PÅ REKKE OG RAD: Med lange, grove saker, sto is-skjærerne oppover lang
PÅ REKKE OG RAD: Med lange, grove saker, sto is-skjærerne oppover lang

Da det var istid på Gjersjøen

Se de unike bildene fra den gang kjøleskap var et fremmedord.

Publisert Sist oppdatert

For hundre år siden, i tiden fra februar til mars, hersket det på Gjersjøen istid. Ute på vannet kunne du observere bønder med hest og slede, skogsarbeidere og sterke mannfolk. Alle i full sving med å skjære isblokker.

Etter at KNA hadde kjørt sesongens siste billøp og dagene ble lengre og lysere, startet isskjæringen. Helst skulle isen være 60 cm tjukk. I dag er den ifølge isfiskerne 25 cm. Men i gamle dager startet vinteren i begynnelsen av desember og utpå senvinteren hadde isen vokst seg tjukk og fin. Da ble den måkt fri for snø. Deretter skar kutterne blokker på 60 x 60 x 60 cm som de fraktet til en gigantisk isbinge som Kvarme på Tyrigrava hadde fått bygget ved vannkanten nede ved Sandva. (Der du kjører opp til Svartskog).

Opp mot 200 kilo

Skjæringen begynte med at en hest trakk en slags jernplog og skar et langt spor i isen. Deretter kom karene med sine grovtannete, opptil 180 cm lange tømmersager. Eller «svanser» som det het. På rekke og rad, opptil 12-14 ved siden av hverandre, sto de og sagde. Kanskje sang de også. Når de hadde sagd ut isblokken, den kunne veie opp mot 200 kg, var det å få den lempet på land og plassert på sleden. Turen gikk så over isen og bort til ishuset, der blokkene ble trukket opp en renne og lagret sammen med sagflis (isolasjon) i isbingen.

DEN GANG DA: Bildene er tatt med ryggen mot Tyrigrava. De som er kjent på Gjersjøen drar i bakgrunnen kjensel på fjellknausen som en passerer hvis du krysser halvøya.
DEN GANG DA: Bildene er tatt med ryggen mot Tyrigrava. De som er kjent på Gjersjøen drar i bakgrunnen kjensel på fjellknausen som en passerer hvis du krysser halvøya.

Også på Tussetjernet og Kolbotntjernet skar folk is. Mange Oppegårdfolk holdt seg med egne is-skap, slik kunne de bevare lett bedervelig mat til langt utpå sommeren. Da kjøleskapet kom til landet en gang på 1950-tallet, forsvant behovet for natur-is og tradisjonen smeltet vekk.

DEN GANG DA: Bildene er tatt med ryggen mot Tyrigrava. De som er kjent på Gjersjøen drar i bakgrunnen kjensel på fjellknausen som en passerer hvis du krysser halvøya.
DEN GANG DA: Bildene er tatt med ryggen mot Tyrigrava. De som er kjent på Gjersjøen drar i bakgrunnen kjensel på fjellknausen som en passerer hvis du krysser halvøya.

Men i glansdagene, rundt begynnelsen av 1900-tallet, da var Norge Europas største eksportør av naturis. Langs hele kysten skar vi, eksporten ga enkelte steder større inntekter enn trelasten. Lokalhistorikeren Harald Hals forteller at det i Eidanger fra 1895 til 1909 var 35 isbruk i bygda med til sammen over 50 ishus. 700 mann skar fra 60 000 til 90 000 tonn is.

Naturis fra Norge

Kundene kom fra hele verden, også skipene som seilte over verdenshavene trengte å kjøle ned provianten. Naturisen bidro også til at silda vi solgte til kjøpmenn i Hamburg og London holdt høy kvalitet. Som det het: «Frische Fisch aus Norwegen!»

Ellers gikk vannet fra Gjersjøen med til isbiter i whiskyglasset til den engelske Lorden, nedkjøling av østers i de franske restaurantene og til å holde tyskernes øl passe kaldt. Tenk på det, du, neste gang du går tur over isen.

Eksporten av is ble så lønnsom at folk begynte å anlegge kunstige dammer, i Oslo og særlig på Nesodden, krydde det av dem, i alt 25 er registrert. Da den engelske Lorden ikke likte å få isbiten sin full av barnåler og maur, ble enkelte isdammer vasket og skrubbet for møkk før høstregnet satte inn. «Premium staalis» skulle heller ikke ha bobler. I London ble det ekstra bra betalt hvis en kunne lese The Times gjennom 1 fot is. Hvilken kvalitet Gjersjø-isen hadde vet vi ikke, men den var sikkert veldig bra.

HJELP AV HESTEN: Hesten har trukket isblokkene bort til renna som før dem opp i isbingen ved Sandva.
HJELP AV HESTEN: Hesten har trukket isblokkene bort til renna som før dem opp i isbingen ved Sandva.

I alle fall var den bra for bønder og arbeidsfolk som fikk jobb og lønn i en periode på året da det ellers var lite å gjøre. Skjæringen var hardt fysisk arbeid med mange tunge løft og risiko for å havne i det iskalde vannet. Det kunne også skje den dumdristige sjåføren som valgte å kjøre bil over isen og innbilte seg at han deltok i Gjersjøen Grand Prix. Før han visste ordet av det, forsvant han i råken etter is-skjærerne.

ISBINGEN: Isbingen på Sandva lå mellom Gamle Mossevei og vannet.
ISBINGEN: Isbingen på Sandva lå mellom Gamle Mossevei og vannet.