Fellende dom over utelivet: – Ganske bånn i bøtta!
Vi tok med oss den lokale ølhunden, OPAL-legenden og sporadiske samfunnsrefseren, Jarle Halvorsen, «på byen» i Oppegård. Det som møtte oss var nitrist.
Finnes det noe uteliv i Oppegård?
Lørdag tok Oppegård Avis pulsen på det lokale utelivet og for å ta oss gjennom jungelen fikk vi med oss Jarle Halvorsen på leting etter lokale vannhull.
Halvorsen beskrives kanskje best som en lokal utelivsentusiast med sans for solide sleivspark på Facebook og høy frivillig-innsats gjennom sitt engasjement for det lokale amatørteateret OPAL.
Bli med på en reise i tekst og bilder gjennom utelivs-jungelen i Oppegård.
Ferden vår starter på Oppegård Sushi & Wok, som har blitt et velrenommert etablissement på Oppegård etter hvert som årene har gått.
Da vi var innom i 18-tiden var de fleste besøkende familier på middagsbesøk, men gjennom luka på uteserveringen gikk det også ut mange takeaway-bestillinger. Det er derimot ingenting å si på det vi får servert. Ølen er kald, maten er god og sola er på rett sted.
– Dette har jo blitt et veldig flott sted som jeg og kona bruker ofte. De har jo veldig god mat, og det er lett tilgjengelig med bil. Det er nok viktig for mange, men det er ikke her man blir sittende i de sene nattetimer, sier Halvorsen.
Mens praten går om gamle bygg, utviklingen rundt Oppegård stasjon og diverse halvgode rehabiliteringstiltak med manglende vedtak, er tiden inne for å reise videre, men før vi setter kursen nordover skal vi besøke et sted til på Oppegård.
Kina-øl og rekechips
Mam Asien Diner gikk de fleste hus forbi denne lørdagen, men til å ligge på baksiden av Oppegårdsenteret, må vi si at dette var en overraskende bra uteservering, og ja, her fikk vi også godt med sol i ansiktet.
Enda kulere var det at vi kunne bestille asiatiske klassikere som Singha og Tsingtao på flaske. Altså øl fra Thailand og Kina. Huset spanderte også en skål med rekechips uoppfordret. Veldig bra, men med unntak av en familie som satt inne og spiste middag, var vi alene da vi kom, og vi var alene da vi dro.
– Hvorfor er ikke flere her nå? Det juni, det er lørdag? Det er fint vær? Hvorfor sitter vi her alene? undrer vår medbrakte ølhund.
Det er disse spørsmålene vi skal filosofere videre på gjennom kvelden. Følg på!
Hva skjedde med utelivet i Oppegård?
Så hvorfor var det ingen andre som satt ute og drakk Singha i sola på Mam Asian Diner denne lørdagen? Har det alltid vært sånn?
Vi var jo på et tidspunkt best i landet på diskotek med Karjolen!
Halvorsen mener det ikke alltid har vært sånn.
– Da jeg var i 20-årene og bodde på Greverud samlet det seg alltid en gjeng nede på den lokale puben på Greverud. I småbarnsfasen, da vi bodde på Ødegården, ble søndagsturene lagt innom La Paz på Sofiemyr med obligatorisk lunsj. Den gang det var en ekte restaurant. Ungene fikk et nanbrød og de fikk være med inn på kjøkkenet og velge seg saus, mens mor og far spiste lunsj og tok seg en øl før vi dro hjemover, sier han.
Vi må videre og setter med det våre ben på perrongen på Oppegård stasjon i retning neste stopp i jakten på flere svar og serveringssteder.
Møtte stengte dører
Toget skulle ikke ta oss mer enn et stopp før vi hoppet av på Greverud. Klokka nærmer seg 19.00 og forventningene til å møte en hurv Greverud-folk stiger. Lenes Kafe står på programmet, Halvorsen er optimist, men det som møter oss er stengte dører.
– Her pleier det jo å være litt kok, særlig når det er quiz. At det er stengt, overrasker meg, sier Halvorsen.
På døra leser vi at Lenes Kafe stenger 16.00 og at de er åpne til 21.00 ved enkelte anledninger. Noe uteliv blir det altså ikke her denne kvelden, og neste stopp blir dermed 580-bussen i retning Kolbotn sentrum.
Klok av skade sjekket vi denne gangen åpningstidene på Baker Nordby på Myrvoll. De hadde nettopp stengt, dermed følger vi pepperlukta hele veien til 1410.
Var vi de første på uteserveringen denne dagen?
Neste stopp er Der Peppern Gror, i Skolebakken K. Her får vi Sentrumsbygget mitt i glaningen, vi er på gateplan og røverhistoriene kommer på løpende bånd fra den gang det lokale politiet holdt til i bygget. Som om Halvorsen noen gang hadde noe med den gjengen å gjøre...
Det mangler heller ikke på historier fra Kilimanjaro og inka-indianere på fjelltur i Andesfjellene, men på den indiske restauranten i Kolbotns ferskeste bygg finner vi ingen andre gjester. Mulig det satt en innendørs.
– Det er veldig rart at ikke flere er her, det virker jo ikke som noen har vært her i hele dag, sier Halvorsen.
Uteserveringen bærer preg av å ikke ha blitt brukt i det hele tatt i løpet av dagen, ettersom vertskapet måtte låse opp stålwiren, som skal forhindre at stoler og bord blir stjålet eller utsatt for hærverk, da vi kom.
Igjen er vi alene, men betjeningen skjønner tegninga og ølglassene kommer raskt. Etter flere bomturer lar vi oss også friste av hver vår street food-rett og disse falt i aller høyeste grad i smak.
