Men i denne situasjonen mener jeg virkelig at formannskapet og kommunen har bommet og at deres håndtering fra starten av januar og frem til 22. januar er et svik mot Kari, Ola og alle som befinner seg i samme situasjon.

Det er på tide at også Kari og Ola tas hensyn til i risikoanalysene, og at deres arbeid legges merke til, prates om og settes på agendaen.

Til orientering: Ola og Kari er fiktive personer i denne teksten.