Mye gikk til helvete da Jan Fredrik krysset USA på to hjul - nå skriver han om det på OAvis.no

Dette er et innlegg skrevet av en ekstern bidragsyter. Innholdet representerer skribentens meninger. 

Jeg er en middelaldrende tobarnsfar fra Kolbotn. En ganske vanlig fyr som av en eller annen grunn syntes det hørtes ut som en god idé å sette seg på en motorsykkel og forsøke å krysse USA fra Atlanterhavet til Stillehavet på åtte dager.

Ikke bare kjøre tvers over landet heller. Dette var ADV Cannonball, med checkpoints, grusveier, Extreme-checkpoints, lange dager, altfor lite søvn og en gjeng mennesker som tilsynelatende hadde omtrent samme manglende evne som meg til å forstå hva som er en fornuftig ferie.

Planen var Plymouth Rock i Massachusetts til Monterey i California på åtte dager.

Det skulle vise seg å bli litt av et eventyr.

Interessen for Cannonball hadde egentlig begynt lenge før jeg sto ved Plymouth Rock. I Danmark ble jeg kjent med Aaron da jeg kjørte den siste prøveetappen for den europeiske Cannonball sammen med ham og Robert Baldinger.

Det ga meg en liten forsmak på hva hele Cannonball-konseptet handler om. Neste år blir det alvor også i Europa. Da skal den europeiske Cannonball gå fra Tarifa, helt sør i Spania, til Løkken i Danmark – en tur tvers gjennom Europa.

Så da jeg sto i Plymouth, var ikke Cannonball-konseptet helt ukjent for meg. Men å ha kjørt en prøveetappe i Danmark og å skulle krysse hele USA på åtte dager, skulle vise seg å være to ganske forskjellige ting.

Før starten

Jeg landet på Newark lørdag og hentet leiebil før jeg kjørte til Chris og kona Paige i upstate New York. BMW-en min hadde stått hos dem siden juli.

Chris skulle også delta i Cannonball og hadde kommet på andreplass året før. Han hadde ingen planer om å gjenta akkurat den plasseringen. Sykkelen hans var bygget om så han kunne kjøre rundt 600 miles, eller nesten 1000 kilometer, uten å fylle bensin.

Han hadde til og med laget et system så han slapp å stoppe for å late vannet.

Da skjønner man omtrent hvilket nivå enkelte legger seg på.

Jeg fikk både overnatting, middag og tilgang til verkstedet hans for å gjøre de siste småtingene på sykkelen.

Søndag regnet det på morgenen, men da det lettet kjørte jeg videre gjennom Connecticut og Massachusetts til Linda og Joe i Vermont.

Dem hadde jeg blitt kjent med på en litt tilfeldig måte. I juni satt Stian, som er forfatter av boka American Tune, og jeg på Aker Brygge da vi kom i prat med Linda og Joe, som var på besøk i Norge og Island. Da de hørte at jeg skulle til USA, inviterte de meg til å overnatte dersom det passet med ruten.

Det gjorde det.

Dermed ble det både middag, overnatting og amerikansk gjestfrihet før turen fortsatte mot Plymouth.

Etter hvert begynte jeg også å bli kjent med menneskene jeg skulle dele de neste åtte dagene med. Jay, Eric, Kerry, Chris, Taylor og Andrew fra Canada, Tony, Alex og resten av denne merkelige samlingen mennesker skulle vise seg å bli en minst like viktig del av opplevelsen som veiene, checkpointene og selve konkurransen.

Dag 1 – Plymouth til State College

Starten gikk fra Plymouth Rock.

Foran meg lå rundt 830 kilometer til State College i Pennsylvania, og allerede første dag lærte jeg hva Cannonball egentlig dreier seg om.

Det handler ikke bare om å komme seg fra A til B.

Man skal planlegge rute, finne checkpoints, fotografere og registrere dem, passe på drivstoff, mat, vann og navigasjon – samtidig som klokka hele tiden går.

Det som på kartet ser ganske enkelt ut, blir plutselig en lang arbeidsdag på motorsykkel.

Etter rundt tolv timer kom jeg fram til State College.

Dag én var gjennomført.

Bare sju igjen.

For alle ble det imidlertid ikke noen dag to. Allerede etter første etappe var det to deltakere som ga seg.

Det var et tidlig tegn på hvor krevende de neste dagene skulle bli.

