22. juli - 10 år etter:

MISTET MANGE: Den tidligere AUF-lederen Mani Hussaini var ikke selv på Utøya 22. juli 2011, men mistet mange gode venner da terroristen slo til. I dag bor han og familien på Sofiemyr, og fra høsten av kan han bli valgt inn på Stortinget for Arbeiderpartiet.
MISTET MANGE: Den tidligere AUF-lederen Mani Hussaini var ikke selv på Utøya 22. juli 2011, men mistet mange gode venner da terroristen slo til. I dag bor han og familien på Sofiemyr, og fra høsten av kan han bli valgt inn på Stortinget for Arbeiderpartiet.

– Vi må aldri glemme

Er 10 år nok tid til å tenke at vi skal «gå videre» fra 22. juli 2011? Den tidligere AUF-lederen Mani Hussaini er ikke så sikker på det. I dette intervjuet tar han oss gjennom den uvirkelige dagen og tiden etterpå.

Publisert

I dag er det 10 år siden. Dagen da Norge for alltid ble forandret. Dagen alle husker hvor de var, og hva de gjorde. En dag som gjorde varige inntrykk på en hel nasjon.

Det var også dagen hvor 77 familier mistet det aller kjæreste det hadde. For de av oss som ikke var der, eller som ikke mistet noen vi kjente, er kanskje 10 år nok til å kunne se fremover igjen. Å «gå videre». Men hvem skal ha retten til å definere noe slikt?

Dette, og mye mer, ville vi snakke med AUFs tidligere leder Mani Hussaini om. Han var heldigvis ikke på Utøya 22. juli 2011, men mistet flere av sine beste venner da terroristen gikk i land.

– Vi som kan, skal drifte samfunnet og leve våre liv. Men vi må aldri glemme. Vi må aldri slutte å tenke på dem som mistet noen, og som fortsatt lever med uendelig stort sorg. Og vi som borgere av dette flotte landet, må være flinke til å påpeke det, hvis vi opplever noen som sprer hatefulle ytringer eller oppfordrer til ekstremisme. Vi må si fra og engasjere oss, for vi er ikke ferdige med 22. juli. Det eneste vi er ferdige med er det juridiske. Barnemorderen sitter heldigvis i fengsel. Resten av oppgjøret må vi fortsette å ta hver eneste dag, for vi kan ikke ta en pause fra det, sier han med tydelig stemme.

«Vanskeligere enn noen gang»

Han er krystallklar på at det er de som opplevde konsekvensene av terroren på nært hold, som er de eneste som eier retten til å definere når oppgjøret er over. Ikke vi andre. Akkurat dét er ikke vårt privilegium.

– Noen blant oss er fortsatt hardt rammet. 77 familier mistet noen. Mange tusen er rammet i større eller mindre grad. De lever med synlige og usynlige sår, og må nok gjøre det resten av livet. Tiden leger ikke nødvendigvis alle sår. Og nettopp for disse, tror jeg behovet for omsorg og omtanke er større enn noen gang nå. Jeg vet at det er mange der ute som synes det er vanskeligere enn noen gang å si at de ikke har det greit, nettopp fordi det har gått ti år. Fordi forventningene i samfunnet er at de skal komme seg videre, sier Hussaini.

– Utøya var et Norge i miniatyr

Det er en varm dag i den flotte hagen på Sofiemyr, hvor han og familien nå bor, nesten på dagen 10 år etter at vi mistet 77 av våre beste. Det er nærmest en tilfeldighet at Hussaini ikke var på øya han har så mye kjærlighet for, og så mange gode minner fra.

GJORDE KARRIERE: I 2007 deltok Mani Hussaini på sin første sommerleir på Utøya. Samme høst ble han fylkessekretær i AUF Akershus, så leder for samme fylkeslag, før han i 2013 ble valgt til leder for AUF.
GJORDE KARRIERE: I 2007 deltok Mani Hussaini på sin første sommerleir på Utøya. Samme høst ble han fylkessekretær i AUF Akershus, så leder for samme fylkeslag, før han i 2013 ble valgt til leder for AUF.

Vi spoler tiden tilbake til 2007.

– Min første sommerleir på Utøya var i 2007 og jeg hadde hørt så mye fint om stedet. Det var kjærlighet ved første blikk. Det var et Norge i miniatyr, dialekter jeg hverken hadde hørt før, eller forstod, og masse glade ungdommer. Jeg var selvsagt politisk engasjert, men egentlig aller mest interessert i fotball og jenter, ler han.

