– Han liker virkelig ikke innvandrere

NB: Dette er et debattinnlegg, skrevet av ekstern bidragsytere. Innholdet representerer skribentenes holdninger.

Oddbjørns ombudskvinne

Oddbjørn Jonstad har brukt flere tiår på å advare mot folk som meg. Det minste jeg kan gjøre, er å skrive en ode til ham.

Det snakkes mye om rasisme for tiden. Hverdagsrasisme, strukturell rasisme, remigrasjon. Det arrangeres konferanser, skrives kronikker og lanseres stadig nye ord for å forklare hvorfor det kanskje har blitt litt vel mange av sånne som meg. Men før alle de nye ordene, før konferansene og før noen fant ut at «remigrasjon» er litt mer spiselig enn «dra tilbake til Afrika», var det Oddbjørn.

Oddbjørn Jonstad trenger ingen nye ord. Han liker virkelig ikke innvandrere, og det har han vært bemerkelsesverdig tydelig på i bemerkelsesverdig mange år. Akkurat der må jeg gi mannen ordentlig kred: Han er konsistent.

Analog rasist

Lenge før Facebook og kommentarfeltene, og mens telefonen fortsatt hang på veggen med en ledning som gjorde at hele familien kunne høre samtalen din, var Oddbjørn en vaskeekte, analog rasist. Skikkelig old school.

Mitt første møte med Oddbjørn var en blanding av sjokk og vantro. Jeg visste nemlig hvem han var før jeg hadde rukket å bli kjent med ham, og han visste tydeligvis hvem jeg var også. Før kommunevalget hadde han sendt en e-post til gud og hvermann om at Venstre hadde fått en innvandrerkvinne på andreplass på lista, og nå måtte folk passe seg. Denne kvinnen ville ha flyktninger til Nordre Follo.

Jeg må innrømme at jeg ble litt overrasket over hvilken makt Oddbjørn allerede hadde tillagt meg. Selv var jeg på det tidspunktet mest opptatt av barn og oppvekst – gode skoler, trygge barnehager, fritidsaktiviteter og at unger skulle få en god oppvekst i kommunen vår. I Oddbjørns univers sto jeg tydeligvis samtidig klar ved kommunegrensa mot Oslo for å åpne slusene og sikre fri flyt av allskens mennesker fra allskens land. Det var nesten smigrende, men bare nesten.

Neste gang jeg møtte ham, sto han på talerstolen i kommunestyret. Der gjorde han heller ingen forsøk på å pakke inn budskapet. «Disse menneskene må vi kvitte oss med», sa han. Jeg satt i salen og tenkte ikke umiddelbart at der står en mann jeg kommer til å bli glad i. Snarere tvert imot.

Meningers mot

Men livet tar pussige vendinger, og etter noen år i lokalpolitikken må jeg innrømme noe som sikkert er ideologisk krevende for oss begge: Jeg liker Oddbjørn. Og tar jeg ikke helt feil, tror jeg faktisk Oddbjørn liker meg også. Litt, i alle fall.

Han kommer selvfølgelig aldri til å innrømme det, og det respekterer jeg. Når man har brukt store deler av sitt voksne liv på å advare mot innvandrere, kan det tross alt være vanskelig å oppdage at en av dem egentlig er ganske trivelig. Det kan fort skape presedens, så jeg skal ikke presse ham.

Det kan kanskje virke sånn nå, men jeg har ikke begynt å like meningene hans. Oddbjørn har gjennom årene hatt standpunkter om innvandring som har gjort meg både forbannet og provosert, og som jeg mener gjør livet trangere for mennesker som allerede må kjempe hardere enn andre for å bli regnet som en selvfølgelig del av fellesskapet. Men med Oddbjørn slipper man i hvert fall å lure. Han pakker ikke inn budskapet og har ingen nye begreper som må forklares over tre kronikker og en podkastepisode. Han liker ikke innvandrere. 

Ferdig snakka.

Kom deg hjem til Afrika!

Og mannen gir seg ikke. Han stiller spørsmål, gjerne spørsmål han har stilt før, og får svar, gjerne svar han har fått før.

