Brød, sirkus og ro

NB: Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter

Jeg har aldri vært den som teller ned til mesterskap eller har full oversikt over hvem som spiller hvor.

Men fotball var min barndomsidrett, og i mine ungdomsår var jeg en hissig midtbanespiller for Sagene IF. 

Får jeg en mulighet til å entre en bane i dag, er hodet fortsatt 16 år, mens kroppen raskt minner meg på at jeg tilhører kategorien 40 pluss.

Jeg kan heller ikke skryte på meg annet enn at min fotballkarriere i dag er opphøyet til «soccer mom»

Hun som står der med hjertet utenpå jakka, heier litt for høyt, blir frustrert litt for fort, fryser litt for lenge og håper mer enn hun kanskje burde.

Så selv om jeg aldri har vært blant de mest ihuga, har fotballen gitt meg mange minner og opplevelser gjennom livet.

Enorm lettelse

Likevel hadde jeg aldri trodd at en fotballkamp skulle bety så mye som den gjorde i natt.

I over 100 lange minutter jublet og bannet jeg om hverandre.

Aller verst var de siste ti minuttene. En berg-og-dal-bane av følelser der jeg vekslet mellom å være skråsikker på at dette skulle gå veien og fullstendig overbevist om at vi kom til å rote det bort.

Jeg skal også innrømme at jeg forsøkte å forhandle med høyere makter. For som ordtaket går: Det finnes få ateister i skyttergravene. Det gjelder visst også på overtid når Norge er i et etterlengtet mesterskap.

Om bønnen ble hørt, kan ingen bekrefte, men fløyta gikk etter det som føltes som en evighet. Da kjente jeg først og fremst på en enorm lettelse.

Da lettelsen hadde lagt seg, lå jeg våken lenge etterpå og kjente på en eufori som handlet om mer enn de tre poengene vi sanket på gressmatta i New York.

Ro!

For hverdagen slik vi kjenner den, utspiller seg i en strøm av nyheter, kommentarer og sosiale medier der algoritmene belønner sinne, konflikt og de sterkeste meningene. 

Noen tjener jo på at vi stadig blir minnet om forskjellene mellom oss, om alt vi er uenige om og alt som står på spill.

Og så kommer en gjeng med unge menn, vårt landslag, ledet av trenere og et støtteapparat som feller tårer og viser glede rett som det er. 

Og de gjør noe som verken politikere, kommentatorer eller sosiale medier har klart på lenge.

De gir oss følelsen av å høre sammen.

Det er en følelse jeg har kjent tidligere, fra mine år i Forsvaret. Følelsen av å være del av en enhet. Vissheten om at vi trekker i samme retning, selv om vi er forskjellige. At mennesker med ulike historier, ulik bakgrunn og ulike meninger vet at de står i det samme.

Kanskje var det litt derfor morgenen føltes lettere enn den pleier. Så lett, faktisk, at jeg for første gang på lenge gledet meg til og med til togturen til jobb. Et tog som var innstilt, forsinket og deretter innstilt igjen. Selv det kunne ikke ta gleden fra meg.

For på perrongen sto folk med tunge øyelokk, men med et smil som viste at de hadde vært oppe altfor lenge av akkurat samme grunn som meg.

Og i dag og de neste dagene har de fleste av oss et felles språk. Rundt middagsbord, i lunsjen på jobben og til og med i kommentarfelt som for en gangs skyld ikke handler om hvem som har skylden for alt som går galt.

Det handler om hvor du så kampen, om du klarte å holde deg våken, og om den stille forståelsen av at ganske mange av oss kommer til å være litt mindre produktive enn vanlig.

Og det rareste og kanskje fineste av alt: ingen spør hvem du holdt med. Det ligger liksom i lufta at vi heiet på samme lag.

I en tid der vi stadig blir minnet om alt vi er uenige om, er det nesten uvant å oppleve hvor selvfølgelig det føles å stå på samme lag.

Ro! Ro!

Kanskje er det også derfor den nå berømte roingen har vokst på meg. Da jeg først så den, syntes jeg den rett og slett var litt harry. Jeg skjønte ikke poenget.

Nå ser jeg noe annet. Jeg ser mennesker som beveger seg i samme rytme. Jeg ser et lag, et støtteapparat og tusenvis av supportere som trekker i samme retning. Jeg ser stolthet.

Men for all del, euforien har ikke gått helt i hodet på meg. Jeg vet at det finnes en virkelighet der vi ikke drar fram Kumbaya og «Barn av regnbuen» og synger dem skulder ved skulder med det første.

Jeg tror heller ikke vi trenger det.

For meg holder det i massevis at vi av og til blir minnet om at vi fortsatt kan glede oss over det samme, håpe på det samme og heie på det samme.

Så uansett  hvordan det går i de neste kampene, har det norske landslaget gitt oss et glimt av noe jeg tror mange av oss har savnet.

Og hvis dette er brød og sirkus, så gi meg gjerne mer av det samme.

Gi meg mer Ro. Ro. Ro.

Nesanet Hailemariam