Et sted å bo, eller et sted å leve?
OAvis-redaktør Eskil Bjørshol med en tydelig oppfordring til folk i Oppegård.
NB: Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider.
Forrige lørdag dro vi ut for å ta temperaturen på det lokale utelivet. Det var varmt i været. Folk hadde fri. Sommeren var i gang.
Likevel var det ikke køer eller god stemning vi fant. Det var tomme bord.
Vi gikk fra sted til sted, drakk øl og telte folk. Resultatet var direkte bedrøvelig.
Ikke fordi vi forventet at Kolbotn skulle ligne Aker Brygge en sommerkveld, men fordi kontrasten mellom antallet serveringssteder og antallet gjester var så stor.
Et betimelig spørsmål
Det burde bekymre flere enn restauranteierne.
For når møteplassene forsvinner, blir Oppegård litt fattigere. Ikke økonomisk, men sosialt. Litt mindre levende. Litt mindre interessant.
Det siste året har to lokale restauranter på Kolbotn bukket under. I bunn og grunn fordi det kom for lite gjester. Man skulle kanskje tro at to færre utelivsaktører gjorde at det ble bedre tider for de som ble igjen. Dessverre er det lite som tyder på det.
Synd? Tja. Noen synes det. Andre kunne ikke brydd seg mindre.
Men spørsmålet handler egentlig ikke om restauranter. Det handler om hva slags lokalsamfunn vi ønsker å være.
Hva vil du at Oppegård skal være? Et sted å bo, eller et sted å leve?
Det er et spørsmål jeg ofte tenker over i møte med politikere, lesere og lokalbefolkning.
For gamle Oppegård kommune er et fantastisk sted å bo. Vi har den deilige barneoasen Tårnåsen. Idylliske og sære Svartskog. Døsige Oppegård syd. Halvurbane Kolbotn. For å nevne noe.
Oppegård var en gang stedet å elske. Jeg mener det er det fortsatt, også etter at vi ble Nordre Follo.
Gjør vi nok?
Men det kommer ikke av seg selv.
Vi er mange innflyttere her som nyter godt av alt generasjonene før oss har bygget opp. Skoler, idrettslag, kulturtilbud, nærbutikker, møteplasser og lokalt næringsliv.
Det er lett å ta det for gitt. Et dødt uteliv er ikke nok til å felle en dom over et lokalsamfunn, men er det ikke et faresignal?
Engasjerer vi oss nok når skolestrukturen står i fare for å endres? Handler vi lokalt når vi kan? Går vi på kino eller konsert i Kolben? Tar vi en middag ute på en vanlig lørdag?
Tilbud kommer og går, men dessverre er det en del ting som tyder på at vi som lokalsamfunn ikke gjør nok for lokalsamfunnet vårt.
For et levende lokalmiljø oppstår ikke av seg selv.
Så hva skal vi eller kan vi gjøre? Håpe at varaordføreren engasjerer seg i saken? Vente til Halvor Stormoen skriver et brev? Rase på sosiale medier?
Det er for sent å reagere når tilbudene allerede er borte. Det hjelper lite å klage over at det ikke skjer noe lokalt dersom vi aldri bruker det som faktisk finnes.
Jeg tror ikke løsningen ligger på rådhuset, i kommunestyret eller hos restauranteierne.
Det ligger hos oss.
God sommer - uansett hvor du tilbringer den!
Eskil Bjørshol
Innflytter og redaktør i Oppegård Avis
