– Jeg er ikke så gira på Hollywood

For å si det mildt: Det er ikke akkurat enkelt å komme inn der. I år var det rundt 700 søkere som ville realisere skuespillerdrømmen. 9 stykker kom inn. En av disse var altså «vår mann» fra Tårnåsen, Erik Pelin.

Nåløyet for å komme inn på det som utvilsomt er ansett som landets mest prestisjetunge teaterutdannelse, er så trangt at det knapt har gått opp for «hovedrolleinnehaveren» selv.

– Det er rett og slett litt sykt. Da jeg fikk beskjeden, var det i aller høyeste grad en følelse av eufori. Ganske raskt gikk det over til en slags forvirrelse. Jeg trodde jo ikke jeg skulle komme inn, begynner Pelin.

Fra 700 til 120

Selve prosessen for å kutte 700 søkere ned til tallet ni, er heller ikke gjort i fei. Pelin tar oss gjennom prosessen.

– Tidligere har man hatt både første- og andreprøve på skolen, men i år har jo ikke det vært mulig. Så det har vært innsendte monologer på video vi har blitt vurdert på. Jeg synes det er mye vanskeligere, for det er ingenting å hente fra de du snakker til, forklarer han.

Den første monologen skulle være på cirka fire minutter, og Pelin valgte seg en monolog fra stykket «Måken» av Tsjekhov. Det gikk åpenbart bra, selv om opptaket mildt sagt ble gjort litt «på sparket»

– Jeg gikk på Romerike Folkehøgskole frem til i sommer og der skulle vi se en forestilling. 10 minutter før det skulle begynne kjente jeg bare at «jeg må gjøre den monologen nå», så jeg løp opp på rommet, satte på kamera og kjørte gjennom på ett opptak. Det var det, smiler han.

Ett forsøk var tydeligvis mer enn bra nok, selv om det på ingen måte er hverdagskost.

– Det føltes så riktig da jeg gjorde det, at jeg tok sjansen. Det er så lett å bli selvkritisk og hvis det føles riktig, så er det vel riktig da, tenkte jeg.

Fra 120 til 9

Det var åpenbart et riktig valg, for Pelin var én av de 120 som gikk videre til neste runde. En ny digital monolog var kravet. Valget falt på en del fra stykket «Engler i Amerika» av Tony Kushner.

Igjen ble det grunn til å juble da resultatet kom. Pelin var nå en av 30 ekstremt talentfulle skuespillere som ble innkalt til tredje runde; en to uker lang opptaksprøve på Teaterhøgskolen. Der får kandidatene bryne seg på diverse rolleprøver, dialoger med både noen av de som går på skolen og andre medsøkere, det er gruppeoppgaver, sang, dikt, stemmeworkshop og mye mer.

Behersker du virkelig alt dette?

– Jeg håper jo det da, siden jeg kom inn. Så lenge jeg kan huske har jeg drevet med kunst og kultur, og det har vært en naturlig vei for meg fra dramalinja på Ski, til Romerike, og nå snart Teaterhøyskolen, sier han ydmykt.

NB: Saken fortsetter under bildet.

Fikk mamma-hjelp

Da beskjeden om det endelige inntaket kom, måtte han rett og slett ha hjelp av mamma.

– Vi ble ferdige med prøvene en fredag, og skulle få svar på mandag klokken 15. Jeg gikk selvsagt hele helgen og tenke at dette går ikke. Det føltes som det gikk dritt på flere av prøvene, så jeg satt egentlig bare og ventet på beskjed om at jeg ikke kom inn. Rundt en halvtime før e-posten skulle komme, satt jeg sammen med mamma og skulle til å vise henne en video. Idet jeg skal snu telefonen mot henne, ser jeg at det popper opp et varsel om at jeg har fått mail. Jeg frøs til helt og klarte rett og slett ikke åpne den mailen, så mamma måtte gjøre det for meg, ler han.

Det er selvfølgelig ikke den ting mødre ikke er i stand til. Ei heller å lese «skumle» mailer.

– Hun begynner å lese opp navnene på dem som har kommet inn, en etter en, før hun plutselig titter opp og smiler. Det er ingen overdrivelse å si at det er noe av det sykeste jeg har opplevd, sier skuespilleren.

