Skal vi ikke bare logge av?

Det har vært snakket mye om både i media og blant venner om hvor avhengige vi er blitt av mobilen, og hvor ofte vi sjekker den i løpet av en time. Vi har så vidt slått øynene opp før vi griper mobilen for å lese nyheter, eller sjekke om det er noen meldinger i innboksen.

Hva gjør dette med oss, og ikke minst de unge hvor mobilen er blitt en forlenget arm i livene deres?

I dag priser jeg meg lykkelig som vokste opp i en tid hvor ikke mobilen fantes, en tid hvor man slapp å ta inn hele verden før man hadde vasket søvnen ut av øynene.

I går gikk jeg en deilig tur i solen med en venninne, og da vi senere tok en kaffe på en kafe hvor alle ved nabo-bordene satt med nesa ned i mobilen, sa hun: «Jeg har faktisk vært helt mobilfri de siste to ukene da jeg har vært ute og reist, og det gikk helt fint.»

To uker er faktisk en lang tid i denne sammenhengen. Jeg nikket anerkjennende og tenkte at det ikke var sikkert at jeg klart det samme.

Men når jeg ser rundt på familier som sitter på kafeen med hver sin mobil, og blikket fokusert på skjermen i stedet for på hverandre, blir jeg litt trist. Om kvelden ser jeg på nyhetene hvor det forskes i at studenter ikke skal ha med seg mobil på forelesninger eller lesesal. Her snakker vi om en periode på 4-5 timer.

Bare det at det forskes i dette som et samfunnsproblem, er virkelig noe vi bør tenke over. Det er klart at fokuset blir splittet hvis man sitter med mobilen og ser på den 5-10 ganger i timen, i stedet for å konsentrere seg om det man holder på med.

Jeg er selv så heldig å få arbeide og tilbringe mye tid med flotte unge mennesker på teateret, og når vi har prøver eller undervisning så er det en selvfølge at mobilen er skrudd helt av og lagt bort.

Dette er en innarbeidet vane hos elevene her, så jeg har aldri blitt konfrontert med at det har vært et problem, men vi har også brukt tid på å snakke om hvor vanedannende og hvilke negativ påvirkning sosiale medier kan ha på enkelt menneske. Ikke minst hvordan de unge blir påvirket til å identifisere seg med all vellykketheten, og se hvor strålende alle andre har det. Alt dreier seg om fasade, og dette har jo ingenting med virkeligheten å gjøre.

De følger med på hva alle vennene sine gjør, hvordan man skal bli den perfekte seg med apper som forteller hva man skal gjøre gjennom hele dagen.

Hvordan man skal få et bedre liv, og hva vi kan si og ikke kan si, så vi for all del ikke krenker noen.

Fra vi står opp til vi legger oss må vi passe på å passe inn i alle normer enten de fastlagt ved lov eller kommer fra sosiale medier som TikTok eller andre apper.

Vi leser om økende angst og depresjoner blant de unge i dag, og her er det jo bevist at det å være på sosiale medier store deler av døgnet er en faktor her.

Hvor er tid til stillhet og refleksjoner ? Tid til å følge sin egen stemme og intuisjon i livet?

Min generasjon er nok et mye mer avslappet forhold til dette, men selv vi er veldig opptatt at mobilen er med oss hvor enn vi går.

Jeg må si at da venninnen min sa at hun hadde vært mobilfri i flere uker fikk det meg til å tenke.

Må vi være tilgjengelige bestandig for alle og enhver? Er det greit å få meldinger og mailer døgnet rundt?

Nei, jeg synes ikke det. Jobb-mailer bør sendes innen en arbeidsdag, gjerne litt utover ettermiddag/kveld, men ikke 24/7.

Dette har utartet seg mener jeg, selv om avsender kan argumentere med at du kan jo lese den når du våkner, men dette gir signaler på at vi skal være tilgjengelig døgnet rundt, skal følge med på FB, og alt som renner inn i innboksen vår.

Jeg tenker at vi som enkelt menneske må sette grenser for oss selv her, rett og slett lære oss å skru av mobilen i perioder, spise middag, ha samtaler med venner, lese bøker, fordype oss i annen kunnskap, være på teaterprøver, trening, og og kanskje til og med reise bort et par uker uten at mobilen skal styre oss hele døgnet. Dette er i hvert fall noe jeg skal være bevisst på fremover.

Ønsker dere alle en god og rimelig mobilfri dag.

Klem fra Marianne