– Nye skinner, nye stasjoner – men hvor ble det av togene?
Togpendler Pål Trøa setter ord på frustrasjonen mange pendlere kjenner på.
NB: Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter.
Nok en gang kan vi lese at de nye lokaltogene på L1 og L2 er utsatt på ubestemt tid. Pendlerne langs Østfoldbanen må dermed belage seg på å tilbringe enda flere år i de snart 50 år gamle Type 69-togene – utdaterte og trange togsett som burde vært pensjonert for et par tiår siden.
Når forsinkelsene forklares, peker myndighetene gjerne på leverandøren Alstom og tekniske feil hos underleverandører. Vel, dette er ikke unormalt ved slike leveranser, men det skjuler den egentlige årsaken til krisen: manglende politisk gjennomføringsevne, stykkevis planlegging og totalt fravær av helhetsforståelse.
Vi vet av erfaring, fra både jernbanen og Oslos nye trikker, at anskaffelse, tilpasning og testing av skinnegående materiell tar mellom seks og åtte år. Likevel ventet politikerne helt til januar 2022 – samme år som Follobanen åpnet – med å signere kontrakten på de nye lokaltogene.
Hele poenget med milliardinvesteringen i Follobanen var å frigjøre kapasitet på den gamle Østfoldbanen til flere og lengre lokaltog
La oss se på tidslinjen. Stortinget vedtok Follobanen i 2014, og byggingen startet i 2015. Hele poenget med milliardinvesteringen i Follobanen var å frigjøre kapasitet på den gamle Østfoldbanen til flere og lengre lokaltog. Hadde politikerne bevilget penger og bestilt de nye togene samtidig med vedtaket om Follobanen i 2014, ville vi hatt en sikkerhetsbuffer på to år før banen åpnet i 2022. Da hadde togene vært på plass i tide, uavhengig av barnesykdommer og forsinkelser.
Noen vil kanskje innvende at en bestilling i 2014 ikke ville gitt oss de mest moderne togene på markedet. Men for vanlige pendlere er det helt underordnet om togene er hypermoderne. Et utprøvd og driftssikkert togsett fra midten av 2010-tallet ville uansett vært de 50 år gamle «makrellboksene» totalt overlegent. Folk flest bryr seg lite om togenes tekniske spissfindigheter – de vil ha normal, grei standard, komme seg av og på med både barnevogn og rullestol uten å risikere livet, rett og slett et tog som faktisk virker, og gir forutsigbarhet i hverdagen.
Det samme mønsteret ser vi på stasjonene. Nye Kolbotn stasjon står endelig ferdig i disse dager. Selve byggetiden tok bare drøye to år, men veien frem til byggestart tok over 15 år med utredninger, omkamper og midlertidige utsettelser. Hvorfor bruker vi over et tiår på å planlegge det som tar to år å bygge? Og hvorfor klarte man ikke å samkjøre stasjonsutbedringene og togbestillingene med byggingen av Follobanen?
Det er på tide at folk får vite hvorfor ting tar så lang tid i norsk samferdsel
Svaret ligger i et system der skinner, stasjoner og tog behandles i helt separate pengesekker og beslutningsløp. Ingen tar det overordnede ansvaret for at bitene faktisk passer sammen når snoren skal klippes. Når resultatene uteblir, skylder politikerne på etatsstyring og leverandører, mens pendlerne blir sittende igjen med regningen i form av innstillinger, forsinkelser og utslitt materiell.
Det er på tide at folk får vite hvorfor ting tar så lang tid i norsk samferdsel. Det handler ikke om uflaks hos en togprodusent, men om politikere som ikke tør eller evner å ta helhetlige beslutninger i tide. Pendlerne fortjener bedre enn evige utredninger og ansvarsfraskrivelse.
Pål Trøa