For dette er den store drømmen for mange, og i alle fall til dem som er så flinke at de kommer helt til tredje opptaksprøve. De aller fleste må søke flere ganger før de kommer inn. Så også Erik, som søkte for andre gang. Av årets søkere er han dessuten den yngste.

Drømmer om teater

Nå venter det tre krevende og ekstremt lærerike år.

– Førsteklasse omtales av de som går der nå som det klart «jævligste» året. Det er mye nytt, og den kunnskapen, kroppen og stemmen du bruker nå, strippes ned og bygges opp på nytt. Det er en del av utviklingen. Hvordan står du, hvordan går du, det blir mye pirking på detaljer, forklarer han.

Går man samtlige tre år får man en bachelorgrad, men det er likevel ingen garantier om jobb i den andre enden.

– Absolutt ikke. Noe gratis får man nok fordi man går på den skolen man gjør, men det er mange flinke folk på andre gode skoler også. Etter mitt syn får vi det beste utgangspunktet som er mulig, men i lille Norge er det alt for mange skuespillere, i forhold til antall jobber. Det er et hardt yrke og det er ingenting som er trygt med denne veien, med mindre man får fast jobb på et av de store teatrene, sier Pelin.

Og det er nettopp teater Pelin drømmer om. Glem Hollywood, fete actionscener og glamour.

– Teater er det jeg aller helst vil jobbe med. Drømmen er å kunne få anledning til å dykke litt i forskjellig jobber og gjøre mange ulike oppdrag. Jeg elsker forarbeidet før en forestilling, så klassiske tekster og Nationaltheatret høres fantastisk ut i mine ører, drømmer han.

NB: Saken fortsetter under bildet.

Er sikret å lære av de beste

Det er først og fremst de seriøse rollene og teaterscenen du higer etter?

– Ja, men hvem gjør vel ikke det, spør Erik?

Joda, men det må da være noen talenter der ute som drømmer om actionfilm i Hollywood også, prøver vi oss.

– Helt sikkert, men jeg ønsker å bli i Norge. Jeg er ikke så gira på Hollywood og all usikkerheten og negativiteten som er med i det regnestykket. Jeg tror det er bra å bo og jobbe i Norge. Da kan man leve et tilnærmet normalt liv også, sier 20-åringen.

Det kommer fortsatt øyeblikk hvor han nesten må klype seg i armen.

– Jeg kan fortsatt bare sitte og smile for meg selv, fordi jeg kom på at jeg har kommet inn på Teaterhøyskolen. Det slår meg litt innimellom hvor betydningsfullt det er. Jeg er sikret en god utdanning, jeg er sikret å lære av de beste lærerne i landet, og jeg får innblikk i den typen teater jeg liker å jobbe med, sier han takknemlig.

– Jeg hater det spørsmålet

Akkurat da vi er i ferd med å runde av intervjuet ved vår egen teaterinstitusjon Kolben, føler vi for å fyre av ett siste tabloid spørsmål. Det skulle vi aldri gjort…

– Har du noen idoler, Erik?

– Nei, og jeg hater det spørsmålet, sier han lattermildt.

Han er selvsagt alt for veloppdragen og grei til å la den «kritikken» være siste ord, så han fortsetter.

– Som skuespiller er man så individuell at man aller helst bør ha seg selv, om noen år, som sitt idol. Ikke ser jeg så mye film heller, skal jeg være ærlig. Det blir ofte den samme oppskriften, igjen og igjen. Jeg skulle ønske jeg kunne nyte filmopplevelsen mer enn jeg gjør, men jeg foretrekker teater. Da er man i samme rom som det skjer i. Og aller helst intime teater hvor du sitter midt blant handlingen, forklarer han.

Drømmer om Malersalen

Derav også overskriften på denne saken. For Pelin handler det aller mest om kraften som ligger i formidling.

– Stykket «Måken» på Torshovteateret var en viktig grunn til at jeg forelsket meg i det stykket. Da var det flere som ikke klarte å se hele stykket, for det ble for sterkt. Det sier litt om makten man kan sitte med i et teater. Man kan ha ekstrem innflytelse på publikum. Er det én drøm jeg har, så er det å få spille på Torshovteateret eller Malersalen på Nationaltheatret. Å få eksperimentere med noe sånn hadde vært noe av det beste man kan oppleve, sier 20-åringen.

Så heller Malersalen enn Hollywood?

– Ja, så definitivt. Mye heller Malersalen enn Hollywood.