Gangfart - en reiseskildring

Jeg har gått litt i det siste. 440 kilometer i løpet av ni dager i april og mai, for å være nøyaktig. Det har gjort at jeg har blitt bedre kjent med meg selv, særlig føttene mine. Men noen dager i gangfart har gitt meg så mye mer.

Bakgrunnen for turen var at jeg som kandidat til fylkestingsvalget i Akershus til høsten vil lære fylket bedre å kjenne, og ikke kunne se for meg en bedre måte å gjøre det på enn å gå gjennom alle 21 kommuner, fra rådhus til rådhus. Etapper på mellom 55 og 70 kilometer de fire første dagene var riktignok sterk kost for mine lite bevandrede føtter. Huden på dem takket for seg, bit for bit. Men i bytte for det jeg la igjen, plukket jeg med meg tanker, oppdagelser og menneskemøter.

Røtter og føtter

Gangfart gir travle folk anledning til å kjenne på røttene, ikke bare føttene. Det gjorde jeg for eksempel da jeg gikk langs innsjøene pappa og mamma vokste opp ved, Randsfjorden og senere Mjøsa, da jeg kom til Årnes hvor familien min bodde før jeg ble født, da jeg stod ved Gamle Oppegård rådhus (det måtte jo med!) som mine barn vokser opp ved, og da jeg tok på meg Oppegård-votten for å holde varmen om kvelden.

Røttene er tråder som strekker seg bakover i et uendelig flettverk, mens føttene våre er det som sørger for at veven aldri blir ferdig, men vokser for hvert nye menneske vi møter.

Medvandrere

I gangfart blir menneskene du møter medvandrere. Menneskemøter som viser at folk er en utømmelig kilde til vennlighet, hjelpsomhet, velvilje, skaperkraft og engasjement. Sånn som dugnadsgjengen i Oppdalen i Lunner, som forberedte årets første karuselløp og som var så trivelige at jeg bare med nød og neppe klarte å takke nei til å delta.

Eller partikolleger på Jessheim som tar meg inn i en oase av hjemmelaget kyllinggryte og oppredd seng ved dagens ende, det er ultraløpere som dukker opp fra ingensteds og gir fotpleie og rådgivning i verdensklasse, og det er naboen hjemmefra som slår følge en hel dag langs flyktningeruta gjennom Østmarka.

Det er innbyggere og folkevalgte som mens vi går peker på og snakker om våtmark, nybygg, gamle kulturskatter og strekninger som mangler gang- og sykkelveier, og det er Trym fra Enebakk som blir med til Gaupesteinen for å slå opp sin 120. selvlagde historiske informasjonstavle.

Det er den unge mannen fra Stovner som serverer kyllingtallerken på Aursmoen og som lyser opp da jeg forteller at jeg dagen før gikk innom nettopp Stovner senter, for å kjøpe nye joggesko (men som likevel ikke lot seg overbevise om å la bilen stå og ta beina fatt da han skulle de fire milene hjem etter endt vakt).

Det er høytidelige kommunevåpen-pins-overrekkelser, gjerne supplert med kaffe og kake, og det er saliggjørende behandling på legevakta i Bjørkelangen, og en anbefaling derfra (som jeg fulgte) om å la beina få noen dagers hvile før de siste dagsetappene.

Natur som forsvinner

Men alt er ikke bare fryd i gangen, for i gangfart får også bekymringene større plass. Jeg tror ikke det er så dumt. Som når du går alene og lytter til den øredøvende stillheten fra natur som forsvinner. Skrikene fra rovfuglkadavrene og rådyrskrottene som ligger strødd langs veiene, murringen fra skogene som blir hogd flate i rekordtempo og fra naturen som forsvinner, bit for bit, mens maskinene våre spiser den til frokost, middag og kvelds for å bygge stadig flere datalagre, boliger og skogsbilveier - eller motorvei gjennom åkrene i Roa. Og i gangfart gjennom Gjerdrum stilner aldri helt drønnet fra 200.000 kvadratmeter jord som forsvant.

Naturen kaller

Men kallet fra naturen som lever er heldigvis fortsatt sterkere enn lyden av naturen som dør. I gangfart blir naturen sanselig, mektig og magisk. Naturen er snikende ormer og skjulte ulver (hvis kun etterlatenskaper jeg fikk se), sommerfuglenes vingesalg og myrer mettet med karbon og krigshistorie.

Naturen er utsikten fra Tonekollen, og innsikten fra kreftene som har skapt ravinedaler, forvridde furustammeskulpturer og bølgende kulturlandskap langs elva Vorma.

Naturen er solnedgangen som farger himmelen og Oslofjorden i femti nyanser av gull, utenfor teltet ved kråkesølvgruvene på Spro på turens siste natt.

Naturen er matfatet og økosystemene som gir oss alt vi trenger.

Naturen alt vi har og alt vi er. Og godt er det.

Så hva har opplevelsene, tankene og folka underveis lært meg? Det viktigste er at vi burde gå mer. Det er jeg sikker på at vil gjøre verden til et bedre sted.