URMAKERMESTER: Vidar Holstad tror ikke unge kommer til å utdanne seg til urmaker. Men hvem skal reparere klokkene da?

Klokken tikker for Oppegårds eneste urmaker

På Kolbotn finner vi Oppegårds eneste urmaker. På landsbasis er de bare litt over hundre igjen. Urmaker Vidar Holstad frykter yrket hans er i ferd med å dø ut.

Publisert Sist oppdatert

På Kolbotn jobber urmaker Vidar Holstad med et yrke som han selv elsker, men som han frykter ettertiden ikke vil ta vare på. Og selv om han sier det med en slags aksept, så lurer han på om folk som utdanner seg har tenkt over hvem som skal reparere klokkene når hans kollegaer etter hvert gir fra seg stafettpinnen.

– Det kan virke som det ikke er trendy å bli møkkete på hendene lenger, sier Holstad.

Få igjen

Han klager ikke, tvert i mot prater vi med en mann med usedvanlig godt humør, men når han snakker om fremtiden til faget sitt, forsvinner noe av smilet. Og kanskje er han inne på noe viktig, særlig i disse miljøvennlige tider hvor det er blitt så populært å ta vare på gamle ting.

– En ting folk vil oppdage er at man kan kjøpe nye klokker på hvert gatehjørne, men å finne noen til å reparere en klokke vil bli vanskelig, sier urmakeren.

Selv blir han kontaktet fra folk fra hele landet, fordi noen har anbefalt han på nettet.

– Kunder kommer både fra Oppegård og Drammen, men et par fra Vardø er nok de som har reist lengst for at jeg skulle reparere noe, sier han.

Han forteller at det i dag er under 150 urmakere igjen i Norge. Han tror det kanskje også er en på Ski. Men at de er få urmakere igjen, og at ikke mange nye utdanner seg, det er han sikker på.

– Å reparere de gamle antikk-klokkene kommer til å bli vanskelig.

REPETER: På bildet ser du et franskt taffelur fra ca. 1880 .

På Kolbotn siden 1984

Holstad har vært urmaker her på Kolbotn siden 1984. Hos ham kan man levere alt av lommeklokker, veggur og armbåndsur. Og det ligger mange års historie gjemt inni de gamle gjenstandene han reparer. Ikke minst gir de også et innblikk i en tid som for lenge siden er borte.

Han viser frem et fransk lommeur. Det er 200 år gammelt. Siden ikke de digitale klokkene var en del av hverdagen den gang, fant de den gang på andre løsninger. Han peker på en liten knott på enden av lommeuret.

– Dersom det var mørkt, og de ikke kunne se hva klokka var, var det bare å trykke på enden her, så slo lommeuret slagene som fortalte hva klokken var.

– Den var for rikingene, ler han.

SJELDEN KOST: De fleste klokker ble laget i Frankrike og England. Dette uret er derimot laget i Norge på 1700 tallet.

Blir aldri kjedelig

Når Holstad får inn klokker til reparasjon, er de av både det nye og gamle slaget. Noen dateres så langt tilbake som til 1700-tallet.

Han forteller at for å kunne reparere noe, så må han først også finne feilen.

– Jeg må bruke hodet, det er aldri samme feilen, og det gjør at oppgavene blir veldig variert. Det er et fint yrke, og det blir aldri kjedelig, sier han.

Powered by Labrador CMS