Dag 2 – Regn og problemer

Dag to skulle bli betydelig tøffere.

Starten gikk en time tidligere, så vi i røkla kunne kjøre av gårde allerede 07.45.

Jeg var tidlig oppe for ikke å gjenta tabbene fra dagen før og hadde både meg selv og sykkelen klare en halvtime før start. Det hadde regnet i løpet av natta, så regnbuksa var på før jeg kjørte.

Ti på åtte rullet jeg ut fra parkeringsplassen.

Etter omtrent 800 meter tok jeg feil avkjørsel.

Der forsvant de første ti minuttene.

Ingen krise.

De to første checkpointene gikk raskt unna, men ved det andre oppdaget jeg at telefonene ikke ladet som de skulle.

Ti minutter til.

Så begynte det å regne.

Og det kom ganske mye regn.

Ruten fra State College til Lexington i Kentucky var rundt 588 miles, eller nærmere 950 kilometer, og gikk blant annet gjennom West Virginia.

For min egen del ble det en lang dag med våte klær, tekniske småproblemer, svingete veier og checkpoints.

Jeg begynte virkelig å forstå hva jeg hadde meldt meg på.

Dette var akkurat det eventyret jeg hadde håpet på.

Dag 3 – Transport, en alvorlig ulykke og et nostalgisk gjensyn

Fra Lexington til Lawrence i Kansas ventet en skikkelig transportdag.

De første timene på I-64 var ikke spesielt spennende, og allerede på første planlagte bensinstopp holdt jeg på å gå tom.

Ti miles før Google mente jeg skulle fylle, var jeg allerede 23 miles inne på reservetanken.

Reservekannen reddet meg.

Etter uhellet i Oregon året før hadde bensinlokket vært vanskelig å åpne, og da jeg stakk bensinpistolen ned i åpningen, løsnet hele greia.

Heldigvis fikk jeg lukket lokket igjen og kunne fortsette.

Denne dagen kom også en langt mer alvorlig påminnelse om hva som kunne skje.

En av deltakerne krasjet så alvorlig at han måtte hentes med luftambulanse.

Plutselig handlet det ikke om checkpoints, poeng eller tapte minutter. Det satte det hele litt i perspektiv.

Etter rundt fire timer på motorvei kom jeg til St. Louis og dagens første checkpoint ved Gateway Arch.

Derfra gjorde jeg en liten avstikker til Amsterdam Tavern.

Ikke for å se fotball denne gangen, men rett og slett av nostalgiske årsaker.

Datteren min Helene og jeg hadde vært på tur i USA i juli, og da hadde vi havnet nettopp her for å se Norge spille mot Elfenbenskysten i VM. Norge vant, stemningen var fantastisk, og besøket endte med at vi skaffet oss billetter til Norge–Brasil i New York senere på turen.

Så da Cannonball-ruten førte meg tilbake til St. Louis et par måneder senere, måtte jeg nesten innom Amsterdam Tavern igjen.

Et lite gjensyn med et sted som allerede hadde rukket å bli en del av USA-historien vår.

Eieren husket meg tydeligvis også. Før jeg fikk lov til å dra videre, måtte han ta bilde av meg og motorsykkelen og legge det ut på Instagram.

Så fikk jeg endelig tillatelse til å fortsette Cannonball.

Tilbake på sykkelen og videre mot Kansas.

Cannonball eller ikke – man er jo på ferie også.

Dag 4 – Tvers over Kansas

Jeg våknet med en hjelm som føltes litt trangere enn dagen før.

Egg, poteter og bacon til frokost hjalp.

Jeg fikk også stukket innom Walmart for en etterlengtet nesespray, fylte begge CamelBakene og kom meg av gårde blant de aller siste.

Dagens hovedoppgave var egentlig ganske enkel:

Kryss Kansas.

Avstanden kan sammenlignes med å kjøre fra Paris til Marseille, bare med den lille forskjellen at Kansas enkelte steder føles enda flatere enn Danmark.

Men igjen: Jeg var ikke bare med i en konkurranse.

Jeg var på ferie.

Derfor tok jeg meg tid til en GT ved et Extreme-checkpoint og stoppet på Meridy’s i Russell for en bedre lunsj.

Siden jeg tross alt er fra Norge, bestilte jeg den minste biffen jeg fant: en breakfast ribeye.