Vil kommunestyret stoppe innvandringen til Nordre Follo? Nei, er vel det korte svaret. Det lange svaret er også nei.

Men Oddbjørn er ikke typen som lar seg vippe av pinnen av noe så trivielt som at kommunestyret allerede har svart. Han kommer tilbake, møte etter møte og år etter år, litt eldre for hver gang og bemerkelsesverdig lite nærmere å få gehør. Jeg lar meg imponere av staminaen.

Særlig nå, for plutselig har Oddbjørn fått konkurranse. Dagens innvandringsmotstand har fått et rikere vokabular enn han noen gang har brydd seg med. Det er demografi og remigrasjon, sivilisasjon og kulturell kontinuitet. Det er podkaster, pene hjemmesider, TikTok, reels og velartikulerte unge menn som pakker gamle tanker inn i nye ord, før man etter en stund oppdager at konklusjonen fremdeles er omtrent den samme: Dra tilbake dit du kom fra.

Oddbjørn driver ikke med sånt, og han har aldri sett behovet for en rebranding. Mens regjeringer har kommet og gått, partier har oppstått og forsvunnet, Oppegård og Ski har blitt til Nordre Follo og telefonen har flyttet fra veggen til lomma, har Oddbjørn stått støtt. Han liker ikke innvandrere, og det gjorde han heller ikke da telefonen hang på veggen.

Jeg forestiller meg derfor at han ser på den nye generasjonen innvandringsmotstandere med podkaster, TikTok, reels og flotte nye ord, okker seg litt og tenker: Jaja, gutter og jenter. Velkommen etter.

Politisk årgangsvare

Og kanskje er det nettopp der min merkelige ømhet for Oddbjørn ligger. Han sto støtt også i de årene da rasisme var skikkelig ut. Nå som det tydeligvis er på vei inn igjen, må det nesten være lov å unne mannen et lite øyeblikk i sola. For det er utholdenheten hans jeg lar meg imponere av. Noen mennesker blir etter hvert en del av et lokalsamfunn; de bare er der. Oddbjørn er en sånn, vår egen vaskeekte, analoge original. Politisk årgangsvare, om du vil.

Jeg skal selvsagt ikke la meningene hans stå uimotsagt, men jeg anerkjenner mannen som har stått der år etter år og sagt akkurat det han mener. Ingen nye ord, ingen moderne innpakning og definitivt ingen planer om å bytte ut «jeg liker ikke innvandrere» med «bekymring for den demografiske utviklingen». Det skal Oddbjørn ha.

Du og jeg, Oddbjørn

Men her kommer den delen Oddbjørn kanskje vil synes er aller vanskeligst å svelge: Jeg er innvandrerkvinne, men jeg er også folkevalgt. Og det betyr at Oddbjørn, enten han liker det eller ikke, er en av dem jeg er her for.

Dersom han en dag trenger kommunen sin og ikke blir hørt, skal jeg selvsagt bry meg. Ikke til tross for at han er Oddbjørn, men fordi han er en av innbyggerne våre. 

Det er kanskje noe av det fineste, og for noen kanskje mest irriterende, med lokaldemokratiet: Vi slipper ikke unna hverandre.

Men la det nå være klart, Oddbjørn kommer neppe til å overbevise meg om innvandring, og etter noen års observasjon har jeg begynt å ane at mine egne muligheter for å omvende ham også er begrensede. 

Så vi får nok bare fortsette som før.

Så dette er min lille ode til deg, Oddbjørn. Takk for utholdenheten, for at du møter opp år etter år, for at du bruker stemmen din, og for at du gjennom alle disse årene aldri har gjort det spesielt vanskelig for noen å forstå hvor du står.

Og enten du liker det eller ikke, Oddbjørn: Jeg er ombudskvinnen din. Det er jeg faktisk ganske stolt av.

Og mellom oss, Oddbjørn, til en mann som har brukt så mange år på å advare mot sånne som meg, må du innrømme at du har vært usedvanlig heldig med akkurat denne ombudskvinnen.