Emosjonelle skylapper!

Nå er det snart tre år siden jeg flyttet til San Francisco for å fremme norske interesser i de 13 vestligste statene i USA. Og jeg har svært lite å klage på. Det har vært tre år fylt med varierende og utfordrende arbeidsoppgaver, nye fagfelt og mange nye venner og kontakter. Dagene har stort sett blåst av gårde, og blitt til uker, måneder og år før jeg har fått sukk for meg.

Det er imidlertid ikke alt som har vært like enkelt, og det absolutt vanskeligste er nok til stadighet å bli påminnet de store forskjellene som er her. Hjemløse, rusmisbrukere og mennesker med behov for psykiatrisk behandling – og ofte i en kombinasjon av alle tre – er dessverre et dagligdags syn. Det er uforståelig at myndighetene både her i staten California (verdens femte største økonomi) og i USAs 49 andre stater ikke klarer å enes om å ta tak i problemene. Det er ingenting som tyder på at det går i riktig retning, kanskje snarere tvert imot.

Det sitter i ryggmargen å hjelpe, og i Oslo har jeg mer enn en gang ringt 113 for å få legehjelp til ukjente. Som medmenneske føles det grusomt å gå forbi mennesker som ligger tilsynelatende livløse på gaten. Men det er realiteten her i San Francisco. Å skulle stoppe og hjelpe alle sammen er uoverkommelig. Hver gang jeg kommer tilbake til byen etter et opphold i Norge, tar jeg på meg det som best kan beskrives som emosjonelle skylapper. Det gjør noe med én og føles langt fra bra, men jeg har ingen stemmerett eller mulighet for å endre hjelpeapparatet lokalt. Selv er jeg svært glad for å kunne ta av mine skylapper for godt til sommeren. Samtidig har de også på en rar måte gjort at jeg ser hvor heldige vi er i Norge.

Eller har vi på skylapper i Norge også? Bryr vi oss om andre enn oss selv og våre nærmeste? Akkurat nå er det rettet mye oppmerksomhet på eldreomsorgen. Gjennom dokumentarer på TV blir vi vitne til uverdige forhold og tragiske dødsfall. Jeg tror ikke dette betyr at vi ikke bryr oss. Reaksjonene tyder på det motsatte. Men det tyder dessverre på systemsvikt og manglende politisk prioritering. Og når vi vet at antall eldre blir stadig flere – innen 2040 vil det være dobbelt så mange over 80 år som i dag – ja da har vi ikke noe valg.

Helsepersonellkommisjonen, ledet av Gunnar Bovim, la nylig frem sin utredning som peker på flere dilemmaer. Det er ingen enkle svar, men en ting er jeg helt overbevist om: Å løse de utfordringene som står foran oss vil kreve vilje til samarbeid på tvers; på tvers av politiske skillelinjer, på tvers av helsefaglige profesjoner og på tvers av offentlig og privat. Dette løses ikke med spissformuleringer fra talerstoler, hverken på Stortinget eller i kommunestyresalen. Alle typer skylapper må av. Polariserte debatter er det siste vi trenger.

For min egen del er det lenge siden jeg begynte å gjøre som helseminister Kjerkol oppfordrer til: Å planlegge for egen alderdom. Jeg håper bare at hun og hennes etterfølgere legger til rette for at det kan skje uten at ideologiske standpunkt hindrer organisering og gjennomføring. Skylappene må av.