Den var sjukt mør og fantastisk god.

Og selvfølgelig altfor stor til at jeg klarte å spise opp alt.

Samtidig kom det nok en dårlig melding fra feltet.

En annen deltaker hadde krasjet og brukket beinet.

Etter luftambulansen dagen før ble det enda en påminnelse om hvor lite som skulle til før eventyret plutselig var over. Flere andre gikk også i bakken underveis i konkurransen, men heldigvis uten alvorlige personskader.

Så var det tilbake på sykkelen.

Jeg fortsatte å plukke checkpoints mens jeg filosoferte over de enorme avstandene i dette landet.

Colorado ventet.

Men først skulle Kansas-dagen avsluttes på en ganske spesiell måte.

På kvelden ble jeg sittende og drikke moonshine med Beau Ernest, regjerende Cannonball-mester og en mann som vet litt mer enn de fleste om å komme seg raskt tvers over USA på motorsykkel.

Beau har kjørt fra New York til Los Angeles på bare 32 timer og 32 minutter.

32:32.

En tid han er såpass stolt av at han har tatovert 32:32 på kroppen.

Så der satt jeg, en middelaldrende tobarnsfar fra Kolbotn, etter en hel dag på motorsykkel gjennom Kansas og drakk moonshine med en fyr som hadde kjørt fra New York til Los Angeles på litt over et døgn.

Selv hadde jeg fått åtte dager på meg.

Det burde jo gå greit.

Dag 5 – Fra drømmedag til katastrofe

Dag fem startet som en av turens aller beste.

Colorado viste seg virkelig fra sin beste side denne morgenen. Dette var dagen med noen av de veiene og landskapene jeg hadde gledet meg aller mest til.

Vi kjørte blant annet Skyline Drive ved Cañon City, den smale veien som går oppe på fjellryggen med stup ned på begge sider. Det er en sånn vei som ser spektakulær ut på bilder, men som er enda bedre når man faktisk sitter på motorsykkelen og kjører den.

Derfra fortsatte turen opp i Rocky Mountains og over Monarch Pass, mer enn 11 000 fot og rundt 3 400 meter over havet.

Så bar det nedover igjen og videre gjennom Colorado på veier som nesten virket laget for motorsykkel.

Senere fulgte vi Highway 92 langs Gunnison River, med svingete vei, fjell og stup ned mot elva. Dette var Colorado akkurat slik jeg hadde håpet det skulle være – den ene fantastiske motorsykkelveien etter den andre.

Ved Lands End ventet enda et av dagens høydepunkter. Derfra kjørte vi ned hårnålssvingene fra fjellet, med utsikt utover landskapet og den ene svingen etter den andre.

I tillegg fikk vi gruskjøring og checkpoints underveis.

Dette var akkurat den typen motorsykkelkjøring jeg hadde reist over Atlanteren for.

Jeg hadde etter hvert slått følge med Tony. Vi kjørte samme type BMW, og etter mer enn åtte timer sammen på veien hadde han rukket å bli min nye amerikanske BFF.

Det hadde vært en fantastisk dag på motorsykkel.

Og akkurat da dagen føltes som en av de aller beste på hele Cannonball, fikk jeg plutselig noen dråper i ansiktet.

Og i munnen.

De smakte forferdelig.

Kjølevæske.

Kort tid etter kokte sykkelen.

Fra en av de beste motorsykkeldagene jeg hadde hatt i USA, skulle dagen plutselig ta en helt annen retning.

Tony og jeg stoppet, men det var ikke stort vi kunne gjøre langs veien. Han måtte etter hvert fortsette, mens jeg forsøkte å finne en måte å få BMW-en til Moab på.

En tauebil ville ha den nette summen av 980 dollar for å kjøre rundt 100 miles.

Det var uaktuelt.

Jeg sjekket U-Haul.

De hadde en ledig bil like i nærheten til en brøkdel av summen.

Jeg reserverte den og skaffet en Uber som kom innen en time.

Det som skulle være en av turens flotteste motorsykkeldager, endte dermed med Uber, U-Haul og en BMW som ikke hadde noen planer om å kjøre til Moab for egen maskin.

Jeg var heller ikke alene om å få et ufrivillig forhold til U-Haul. Flere av syklene måtte fraktes videre på den måten i løpet av Cannonball.

Cannonball-drømmen hang plutselig i en svært tynn tråd.