Han kom hjem fra leiren topp motivert for å drive politikk, og med en stor bukett nye venner. På høsten fikk han jobb som fylkessekretær i AUF Akershus. Han gjorde sine saker bra, levde og åndet for ungdomspolitikken, og ble etter hvert valgt som leder i sitt fylke. Gutten som kom til Norge som en 12-årig politisk flyktning hadde utviklet seg til et politisk supertalent.

– AUF for meg handlet om muligheten til å mene og foreslå hva enn det måtte være. Det var demokrati i praksis. Plutselig satt jeg og diskuterte politikk med Jens Stoltenberg. Det var uvirkelig, minnes han.

Drømmen som brast

Utøya ble en fast tradisjon, et årlig høydepunkt. Mani deltok på sommerens vakreste politiske eventyr i både 2007, 2008, 2009 og 2010.

Men heldigvis ikke i 2011.

Vinteren 2011 gikk han nemlig av som leder i AUF Akershus. Han ville se hva annet livet hadde å by på og fulgte drømmen.

– Jeg hadde fullført bacheloren min og følte jeg hadde fått utrettet mye i AUF, så da jeg fikk muligheten til å jobbe som diplomat på den norske ambassaden i Abu Dhabi, var jeg helt sikker på at det var det jeg skulle gjøre resten av livet, sier han.

22. juli 2011 skulle imidlertid forandre alt.

Klokken er rundt 18 i Emiratene, da lillebroren ringer. Han forteller at det har gått av en bombe i Oslo og lurer på om Mani vet noe mer. Det blir startskuddet for noen hektiske timer på telefon, hvor mange av dem han ringte til, dessverre ikke svarte.

– Da jeg hørte om bomben tok jeg sikkert de samme telefonene som alle andre, for å forsikre meg om at kjente og kjære var i sikkerhet. Det var først da ryktene om skyting på Utøya begynte å svirre, at panikken virkelig traff meg, forteller han.

Måtte hjem

Han tok rundt 50 telefoner til venner han visste var på Utøya. Ingen svarte.

– Da ble jeg redd, selv om en del av meg tenkte at dette var en eller annen rar spøk. Så fikk jeg en sms fra hun som var nestleder da jeg var leder i AUF Akershus: «Ikke ring. De skyter på oss».

De seks ordene var vanskelige å ta innover seg. Søvn var det bare å glemme, og da de første fæle tallene kom på morgenen, ble alt bare umulig å begripe.

Etter hvert begynte også navn etter navn på omkomne venner å komme. Venner som hadde blitt jaktet på og skutt i bakken, på verdens fredeligste sted.

– Jeg gråt konstant i to dager, sier han lavmælt.

Så tok han valget. Han måtte hjem. Fra Gardermoen dro han rett til AUF-lokalene på Youngstorget. Der ble han sittende å svare på krisetelefoner i flere dager i strekk.

– Jeg kunne fortsatt ikke forstå at vi hadde mistet så mange. Tallene var for høye til å begripe, og navnene for nære. Samtidig var det en slags terapi fra sjokket å kunne stille opp for, sier Hussaini.

Måtte velge mellom begravelser

Ukene som fulgte, var kaotiske. Ingen i AUF kunne begripe at én person hadde gjort alt dette. Derfor var de også livredde for at det skulle komme mer. Hussaini beskriver det som en konstant blanding av frykt, beredskap og sorg.

– Noe av det tristeste var alle begravelsene. Å måtte velge mellom hvilke man skulle gå i. Vi satt oss ned og fordelte begravelser mellom oss for å sørge for at alle, ikke bare de som hadde hatt verv og vært profilerte, hadde noen fra AUF hos seg. For min egen del førte det til at det var flere av mine nærmeste venner jeg ikke fikk gått i begravelsen til, men det var viktigere at alle hadde noen. At vi var der, sier han.

I tiden etter begravelsene var det sinne som dominerte. Alle var sinte. Hvem de var sinte på, varierte litt.

– I starten var mange sinte på politiet, som ikke reagerte raskt nok. Hadde de brukt én time og ikke halvannen, så kunne de kanskje reddet halvparten av de som ble drept. Klart man var forbanna. Mange var også sinte på AUF. Hvorfor var det ikke bedre sikkerhet? Noen må sinnet rettes mot, det er en del av sorgen, forteller han åpent.

Valgt til ny leder

Mani Hussaini var ikke offisielt en del av AUF hverken den 22. juli, eller i tiden som fulgte. Det ble han derimot i aller høyeste grad da AUF-leder Eskil Pedersen ikke tok gjenvalg i 2013.

Hussaini ble som 26-åring valgt som leder for det som må være et av de vanskeligste vervene i norsk ungdomspolitikk, noen gang. Om han tvilte på om han var riktig person? Definitivt.

