Hva er vel sommeren uten gode bøker?

«Dagbok frå eit tomrom»

av Emi Yagi 

Anbefalt av Inger Astrid 

Shibata jobber på et kontor i en by i Japan. Hun er ung, enslig og eneste kvinne på jobben. Derfor har de mannlige kollegaene hennes en oppfatning om at hun skal gjøre alle de kjedelige oppgavene som ingen andre har lyst til å ta. Det er for eksempel alltid hun som må lage kaffe, og rydde og vaske opp etter at de har hatt møte. 

Hun blir etter hvert ganske lei av dette og lurer på om det er slik livet hennes skal fortsette. Det er ingen lyse utsikter akkurat. En dag hun sitter ved pulten sin slår en tanke ned i henne. Hva om hun sier at hun er gravid?! Da vil de kanskje begynne å ta litt mer hensyn til henne og rydde selv. 

Som tenkt så gjort og plutselig en dag er ordene sagt og hun er i gang med mammayoga, og gravidappen er installert.  

Det er bare ett lite problem; hun er jo ikke egentlig gravid! Hvordan løser hun det? 

Når hun har kommet så langt at magen bør begynne å vise putter hun sjal under genseren. Det ser ut til å funke. Eller er det bare Shibata som tror at det funker? Hele boka er skrevet i jeg-form, noe som gjør at vi opplever alt fra hennes synsvinkel. Det er hun som bestemmer hva som er sant og hva som bare finnes i hennes fantasi. Som leser klarer vi ikke helt å skille disse to fra hverandre. Kanskje er det ikke meningen heller. 

For en norsk leser i 2026 oppleves det litt rart at en ung kvinne må lyve på seg en graviditet for å få oppmerksomhet og bli respektert. For mange japanere er jobben selve livet. Det går tydelig fram at hun ikke kan håpe på mer meningsfulle oppgaver, og å finne seg en ny jobb er ikke et tema. Det handler nok mest om ensomhet og et ønske om at livet skal bli noe mer enn bare en trist jobb. Hun må lage noe å verne om, som hun selv uttrykker det. 

Kollegaene begynner faktisk å rydde opp etter seg selv, og de spør hvordan det går med henne og lar henne slippe oppgaver.  

Da gjenstår bare det store spørsmålet som vi alle sitter med gjennom hele boka; Hva skjer når det har gått 9 måneder? 

Den som leser, får se…