«Helt konge»
Er du flink nok til å fortelle folk hvilken betydning de har i ditt liv? Det skriver Nesanet Hailemariam i «Slik har vi det nå».
For noen dager siden leste jeg en reportasje om en dødssyk mann som arrangerte sin egen minnestund i god tid før livet ebbet ut.
Han ønsket å være en del av denne dagen som vanligvis er forbeholdt de etterlatte. Denne mannen som hadde fått dødsdommen, ønsket å dele minnene, sorgen og samtidig vise sin takknemlighet til alle som sto ham nær.
Det var noe veldig fint med dette og det fikk meg til å reflektere over om jeg er god nok til å dele minner, til å fortelle folk - fjerne som nære om deres betydning i mitt liv. Svaret på det er ganske enkelt nei.
– Har betydd enorm mye
Dette er nok noe mange kan kjenne seg igjen i. I en travel hverdag er det lite av sånne samtaler vi tar oss tid til. Men med denne spalten, som handler om alt mellom himmel og jord, tar jeg meg tid til dette og vier derfor plass til en av mange som har betydd enormt mye for meg, uten at vedkommende er klar over det og han er heldigvis fortsatt i live.
Hele nasjonen har de siste ukene holdt pusten i påvente av oppdateringer fra slottet om helsetilstanden til vår konge. Konge hadde samlet sine nære for å feire sin 87-ende fødselsdag langt borte fra vinterkulden i nord.
Hans Majestet er godt oppi årene og de siste årene har han vært inn og ut av sykehuset. Noe som er helt naturlig for en mann på hans alder. Men denne gangen var det litt annerledes. Han var langt borte og alvorlighetsgraden var ukjent. Det ble selvsagt ikke delt med oss bekymrede her hjemme.
Fra fremmed til nær
I et familieselskap i helgen, satt vi alle, store som små, og fulgte med på ulike apper for å følge flyet til Kongen vår hjem. Akkompagnert av duften av injera og doro-wet ( eritreisk festmat), var det håpet om hans majestets trygge hjemkomst som preget både stemningen og samtalene i dette selskapet.
Vi snakket om kongen vår. Noen fortalte at han var så morsom, andre snakket om hans nyttårstaler og atter andre om hans usedvanlige varme utstråling.
Han vinket til alle, men jeg var sikker på at han vinket til meg.
Nesanet Hailemariam
Alt dette ble sagt av folk som var totalt fremmed for dette landet for tredve år siden. Vi snakket om Kongen som om han var en nær bekjent. Ikke en fremmed symbolsk monark.
Jeg tenkte tilbake på mitt første møte med Kongen.
Første gang jeg så Kongen var en vinterdag i 1994. Jeg så han bare på avstand, slik jeg fortsatte å gjøre i mange år fremover. På avstand, men likevel nær nok til å føle tryggheten han utstrålte. Han vinket til alle, men jeg var sikker på at han vinket til meg.
Denne vinterdagen i 94 var jeg bare et lite håpefullt barn som forsøkte å passe inn i et fremmede samfunnet. Et samfunn der menneskene, kulturen og språket var nokså ukjent og skummelt for en som har innvandret fra et land over 6.000 mil unna.
Akkurat da trengte jeg et anker. Et vennlig fjes. En som ønsket meg velkommen og gjorde det mindre skummelt å være ny i et fremmed land. Et anker som fortalte majoriteten at sånne som meg uansett hva noen få måtte mene, var en del av det nye Norge. Et Norge som omfavnet mangfoldet av farger, religioner og kulturer.
Jeg omfavnet det hele med OL-floka sammen med tusenvis av nye og gamle landsmenn den vinteren. Sammen med Kongen og hvermansen.
Et daglig «møte»
Etter vinteren 94 har kongen fulgt min oppvekst, på avstand. Jeg har vokst med han, han har eldes. Fra slottsplassen vinket Kongen til meg gjennom hele den trøblete puberteten. I en fase der kulturkræsj og identitetskrise var en del av hverdagen.
Jeg ble voksen og valgte, kanskje litt bevisst å tjenestegjøre i Forsvaret. Her ble jeg ikledd kongens klær. Jeg gikk i rett og hilste til kongebilde hver eneste dag. En symbolsk handling som for meg ble en påminnelse om viktigheten av jobben jeg nå gjorde for landet.
Nyttårsaften og nyttårstale er et av årets høydepunkter. Jeg har sett deg eldes, og meg selv eldes.
Min far er nå like gammel som Kongen, han kom til dette landet i håp om et trygt samfunn for sine barn. Ikke for seg selv.
For min far er Kongen en som har forstått hans utfordringer med å lykkes for andre. En som har sett at han holdt familien samlet i tykt og tynt. Med gebrokkent norsk sier pappa «kongen er snill» og legger veldig trykk på ordet snill.
Ja, Kongen vår er jammen en snill mann som for min far er en god påminnelse om levd liv.
Nå har jeg barn selv, jeg gleder meg hvert år til å dele din nyttårstale med mine barn. Jeg gleder meg til de får muligheten til å vinke til deg på slottsplassen og kanskje en dag, så kan jeg fortelle om denne fremmede mannen som har betydd så mye for meg. På avstand, men likevel nær.
Her er et utvalg av de ferskeste Slik har vi det nå-tekstene på OAvis.no:
