Små gjerninger; fellesskapets styrke
Ukens spaltist i «Slik har vi det nå» skriver i små og store anekdoter om hvordan vårt lille økosystem her i gamle Oppegård fungerer som en del av en global verden.
NB: Dette er et debattinnlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
I en verden hvor nyhetsbildet stadig viser en utvikling fra vondt til verre, er det lett å miste motet og bli mørkeredd.
I dag ser vi verdensledere som aktivt forsøker å undergrave den største dyden av dem alle, medmenneskelighet. Litt etter litt har disse lederne flyttet vår toleransegrense for hva som er moralsk forkastelig. Det som var uakseptabelt i går, er blitt standarden i dag.
Det er lett å bli likegyldig, distansere seg og gi opp når nyhetsfeeden din daglig er fylt med grusomheter.
Men midt i alt dette finnes det et lys: små og store gjerninger i hverdagen. Det gir meg håp, glede og tro på fremtiden.
Barna
Med de ferskeste nyhetene i ørene går jeg nesten daglig forbi barna som er på vei til skolen. Jeg går denne ruten for å møte dem. Alle jeg sier hei til, sier hei tilbake. Noen kjenner meg igjen som "mammaen til" og roper fra lang avstand, mens andre er mer beskjedne og svarer lavmælt.
Noen går raskt med bestemte skritt for å rekke inn før skoleklokka ringer, noen utforsker trær og planter på veien, mens andre har nok med å bære skolesekken på den bittelille kroppen.
Felles for dem alle er den barnlige, deilige naiviteten. Det gode skinner gjennom. Det uskyldige barnet er ikke farget av alskens negativitet.
Jeg tar ut øreproppene for å lytte til noen av samtalene. Her snakkes det om alt fra hvem som skal bli med hvem hjem, til om de får lov til å spille etter skolen, eller alt det nye de har opplevd siden de så hverandre sist.
På disse turene har jeg sett medmenneskelighet. Barn som tar vare på hverandre. Barn som er alene og utenfor, men som blir inkludert. Barn som kanskje har gruet seg til skolen i dag, men som møter en kompis som gjør det litt mindre skummelt.
De lyser opp hverandres og min hverdag.
Hverdagen
Mens jeg går videre mot togstasjonen, tar jeg en rask kikk på klokken. Jeg rekker neppe toget i dette tempoet, tenker jeg. En nabo kjører forbi og spør om jeg vil sitte på. I bilen har vi en kort og hjertelig samtale om helgen og det deilige været.
Litt senere på dagen er jeg på vei for å se min datter spille fotballkamp. I fotballgruppen sendes det meldinger om noen trenger transport til kamp.
Rundt mine barn har jeg foreldre som bruker store deler av sin fritid til å planlegge treninger, kamper, cuper og sosiale sammenkomster. De klager aldri.
Barna som har dette teamet rundt seg, har ikke bare lært å sparke ball. Laglederne, trenerne og heiagjengen på sidelinjen har lært disse barna lagånd, medmenneskelighet og nestekjærlighet.
Disse lærdommene tar barna med seg på banen, i klasserommet, i fritiden og inn i voksenlivet. De roser, trøster og heier på hverandre. Lagånden som har blitt bygget bit for bit, tar ingen ære for. Det er et team-arbeid som gjøres i det stille med mange små gjerninger som til slutt blir store.
Landsbyen
Senere på dagen møter jeg en nabo som spør hvordan det går med meg. Hun har sett at jeg har det travelt og lurer på om hun kan hjelpe med noe. Den enkle gesten av omsorg og oppmerksomhet varmer. Vi ender opp med å dele noen øyeblikk sammen, hvor vi utveksler historier og ler av hverandres hverdagslige utfordringer.
Vel hjemme har jeg store ambisjoner om å bake pizzasnurrer til morgendagen. Jeg kommer på at jeg har glemt å kjøpe tomater. Jeg sender en melding til en annen nabo, som uten videre sender sin datter med tomater nok til at det blir pizzaboller i matboksen resten av uka.
Dette er bare noen få eksempler på gjerninger som fyller en helt vanlig hverdag. Naboer, frivillige og fremmede som gjør de små tingene så ofte at vi lett glemmer summen de utgjør for et enkeltmenneske.
Mellom nabolagets fellesskap og samfunnets ytre rammer finnes et hav av engasjement og omsorg.
En forskjell i hverdagen
Jeg sitter i kommunestyret med politikere fra ulike partier. Til tross for ideologiske forskjeller, er vi alle opptatt av å gjøre kommunen bedre for våre innbyggere. I våre møter kan debattene være intense, men vi deler et felles mål: å skape et trygt og godt samfunn for alle. Vi jobber for å forbedre skolene våre, helsetilbudet og sikre at alle har tilgang til nødvendige tjenester. Denne innsatsen gjør en forskjell i hverdagen til våre innbyggere.
Jeg har barn som går på skole der lærerne, med de midlene de har til rådighet, strekker seg langt for at mitt barn skal trives, utvikle seg og lære. Jeg ser hvordan lærerne legger ned enorm innsats og gir ekstra støtte når det trengs. De er med på å forme mine barns karakter.
Frem til jeg var ni år, bodde jeg i et krigsherjet land. Jeg var en flyktning, fremmed blant fremmede. I en tid preget av kaos og frykt var det de mange gjerningene som holdt oss oppe.
En av de få minnene jeg har fra min oppvekst er naboen, en fremmed som tilbød seg å betale for min skolegang. Denne sjenerøsiteten, ble nokså ubevisst på det tidspunktet, et vendepunkt i mitt liv. Det var noen som så potensialet i meg og mente jeg fortjente en sjanse til å bygge en bedre fremtid.
Så selv i en verden preget av utfordringer og motgang, er det de små og store gjerningene som gir håp. Gjennom mine egne opplevelser har jeg lært at selv i de mest dystre øyeblikkene kan enkle handlinger av medmenneskelighet bringe frem lyset i bekmørket.
Min oppvekst har vært preget av de som delte alt de hadde, og det har gjort meg til den jeg er i dag.
