Hvordan går det, Paal Gundersen?

– Hvordan fortoner livet seg i din verden om dagen?

– Ingen i Norge lever upåvirket av situasjonen rundt korona-viruset. Kombinasjonen av å være redd for å bli syk, men samtidig føle på uroen i forhold til tiden som står foran oss, er spesiell. For egen del tenker jeg en del på at de rundt meg, familie, venner og kollegaer må holde seg friske. Jeg er ganske streng på at ansatte hos meg må ha hjemmekontor, og møter avholdes på Teams. Min datter har mindre besøk og samvær enn tidligere. Den økonomiske tiden som står foran oss er det mange langt mer kompetente enn meg til å mene noe om. Men det sier seg selv, med hundretusenvis av mennesker i permisjon, at det blir det krevende en god stund.

– En typisk dag består av?

– Dagene mine er ganske like som før, men mine ansatte jobber hjemmefra, og møter som ofte preger hverdagen, avholdes på Teams. Det går mye fortere, men jeg savner folk. Dagene hjemme er jo også spesielle. Datteren min på 14 år sa en ettermiddag når jeg kom hjem fra jobb at det luktet bål av alle klærne hennes. Det blir mye turer i skog og mark, men få utvalgte venner, med god avstand og litt godt i sekken.

Ingen vet utfallet

– Hva er det verste med korona-tilværelsen?

– Kombinasjonen av frykten for å bli syk, og nedstengningen av Norge med de konsekvenser det har for hundretusenvis av mennesker og tusenvis av bedrifter. Dette er en kombinasjon nasjonen tidligere ikke har stått ovenfor, og som ingen av oss vet helt utfallet av. Jeg frykter ragnarok i mange bransjer. Samtidig skal vi prise oss lykkelige over å bo i verdens beste og rikeste land, som bidrar til å bøte på de enorme konsekvensene nedstengningen av Norge medfører.

– …og det beste?

– Jeg tror folk blir mer omtenksomme med hverandre. Det er ikke tid for krangel, uenighet og å henge seg opp i uvesentligheter. Jeg tror vi får ett varmere samfunn i lang tid fremover.

Vanskelige valg

– Hva savner du aller mest fra før 12. mars?

– Å ikke møte venner og samarbeidspartnere ansikt til ansikt; å ta en kaffe og en god samtale. Skype og Teams er effektivt, men det erstatter på ingen måte samværet, samtalene og dialogen over bordet og rundt en kaffekopp, eller kanskje en flaske vin med gode venner på kveldstid. Det savner jeg, og gleder meg til å oppleve igjen.

– Hva frykter du mest som følge av koronaen?

– Myndighetene har stått ovenfor svært vanskelige valg i forhold til tiltak for å hindre smitteutbredelse. Det er nok i dag, 6. april, fortsatt for tidlig å si at de lykkes, men mye tider på at de faktisk har det, og håper jeg har rett, menneskeliv kan ikke måles i arbeidsplasser og penger. Men, jeg frykter nok mest de økonomiske tidene som står foran oss. Svært mange er permittert, mange er oppsagt, og altfor mange bedrifter og næringer har fått sin virksomhet nærmest stengt over natten. Jeg frykter, tross tiltakspakker i enorme størrelser og beløp, at vi ikke klarer å avhjelpe situasjonen med stor arbeidsløshet og mange bedrifter som må avvikle. Det er veldig trist.

Pass på de svakeste

– Tror du det kan komme noe bra ut av dette? I så fall, hva?

– Det er jo sånn at enhver situasjon og opplevelse bidrar til erfaring og klokskap til senere anledninger. Men akkurat nå tror jeg det er lite positivt å se som følge av koronaviruset. Jeg tror for så vidt at vi vil være bedre forberedt i forhold til en ny lignende situasjon senere, og jeg tror folk kommer nærmere hverandre og at samfunnet kanskje blir varmere, men det er vanskelig å se at denne pandemien bringer noe godt med seg.

– Har du et råd til de som leser dette, uansett kategori?

– Det er jo lett å mene mangt og mye om de tiltak for innføres av FHI, regjering og myndigheter. Meg jeg tror det beste vi kan gjøre er å lytte til de råd og oppfordringer myndighetene gir oss, og håpe at den ekspertise og klokskap de har er vårt felles beste. Og så må hver og en av oss ta dette ansvaret med å følge de pålegg som gis, passe på de rundt oss, ikke være noe strengt ordenspoliti, men følge med, gi råd og spesielt ha ett øye til de svakeste av oss. Så er jeg helt sikker på at vi kan møtes om noen måneder, og glede oss over å bo i verdens beste land og igjen være en del av ett normalisert Norge.