Man skulle nesten tro Kolbotn-folket ikke kan ha fått med seg at det er mulig å spise digg indisk mat på bakkeplan, med øl og panoramautsikt til Sentrumsbygget?
Et bedre sted å diskutere gammel arkitektur, rivningsentreprenører og grunneierkonflikter skal tross alt vanskelig gjøres å finne.
Vi kaster ut en påstand:
– Er det sånn at de gode gamle utestedene som fantes her lå mer i utkanten, på steder som Sofiemyr og Greverud fremfor her i Kolbotn sentrum hvor demografien er mer spredt?
– Både ja og nei. Både La Paz og Karjolen på Sofiemyr hadde sin storhetstid, men her på Kolbotn hadde vi også Borgehallen som var populær. Jeg tulla vel litt om en mann som forsvant i nordvest-passasjen mellom Borgehallen og Karjolen en gang. Det var vel også en bule i Sentrumsbygget på et tidspunkt, men det var ikke akkurat et sted du tok med familien til for å si det sånn.
Leserinnlegget om mannen som forsvant i nordvestpassasjen kan du for så vidt lese her.
Den råeste uteserveringen i Oppegård?
Da vi entrer Jan Baalsruds plass begynner det å røre seg og vi går til første og beste vannhull, Tårnhuset. For variasjonens skyld sørger vertskapet for at det havner vin i glassene.
For første gang i løpet av kvelden er vi ikke alene på uteserveringen, men stemningen er stille og rolig, kanskje litt for stille? Klientellet er i hvert fall godt voksent. Her er det verken hoiing og skråling. Litt mer liv hadde faktisk ikke skadet noen.
– Uteserveringen her er ganske grei eller?
– Denne uteserveringen er helt rå og det samme er huset. Jeg er ikke noe imot nybygg jeg, men det er skikkelig kult at de har tatt vare på dette huset som det er.
– Få inn en lokal kar eller dame med gitar her, så skal du se at dette blir smekkfullt!
Plutselig var vinen fordampet og vi er igjen på flyttefot og neste sted på lista er Kullebunden spiseri og her møtte vi noe helt unikt.
Tenk om Tårnhuset og Kullebunden kunne gjort et stunt sammen og fått til felles arrangmenter med Jan Baalsruds sine stener som en slags felles festivalarena?
Fire stykker under 30 år
Heller ikke på Kullebunden er det stinn brakke denne dagen, men det var i det minste over ti personer her da vi ankom. Det inkluderte også en guttegjeng på fire stykker i 20-årsalderen. Vi setter oss ned og spør hva de synes om utelivet på Kolbotn.
– Nei, det er ganske bånn i bøtta, forteller de.
Gutta savner åpenbart O'Learys. Der opplevde de at det ofte ble mer liv, men det tar oss også tilbake til noe vi pratet med Halvorsen om tidligere på dagen.
– En av de viktigste årsakene til at La Paz forsvant i sin tid var fordi eierne mistet interessen for å drive det selv. I starten var det familiedrevet. Det var far og sønnene som stod i baren, på kjøkkenet og som hadde kontakt med gjestene, men sønnene ville etter hvert gjøre andre ting, noe som er helt forståelig, men da ble også La Paz et side-prosjekt.
– Plutselig var de tomme for øl, det var ansatte som ikke snakket norsk, og da mister folk raskt interessen. Restaurantbransjen er tøff. Om man skal lykkes over tid tror jeg man må ha eiere og drivere som er aktive i den daglige driften. Det er begrenset hvor mye ekstra ansatte er villig til å gi over tid når ledelse og eiere er fraværende i den daglige driften. Det er jo derfor Kullebunden og Tårnhuset har klart seg i så mange år. Her trår Anette til på kjøkkenet, i baren eller i oppvasken når det trengs. Det gjorde aldri noen av eierne på O'Learys. Det samme gjelder på Tårnhuset hvor Vebjørn og Helene står på. Kinaen i Kolben er også familiedrevet. Da har man en egen motivasjon til å gjøre det lille ekstra som må til, sier Halvorsen til Oppegård Avis.
– Sett opp prisen på butikkøl
De unge herrene har derimot flere teorier om hvorfor ingen flere på deres alder brukte denne kvelden på Kullebunden spiseri, eller andre steder på Kolbotn.
– Det er ikke tvil om at mange drar til Oslo når de først skal ut på byen, men mange velger også å ta festen hjemme. Det er jo dyrt å drikke ute. Det kan oppleves som prisen på halvliteren går opp hver gang man skal kjøpe ny øl, men vi opplever at ølen i butikken alltid har hatt samme pris. Sett opp prisen på butikkøl og skru prisen ned på utepilsen. Det oppfordrer til mer sosial drikking, mener guttegjengen!
– Hvorfor er dere her da? Skal ikke dere være ute i Oslo som alle andre på deres alder?
– Ja, si det. Vi kunne jo det, men så er det jo litt enklere å dra hit. Man slipper det styret med å komme seg hjem fra byen. Det siste toget fra Oslo går for tidlig og herfra kan man jo bare gå eller sykle hjem.
Gutta forteller også noe som skjærer så langt inn i Oppegård-sjela at vi vurderer å sensurere det, men må nesten la det komme til overflaten.
– Det hender også at folk på vår alder drar til Ski. Der er utelivet mye bedre, men vi skulle jo gjerne ønske at det var bra her, forteller de til Oppegård Avis.
PS: Til The Well og China House i Kolben: Vi vet dere også er der ute, men vi hadde dessverre ikke tid til å komme innom dere denne gangen. Håper dere hadde et heidundrende besøk mens denne reportasjen pågikk.