– Det var mange som spurte meg i tiden etter at Eskil fortalte at han ikke ville stå til valg, men jeg tenkte først at det ville være mer riktig at noen som hadde vært der da det skjedde, ble leder i AUF. Hvorfor skulle jeg, som var i en annen verdensdel da det smalt, ha rett til å ta en slik posisjon, sier han spørrende.

Da det likevel ble klart at flertallet ønsket ham, tok han fatt på oppgaven med den største ydmykhet. Vissheten om at AUF la vekt på at det ikke skulle bli noe «A- og B-lag», rangert etter om du hadde vært der eller ikke, var god å ha med seg.

NB: Saken fortsetter under bildet.

VIKTIG BUDSKAP: Den tidligere AUF-lederen bidro tidligere i år til boken «Aldri tie, aldri glemme».
VIKTIG BUDSKAP: Den tidligere AUF-lederen bidro tidligere i år til boken «Aldri tie, aldri glemme».

Motstand mot Utøya-oppbygging

Det skulle uansett bli nok av vanskelige oppgaver de neste årene. Den aller mest betente saken var naturlig nok hva de skulle gjøre med Utøya.

Det ble Manis «kall». Å sørge for at folk igjen skulle få oppleve det fine med Utøya. Motstanden var krevende.

– Det var kjempevanskelig. Den første uka var jeg og en AUF-kollega i møte med en kjent advokat og moren til en jente som mistet livet. De ville absolutt ikke under noen omstendigheter at vi skulle bygge opp noe nytt på det de kalte en massegrav. Der startet det. Klart man blir «shaky» og usikker av noe slikt, minnes han.

AUF og Mani måtte gjøre noen tøffe valg, og et av de tøffeste var hva de skulle gjøre med kafébygget, hvor 13 mennesker mistet livet. Selv stemte han for rivning. Han kunne rett og slett ikke se for seg å bevare et bygg som på verst mulig vis representerte det grusomme angrepet. Ikke på en øy de skulle ta tilbake for gode opplevelser.

Tre klare ønsker

Med god hjelp fra kompetente mennesker som hadde vært med på gjenoppbygging etter traumatiske opplevelser tidligere, samt støttegruppa for de etterlatte, fant de gode kompromisser.

– Sammen bestemte vi oss for at Utøya skulle representere tre ting: 1. Det skulle være et sted for å minnes de omkomne på en verdig måte. 2. Å skape et sted for læring. 3. Å legge til rette for ungdommelig engasjement igjen. At det var mulig å ta Utøya tilbake igjen. Det var en utrolig skjør balanse, men jeg er veldig stolt av at vi klarte å få det til sammen. Mitt mareritt ville vært om Utøya ble gjengrodd og ubrukt. Da ville høyre-ekstremisten vunnet, sier han.

Et sted han er spesielt stolt av å se er nettopp kafebygget han stemte for å rive.

– Delen hvor 13 unge mennesker ble drept, ble bevart, og i dag er det 69 stolper som hegner om den delen av huset. Det er et så sterkt symbol. Bygget administreres av Henrik Wergeland-senteret som inviterer skoleklasser for å lære om det grusomme som skjedde, og hvordan vi kan unngå at det skjer igjen, sier han stolt.

Lov å le og gråte

Det er i det hele tatt mye å være stolt av i tiden som leder.

– Jeg så på det som min jobb å være med på gjenreisingen av både AUF og Utøya, og jeg er veldig stolt over perioden min som leder. Først og fremst fordi Utøya ikke er glemt og gjengrodd, sier han.

Da de i 2015 skulle arrangere den første sommerleiren etter angrepet, fryktet han at ingen ville komme.

– Jeg var både redd for om noen ville komme, og ikke minst om de kom til å ha det gøy. Jeg tror vi var rundt 1400 deltakere i løpet av de fire dagene. Det var så usannsynlig fint. Latteren til unge mennesker fylte øya igjen. Å se båt etter båt med ungdommer strømme inn til øya igjen var fantastisk, sier han stolt.

Ett minne har brent seg fast som selve symbolet på hva Utøya er.

– Jeg møtte en gjeng fra Rogaland ved kiosken og overhørte at de skulle gå og se på minnesmerket. En av dem ville vise de andre et navn han kjente til. Jeg fulgte etter dem og han ene begynner å fortelle om hvem den døde var, og hva han trodde på i politikken. Det var et utrolig fint øyeblikk hvor de hedret de som mistet livet. Plutselig kommer det noen løpende mot dem og roper «Folkens, nå skal AUF i Rogaland spille fotballkamp, vi må løpe og heie». Vipps så var de borte igjen. Og det er akkurat det Utøya skal være. Et sted hvor det er lov å gråte og minnes vennene sine. Men også et sted hvor nye minner skapes. Hvor det er lov å ha det gøy, forteller Hussaini.

