BLÅTT TIL LYST: Alexander Stark og hans 4 liter Maserati Mistral.
BLÅTT TIL LYST: Alexander Stark og hans 4 liter Maserati Mistral.

En italiener fra San Francisco

Snart kan den være på vei tilbake til California. Utrolig hva som gjemmer seg bak hekker og smijernsporter. Som for eksempel i Fjellveien på Kolbotn.

Publisert

Der kan Alexander Stark vise frem sin 1966 Maserati Mistral, et kunststykke av en bil det kun er laget 828 eksemplarer av. Den har sitt DNA fra billøp på 1950-tallet der Maserati rasket med seg det som var av pokaler og champagne. Så da Oppegård Avis får lov til å ta plass og Stark vrir om på tenninga, tror bladfyken fra lokalavisen at han lukter flybensin og deltar på Monza Grand Prix.

Alexander er ekte Kolbotngutt. I 1979 så han verdens lys på Aker Sykehus hvoretter han ble kjørt hjem i en Alfa Romeo. Det må ha vært noe med den turen, for siden har han vært lidenskapelig interessert i italienske sportsbiler. Ja, han var så interessert at da han i 2013 fikk snusen i en kar nede i Vestfold som hadde en nedslitt Maserati til salgs, var det bare å ringe en biloppretterkompis, finne frem hengeren og ta turen over fjorden.

PÅ LOKALE VEIER: «Det gyldne snitt» og skjønnhet for skjønnhetens skyld. Her på Gamle Mossevei.
PÅ LOKALE VEIER: «Det gyldne snitt» og skjønnhet for skjønnhetens skyld. Her på Gamle Mossevei.

Kjøretøyet så ikke ut i måneskinn, «alt» var nedslitt. Men Alexander og Albert Lindheim, en klassekamerat fra Ingieråsen, så straks at bilen en gang hadde vært et smykke. 24 karat. Minst. De fikk den opp på bukken, fant chassisnummer og inngraverte stempler; Mistral No. 40. Bilen hadde såkalte matching numbers, den var ikke bygd opp av deler Petter Smart hadde funnet på dynga. Og papirene var i orden, den første eieren bodde i San Francisco.

– Nå, Albert, hva tror du? sa Alexander.

– Dette klarer vi, sa Albert.

– Sikker? Vi får litt av en restaureringsjobb. Og du blir prosjektleder.

– Ja. Sikker.

«Wer restauriert, verliert»

Den lykkelige eier av en 47 år gammel Maserati tenkte ikke stort over om en halv årslønn kanskje var i drøyeste laget for et opp-pussingsprosjekt. Veteranbilentusiaster gjør sjelden det. Spør konene, hvis de fortsatt har noen. Derimot begynte Alexander å planlegge neste års biltur til Italia. For i 2014 feiret Maseratifabrikken i Modena 100 års jubileum, dit ville han.

Men først måtte Alexander ordne noen detaljer.

Det tok ham og Albert 6 år.

– Ikke bare tar slike jobber tid, man må også finne folk som kan sine saker. Særlig er jeg takknemlig for all hjelpen Albert Lindheim ga, uten ham ville jeg aldri kommet i mål, forteller Alexander.

En 74 år gammel gubbe hos AMK i Stockholm tok seg av motor, girkasse og bakaksel. Resultatet: Fagarbeid av ypperst klasse. Multibil på Rud i Bærum lakkerte bilen slik at den fikk tilbake den himmelblå originalfargen.

I Vilnius (Litauen) kjente Alexander og Albert til en salmaker. Setetrekk i skinn (daddel), dashbord, gulvmatter og interiør måtte restaureres. Da de omsider fikk bilen tilbake, så det ut som nytt. Men først etter mye tull. For gutta i Vilnius holdt ikke avtaler, bommet på estimater og regningen ble høyere enn avtalt. Samarbeidet ble en emosjonell berg- og dalbane. Da var det lettere å levere bilen til salmakeren på Ås, han hjalp dem med å montere ny himling.

