Fortelleren fra Oppegård

Fargerikt og morsomt deler Mellquist av sine minner fra barndommen på Facebookgruppen Oppegård Syd - Historiske Bilder. Mange kjenner seg igjen i hans levende bilder av hvordan det var i kommunen i «gamle dager». Selv er han glad for at han har så god husk at han kan glede andre med sine historiske fortellinger.

– Det er jo egentlig det jeg får tilbakemelding på, at folk får tilbake minner som de trodde de hadde glemt, og det var noe av hensikten egentlig. Og så har jeg har vel alltid likt veldig godt å skrive, sier Mellquist.

Da alle kjente alle

Nå bor den pensjonerte læreren delvis i et rekkehus på Oppegård, og delvis på Isle of Wight, hvor ektemannen Stuart kommer fra.

– Nå som vi bor på Isle of Wight halve året, hvor det er et sydene kulturliv, så tenker jeg tilbake på det vi hadde i Oppegård før. Vi hadde Oppegårddager, Oppegårdrevyer, mannskor og damekor, og da tenker jeg på det lokale stedet Oppegård, ikke kommunen. Det var så mye mer tydelig da jeg vokste opp, minnes Mellquist.

Det var en tid da alle kjente alle, og Mellquist er i hvert fall helt sikker på at han kjente hver eneste unge som gikk på Greverud skole.

– Til min forbauselse ser jeg at folk nå nesten ikke kjenner naboene sine engang.

– Barn skal ha det bra

Den gamle læreren er brennende engasjert i barn, men har ingen selv. Likevel har han fått være med på å forme hverdagen til flere barn gjennom sin lange karriere.

– Jeg var fast bestemt på at jeg skulle ha barn, jeg har alltid vært opptatt av barns oppvekstvilkår, helt fra jeg var liten egentlig. Jeg skulle i hvert fall ha fire unger, det ble jo ikke sånn dessverre, men det var vel sikkert derfor jeg ble lærer, forteller Mellquist.

Han har mange historier om barn som bare trengte litt veiledning. Barn som trengte å bli sett. Barn som hadde behov for å høre at de gjorde noe bra, ikke bare det de var dårlige på.

– Barn skal ha det bra. Jeg er temmelig overbevist om at 80 prosent av den kjeften og straffen de får, er for det de ikke har ment å gjøre gæernt. Har man forventninger til noen, da lever man opp til de enten det er negativt eller positivt.

Det betyr slettes ikke at han ikke har satt krav til elevene sine, tvert i mot, men han er tydelig på at alle har sterke sider. Det han savner er det kollektive ansvaret for alle barn, som han så tydelig kjente på i egen oppvekst.

– Jeg tror det nettverket jeg vokste opp med ga trygghet. Du var ikke anonym i Oppegård. Jeg fikk inntrykk av at Oppegård-folk visste mer om meg enn jeg visste selv, men det var også tryggheten av å bli tatt vare på, sier han.

Mellquist forteller humrende om den gangen han tok en femkroning fra sin mor for å gå på butikken, men kjøpmann Stensby lurte på hvor han hadde pengene fra, og ringte hjem til moren for å høre. Da sjekket hun pungen og merket med en gang at det manglet en femkroning.

– Det er et eksempel på hvordan felleskapet sto sammen om å oppdra barna.

Lettrørt onkel

Det ble ingen barn, men fire hunder har han fått seg, og prinsippene er de samme, mener Mellquist.

– Vi har fire hunder, og jeg går to-tre timer om dagen. Jeg trener hundene etter de samme prinsippene jeg hadde som lærer: Overse det som er gærent, og ha faste grenser for det du ikke vil ha noe av.

I tillegg er han onkel for en «haug» med unger, som han sier selv, og beskriver seg selv som både lettrørt og et følelsemenneske. Kanskje er han litt sentimental når det gjelder de «gode, gamle dagene» også, men vet at det er viktig å huske at alt ikke var rosenrødt da heller.

– Dess eldre man blir dess mer setter man pris på fortiden, uten og glorifisere den og bagatellisere, det var tragedier på Oppegård også. Det var for eksempel en dame som fikk barn nummer to utenfor ekteskap, som hun tok livet av fordi det var et enormt stigma å få barn utenfor ekteskap. Heldigvis er det ikke sånn lenger.

Det mangler ikke på gode ord og tilbakemeldinger på hans fargerike historier, og rosen tar han som en ekte gentleman.

– Det er veldig hyggelig, men jeg må legge bånd på meg, så jeg ikke kveler folk. Man skal være forsiktig med å bli for opptatt av sin egen fortreffelighet, avslutter han filosofisk.