Sterk opplevelse

Han kommer på en ny historie, som på mange måter oppsummerer hele prosessen med å gjenreise Utøya.

– Husker du hun jeg fortalte om som vi møtte med han advokaten? Jeg må bare fortelle noe om henne. I 2018 sendte hun melding til meg og spurte om hun kunne ta med familien sin på sommerleir til Utøya. De ville så gjerne se hvordan datteren deres hadde hatt det på Utøya, begynner han.

Hussaini sa selvsagt ja til ønsket og foreldrene til jenta kom, sammen med sine to barn. Mani viste familien rundt på Øya, og de var så glade for å få se øya, og hva AUF hadde fylt den med.

– Da jeg fulgte dem ned til kaia, spurte plutselig et av barna om hun kunne få overnatte en natt på Utøya, for hun ville se enda mer av hvordan det var på sommerleir. Jeg så at moren fikk panikk, men hun sa faktisk ja under forutsetning av at jeg passet på henne. Det lovte jeg selvsagt å gjøre. Det gikk ikke mange minuttene før hun hadde fått seg masse venner, og da foreldrene hentet henne dagen etterpå, var de utrolig glade for at de hadde fått denne opplevelsen, og at de hadde fått se hvor bra deres avdøde datter hadde hatt det de siste dagene av sitt altfor korte liv, forteller Hussaini, før han legger til:

– Det var da jeg tenkte at «nå kan jeg gi meg med god samvittighet. Jeg har faktisk gjort mitt nå». Jeg vet ikke om det er mulig å få en større tillitserklæring, og jeg blir veldig rørt av det fortsatt, sier han.

– Vi trenger hverandre fortsatt

Datteren er fortsatt aktiv i AUF, og er på markeringene sammen med familien sin. Det er en av mange sterke historier.

I dag skrives en ny sterk, historie, når 10-års dagen for 22.juli 2011, skal markeres. For Hussaini blir det en dag fylt med sterke følelser, som inkluderer markeringer både i regjeringskvartalet, i Domkirken og på Utøya, før dagen avsluttes med et arrangement i Oslo Spektrum.

– 10-års markeringen blir nok selve beviset på at ti år ikke er nok for å gå videre. At ting tar tid. Det blir en ufattelig trist dag, men det er også fint at vi skal møtes. Vi trenger hverandre fortsatt. Alle følelsene kommer garantert tilbake, og sikkert enda sterkere enn vanlig akkurat denne dagen. Det er derimot like viktig at vi klarer å vise omsorg for hverandre de andre 364 dagene i året. Det var nettopp det vi lovte hverandre i dagene etter angrepet:

– Vi skal aldri glemme de vi mistet og vi skal aldri glemme hva ekstremisme kan føre til, sier Hussaini.

Mye hat

STYGGE MELDINGER: Drapstrusler og rasisme er hverdagskost i kommentarfeltene. Navnene er redigert bort fra dette bildet av Oppegård Avis.
STYGGE MELDINGER: Drapstrusler og rasisme er hverdagskost i kommentarfeltene. Navnene er redigert bort fra dette bildet av Oppegård Avis.

Beviset på at det fortsatt finnes mye grums der ute, får Mani Hussaini føle på hver eneste gang han stikker hodet frem og mener noe. Og det blir det litt av, siden han er en av kandidatene for Arbeiderpartiet til høstens stortingsvalg.

– Når jeg er synlig, så får jeg min skjerv. Da skal jeg «komme meg hjem», «at jeg er en apekatt» og så videre. Dessverre blir man vant til det, for det er den eneste måten å takle det på. Jeg har det som et motto at hvis jeg gir meg, eller lar det gå inn på meg, så vinner de. Og det nekter jeg. Jeg nekter å holde kjeft, sier han.

Og nettopp fordi han fortsatt får slengt dritt etter seg, mener han det er viktigere enn noen gang å stemme.

– Jeg trodde at det skulle bli mye vanskeligere å nå frem med konspirasjonsteorier og hatefulle ytringer, etter 22. juli. Det har dessverre bare blitt mer av det. Jeg ser det daglig. Over alt. Vi må hegne om de demokratiske prinsippene og da er valg det viktigste man kan gjøre. Det nytter å stemme. Et viktig svar til terroristen og andre ekstremister er å gå til valgurnene og vise at vi bryr oss. Gjør det for demokratiet og vennene vi mistet den dagen for ti år siden, oppfordrer Hussaini.

Powered by Labrador CMS