– Målet var å beholde mest mulig av originalen. Men da vi plukket fra hverandre bilen, fant vi deler som måtte repareres. Eller byttes. Som Lucas-bensinpumpa eller bremsekraftforsterkeren. Sånt gjør en veteranbilentusiast helst ikke. Siden jeg hadde invitert kona på biltur over Alpene, var ny BKF og bra bremser et lett valg. Bytter vi ut originaldeler, samler vi på de gamle og legger dem varsomt på en silkepute under et glassmonter.

– Hvor skaffer du deler?

– Noe på eBay, mye i England. Dette rattet for eksempel. Ellers har jeg vært på AUTO E MOTO D'EPOCA i Padova. Der møtes entusiaster fra hele verden for å kjøpe og selge reservedeler til veteranbilene sine. Det jeg ikke finner der, lager min gode venn Albert.

Bella Italia

At Maserati gjorde 255 km/t, hadde 265 HK og spant fra 0 – 100 på under 7 sek., var i 1966 anselige data. Men det som gjorde bilen spesiell, var ikke tekniske spesifikasjoner; Alfa Romeo og Ferrari lagde også biler som gikk fort.

Mye av Maseratis suksess skyldes designeren Pietro Frua. For det er noe eget ved disse italienerne. Enten det gjelder sko og håndvesker, skulpturer og smykker, eller arkitektur av hus, ja hele byer. Firenze, Venezia eller Roma. Sluttresultatet skal se pent ut. Skjønnheten blir et mål i seg selv. I motsetning til oss nord for Alpene. Her gjelder funksjon, funksjon, funksjon. Det ene behøver ikke utelukke det andre. Derfor ser tyske bilprodusenter mot Bella Italia når de skal gi bilene sine et lekker design. Således førte Carrozzeria Pietro Frua pennen ved design av flere BMW’er, Renault, Peugeot, samt de fleste bilen til Maserati. Som den blå Mistralen. Spesielt bakpartiet gir et tidløst inntrykk. Og ser du nøye etter, finner du matchende reisekofferter i blått stoff og lær liggende i bagasjerommet.

Fra Fjellveien til San Francisco

Når tyskerne sier at den som restaurerer, taper, har de delvis rett. Erfaringene tilsier nemlig at opp-pussingen koster mer enn planlagt. Pluss litt til. Særlig hvis vi snakker om en italiener fra 66. Bilen skal være ganske spesiell om du skal tjene på å selge det restaurerte smykket.

Alexander vil ikke fortelle hvor mye han har investert, for ham er langturer med vennegjengen («rampen») fra Ingieråsen det viktigste. Samt de spontane «pumpe-samtalene» når han står på Circle K, fyller tanken og fremmede kommer for å slå av en bilprat. Likevel, Oavis kan ikke dy seg og regner ut at sluttresultatet, slik det fremstår utenfor smijernsporten i Fjellveien, må ha kostet over en million. Pluss egeninnsats. Fordelt over 6 år. Så hvorfor i det hele tatt tenke på å selge?

– Jo, altså, det har seg slik at en kar fra San Francisco vil kjøpe den?

– Hvordan visste han at det sto en Maserati her på Kolbotn?

– Noen ga ham et tips.

– Men, all den tiden du har lagt ned, hvorfor?

– Nå har jeg noen flere, da. De tar plass. Og krever omsorg.

– Likevel.

– Mye av gleden med Oldtimer ligger i restaureringsjobben. Du redder liksom et kunstverk fra å forfalle. Og nå var jobben gjort. Dessuten, en Maserati med denne kvaliteten selges for godt over 2 millioner, sier Alexander og forteller at en kar fra Maserati-forhandleren i Norge skal komme innom for å kontrollere at Perry fra San Francisco ikke kjøper katta i sekken. Blir det noe av handelen, er sirkelen sluttet: San Francisco – Fjellveien – San Francisco. Men fortvil ikke, bilentusiasten fra Fjellveien kan glede lokalmiljøet med flere sportslige italienere.

NULLPUNKTET: Bilens nullpunkt. Ved siden av står Josephine «Bambina» Stark, 3 år gammel. Da Maseratien ble ferdig, var hun 9.
NULLPUNKTET: Bilens nullpunkt. Ved siden av står Josephine «Bambina» Stark, 3 år gammel. Da Maseratien ble ferdig, var hun 9.