Dag 6 – Håpet lever

Neste morgen sto jeg tidlig opp og spiste frokost før jeg forsøkte å få tak i Mad Bros Powersports, som var det eneste reelle alternativet for å få reparert sykkelen i Moab.

De åpnet først klokka ni, men på nettsiden sto det at man kunne ringe utenom åpningstid, og hvis de svarte, skulle de forsøke å hjelpe.

De svarte ikke.

Så jeg måtte vente.

I mellomtiden kom det en melding fra Alex.

Han kjørte en 200 cc scooter og hadde hatt sine egne problemer. Scooteren hadde tilbrakt deler av turen i en U-Haul siden Illinois.

Han trengte skyss etter å ha levert U-Haulen sin rundt sju miles fra hotellet.

Jeg hadde både bil og tid.

Så selvfølgelig hentet jeg ham.

Tony ble også med opp til verkstedet da de åpnet, siden han selv trengte en del som egentlig bare var tilgjengelig i Denver og ville sjekke om de kunne ha den i Moab.

For en stund var det håp om at BMW-en kunne repareres.

Men problemet viste seg å være større enn vi først hadde håpet.

Jeg måtte få sykkelen videre til Las Vegas.

Dermed ble det mer U-Haul og enda flere timer på fire hjul enn jeg hadde sett for meg da jeg meldte meg på en motorsykkelkonkurranse tvers over USA.

Mens resten av feltet fortsatte å samle poeng, ble dagens resultat for min del ganske enkelt:

Null checkpoints. Null poeng.

Dag 7 – DET ER OVER!

DET ER OVER!

Det er slutt.

Jeg har mislyktes i å krysse USA på åtte dager.

Det var tankene som gikk gjennom hodet mitt da mekanikeren på EuroCycle i Las Vegas fortalte at motoren på sykkelen var helt ødelagt og i praksis bare kunne kastes.

Morgenen hadde startet langt hyggeligere.

De andre deltakerne hadde sørget for at jeg fant en oppblåsbar Barbara på panseret.

Deretter kjørte jeg til BMW-forhandleren, hvor jeg møtte Casey. Det var veldig hyggelig å se ham igjen etter så mange år, og vi fikk en fin prat om gamle dager og tidligere kolleger.

Klokka ni gikk vi inn i butikken, og servicen var fantastisk fra første øyeblikk. Etter en halvtime sto sykkelen på bukken.

Så kom dommen noen timer senere.

Motoren var ferdig.

Ikke «vi må bytte en del».

Ikke «dette blir dyrt».

Ferdig.

For et øyeblikk var jeg sikker på at Cannonball-eventyret var over. Jeg hadde kommet meg helt fra Atlanterhavet til Las Vegas, bare for å ryke ut før mål.

Ga seg ikke 

Men så slo staheten inn.

BMW-en kunne være ferdig.

Jeg var ikke ferdig.

Jeg bestemte meg for å fortsette.

Og det var da Casey virkelig stilte opp. Han hjalp meg med alt det praktiske og med å finne en løsning så jeg faktisk kunne komme meg videre.

Jeg vet faktisk ikke hva jeg skulle gjort hvis ikke Casey hadde vært der.

En helt fantastisk fyr som stilte opp akkurat da jeg trengte det som mest.

Løsningen ble en leiemotorsykkel.

Ikke en adventure-sykkel som BMW-en, men en ren gatesykkel. Dirt og Extreme måtte derfor bort, og etter alt styret i Las Vegas var det ikke mye igjen av dagen.

BMW-en ble igjen i Las Vegas.

Jeg satte meg på leiesykkelen, pekte forhjulet vestover og ga gass.

Stillehavet lå fortsatt der ute. Og jeg hadde tenkt å komme meg dit.

Sent på kvelden rullet jeg inn på hotellet i Bakersfield.

For andre dag på rad hadde jeg ikke fått med meg ett eneste checkpoint. I en konkurranse der hele poenget faktisk er å samle checkpoints, er ikke det nødvendigvis den mest geniale taktikken.

Men da jeg kom fram, ventet resten av gjengen.

Og mottakelsen hadde jeg ikke sett komme.

Etter to døgn med verksteder, U-Haul og en BMW som hadde tatt kvelden, ble jeg tatt imot som en krigshelt.

Det var jubel og gratulasjoner.

