LOKALPOLITIKER: Hans Martin Enger er varaordfører og gruppeleder for MDG i Nordre Follo.
LOKALPOLITIKER: Hans Martin Enger er varaordfører og gruppeleder for MDG i Nordre Follo.

Når er tiden inne for å slutte å ødelegge naturen?

Publisert

Slutten på verden slik vi kjenner den er nå. Nedbyggingen av naturen og forbrenningen av kull, olje og gass de siste 50 årene er uten sidestykke. Og vi fortsetter. Med stadig større og sterkere maskiner legger mennesket stadig mer av naturen under nye motorveier og soyaplantasjer, samtidig som vi fyller atmosfæren med klimagasser i et svimlende tempo. Vi oversvømmer havet med forurensning fra fiskeoppdrett og plastforsøpling, samtidig som vi tømmer det for villfisk og utrydder korallrevene. Menneskehetens iherdige innsats for å gjøre det vanskeligere for seg selv er fascinerende.

Hvor er vi dersom vi holder fram på samme vis i nye femti år? Eller i hundre?

Alle skjønner at dette ikke holder i lengden: Fortsetter vi lenge nok forsvinner til slutt det som er igjen. Det vi tydeligvis ikke er enige om er hvor mye det haster å stoppe opp. Stortingets og regjeringens behandling av klimameldingen er et skremmende bevis på at vi oppfører oss som om vi har god tid. Andre hensyn er tilsynelatende alltid viktigere.

Ambisjoner

I virkeligheten, som er der vi befinner oss, har tiden for å trekke hardt i nødbremsen rent ut for lengst. Naturødeleggelsens og klimagassutslippenes nødbrems er den nødvendige og eneste handlingen som kan pense menneskeheten inn på sporet til en bærekraftig fremtid.

Likevel virker det som de fleste mener det er motsatt: Stopper vi naturødeleggelsene og klimagassutslippene stopper vi samtidig selve framskrittet og vekstens bidrag til menneskets ve og vel. Men slik er det bare så lenge vi ikke løfter blikket lenger fram enn ett år, ti år eller kanskje 50 år. På lengre sikt vil naturen slå brutalt og nådeløst tilbake, og det vil ramme mennesket hardere enn vi kan forestille oss. Selve kloden vil klare seg, menneskearten også sannsynligvis. Men vi har større ambisjoner enn det.

Alvoret i situasjonen øker i takt med befolkningsveksten. Jo flere vi blir, jo større blir behovet for å bevare naturen intakt, fordi den er livsgrunnlaget vårt. Vi må begrense oss til å høste av overskuddet på en måte som ikke forringer de gjenværende økosystemene. Men i stedet øker vi tempoet, intensiteten, grådigheten.

Nordre Follo er på vei

Stopper vi ikke menneskets naturødeleggelser vil på sikt regnskogene skrumpe inn og kollapse, artene vi er avhengige av utryddes, tundraen tiner, Grønlandsisen smelter, byene ved havet (og mange andre steder) blir ubeboelige. Store deler av menneskeheten blir sakte men sikkert drevet på flukt, og stadig mer uønsket uansett hvor de reiser fordi knappheten på ressurser vil tilspisse seg år for år. For hvert slikt vippepunkt vi passerer oppstår flere, nye og mer ukontrollerbare.

En bærekraftig framtid er mulig, men da må vi erkjenne at oppgaven er eksepsjonelt krevende og velge løsninger deretter. Vi må sette en ny ramme for menneskets utfoldelse, der naturen som er igjen bevares og restaureres, og der fossil energi raskt og målrettet trappes ned, og erstattes av energisparing og utslippsfri energi. Vi må så raskt som mulig bli både arealnøytrale og karbonnøytrale. Nordre Follo kommune er allerede på vei, dersom vi gjennomfører tiltakene og oppnår målene i vedtatt kommuneplan, naturmangfoldsplan og klima- og energiplan. Men vi trenger resten av landet med på laget.

Innenfor disse rammene må vi forsterke arbeidet med å gjøre samfunnet mer menneskevennlig, mer rettferdig og mer solidarisk.

Finnes håp

En bærekraftig framtid krever en handlekraft fra menneskeheten som vi kun får til på vårt aller, aller beste. Endringen vil ikke være uten smerter, men den er bedre enn alternativet, veldig mye bedre. Om ikke for deg og meg, så for alle som kommer etter oss.

Og det finnes håp. For vi er i ferd med å løfte blikket og se lengre fram. På samme tid som vi graver hullet vårt dypere og dypere, viser for eksempel Parisavtalen at vi som storsamfunn egentlig erkjenner at det vi holder på med er alt annet enn bærekraftig, og at det finnes en vei ut av uføret.

Det håpet er et lys som blir sterkere av handlekraft og svakere av handlingslammelse. Akkurat nå er det lyset lite å skryte av. Skal vi tørre å håpe på at høstens valg vil gi Stortinget legitimitet til å vise handlekraften som trengs?