«Hey ho!»

Denne teksten er en del av «Slik har vi det nå», hvor eksterne spaltister skriver om livet i Oppegård, i Oppegård Avis.

Tirsdag 22. november. Akkurat denne dagen kom julestemningen til gården. Et lett dryss med nysnø som legger seg fint på frossen bakke, etter ukesvis med regn og sur vind i novembermørket, første runde med pakking av ribbepakker, en rask sjekk av årets pinnekjøtt som begynner å lukte helt vidunderlig der det henger, og plutselig var julestemningen der.

To-og-tyvende november må være helt innafor tenker jeg, og har tent julelysene ute. Mitt digitale speilbilde plukker etter et par innledende søk opp at stemningen er på plass, og spillelistene og feeden endrer seg raskt for å matche. Vi starter selvsagt sesongen med Pogues «Fairytale of New York» på fullt styrke, tett etterfulgt av den ene juleslageren etter den andre.

Jeg har egentlig brukt hele dagen på å ikke sette meg ned å skrive denne lille teksten, den nokså irriterende, men ofte effektive vegringen har herjet, og som vanlig har redaktør Eskil ringt med et bittelite hint av stress og uro i med tanke på deadline og levering. Men her er den altså, fiks ferdig. Teksten har ligget og murret og modnet bak i hodet en stund, og sånn er det kanskje med julestemningen også. Den kom nok egentlig ikke plutselig, den kom snikende!

For her på gården går livet i sykluser, og vi lar oss drive med. Og mens sauene som vanlig i november er inndelt i småflokker med årets utvalgte værer, kuene er i sin sedvanlige dvalemodus og bare pendler mellom fôrhekk og halmseng, og de tre purkene Klara, Petra og Sofie gjør det purker gjør best, nemlig purker og sover, så har jeg de samme samtalene med kunder som jeg har hvert år.

Både «Last Christmas» og spørsmål om julematen går i loop i førjulstiden, og jeg må få presisere at det bare er George Michael jeg blir litt lei av!

– Nei, vi selger ikke bare ribbe, svarer jeg, det er ikke bærekraftig, men vi selger ribbepakker med mye annen god mat også! Og de aller fleste skjønner at hele grisen må spises, og bestiller pakker med både det ene og det andre, selv om normalen for frysebokser virker å være både liten og full.

– Nei, du trenger ikke fem kilo ribbe om dere er fire personer, svarer jeg, 0,5 kg per pers er mer enn nok, og da har du nok til deilig restemat også. Helt sant!

– Ja da, svarer jeg, vi har verdens beste medisterkaker i år også, og rikelig og, vi går ikke tomme i år!

Jeg absolutt digger disse små passiarene om maten som også handler om hvor godt det ble i fjor, om jul som ikke blir helt jul om ikke maten er herfra, om hvordan barn og barnebarn spør etter akkurat våre medisterkaker, hvor hyggelig det var å se grisene ute i sommer og hvor fint det er å få møte sauene på skogsturen.

Jeg ikke bare digger det, jeg elsker det, og blir rørt og glad og tenker at livet som bonde på Svartskog er ganske fint.

Så spør selvsagt folk om pinnekjøttet, og nå begynner jeg heldigvis å få litt taket på det også. For som romeriking fra en skogbygd så har det alltid vært ribbe som gjelder, og pinnekjøtt har vært litt fremmed. Men jeg er jo glad i både å lage mat og spise mat, og har etter hvert begynt å skjønne greia. Ikke minst liker jeg jobben med pinnekjøttet nå om høsten. Det er spennende å se, kjenne og lukte hvordan pinnekjøttet blir klart. Historien med salting og tørking av mat er lang, og bundet opp mot historien om hvordan det ble liv laga her nord. Nettopp derfor synes jeg det er så kult at mat som er laget på denne tradisjonen kan få spille hovedrollen på så mange julebord.

Mens jeg sitter her og skriver så får jeg en epost fra FAU på Kolbotn skole som også i år har løst gåten med hvor juletreet til skolegården kommer fra, og vi får håpe at foreldrene fra Svartskog forblir i skolekretsen så denne tradisjonen også kan leve videre. Og med det er det bare å gi seg hen til julefest og gaule med Freddie Kalas på «Hey Ho», og som vanlig synger jeg aller høyest på strofen «for ingen lager ribbe som 'a mor»!

God førjulstid!