Akkurat da betydde poengene ganske lite.

Dag 8 – Mot Stillehavet

Hele den siste dagen ble et stort eventyr.

Bare noen få miles fra hotellet begynte veiene å bli svingete og gå opp og ned.

Jeg kjørte forbi en haug med oljepumper. Selv i grønne California ser det altså ut til at det svarte gullet fortsatt er viktig energi.

Første stopp var for bensin og frokost et lite stykke utenfor Bakersfield.

Derfra kjørte jeg CA-58.

Den var helt nydelig.

Jeg plukket opp noen checkpoints, selv om muligheten for et trofé for lengst var borte.

Da jeg planla dagens rute, hadde jeg forsøkt å fjerne alle Dirt- og Extreme-checkpoints fordi leiesykkelen var en ren gatesykkel.

Forsøkt.

Plutselig befant jeg meg på grusen.

Da var det bare å ta det rolig og komme seg videre.

Etter hvert kom belønningen.

Highway 1.

Den siste delen av Cannonball gikk langs Stillehavet inn mot Monterey.

Etter åtte dager med regn, motorveier, checkpoints, nesten tom tank, krasj rundt meg, U-Haul, verksteder og en ødelagt BMW kunne jeg endelig bare sitte på motorsykkelen og nyte turen.

Highway 1 ble min sjarmøretappe.

Stillehavet på den ene siden, Big Sur på den andre og foran meg en av verdens aller flotteste motorsykkelveier.

Åtte dager tidligere hadde jeg startet ved Atlanterhavet på min egen BMW.

Nå nærmet jeg meg mål ved Stillehavet på en leiesykkel.

Ikke helt etter planen.

Men fortsatt på to hjul.

Det handlet aldri bare om å vinne

Cannonball hadde tatt meg gjennom 14 delstater: Massachusetts, New York, Pennsylvania, West Virginia, Kentucky, Indiana, Illinois, Missouri, Kansas, Colorado, Utah, Arizona, Nevada og California.

På veien hadde jeg krysset noen av USAs store elver og vassdrag, blant annet Hudson, Delaware, Ohio, Mississippi, Missouri og Colorado River, i tillegg til utallige mindre elver og bekker gjennom Appalachene, prærien, Rocky Mountains og ørkenen i vest.

To deltakere ga seg allerede etter første dag. På dag tre ble en deltaker hentet med luftambulanse etter en krasj. Dagen etter krasjet en annen og brakk beinet. Flere andre gikk i bakken underveis, heldigvis uten alvorlige personskader, og flere motorsykler måtte få hjelp av en U-Haul.

Min egen tur hadde heller ikke gått helt etter boka.

Jeg hadde kjørt feil, nesten gått tom for bensin, slitt med telefoner som ikke ladet, fått kjølevæske i ansiktet og fraktet BMW-en i U-Haul fra Colorado til Moab og videre til Las Vegas.

Til slutt døde motoren.

Jeg mistet to hele konkurransedager og fikk null poeng begge dagene.

Likevel kom jeg ikke sist.

Det er jeg faktisk litt stolt av.

Men plasseringen var ikke lenger det viktigste.

For åtte dager tidligere hadde jeg stått ved Plymouth Rock med min egen motorsykkel og en plan. Da den planen gikk fullstendig til helvete, hjalp folk meg videre og jeg fant en annen måte å komme meg til mål på.

Det er kanskje det jeg kommer til å huske best.

Jay, Eric, Kerry, Chris, Taylor og Andrew fra Canada, Tony, Alex, Casey og alle de andre som gjorde at dette ble mye mer enn bare en konkurranse.

Folk hjalp hverandre når noe gikk galt, lo av hverandres tabber, ertet hverandre og delte lange dager på veien.

Noen kjørte for å vinne. Alex stilte med en 200 cc scooter. Jeg startet på min egen BMW og avsluttet på en leiesykkel.

Men vi kom oss vestover.

For meg hadde Cannonball til slutt blitt en konkurranse mot noe helt annet enn de andre deltakerne:

Å gi opp.

Og den konkurransen vant jeg.

14 delstater.

Åtte dager.

Atlanterhavet til Stillehavet.

En ødelagt BMW.

To dager med null poeng.

Og fortsatt ikke sisteplass.

Ikke helt slik jeg hadde planlagt.

Men jeg fullførte.

Heldigvis.