Gard fikk hjertestans – åpner opp om dramatiske dager

– Gard er hovedpersonen i en historie han selv ikke husker noe av, er noe av det første Astrid Næss Kjølholdt sier når vi møter ekteparet Kjølholdt i hjemmet deres på Myrvoll. 

Hjertet til Gard, Astrids ektemann og faren til Martin og Erikka, sluttet å slå. Raske og riktige vurderinger, gode naboer og en porsjon flaks er hovedårsakene til at Astrid ikke trenger å fortelle den dramatiske historien alene. 

Dette er historien om da Gard Kjølholdt fikk hjertestans. 

– Jeg så en fyr med et helt tomt blikk

Vi skal tilbake til Kristi himmelfartsdag, 29. mai 2025. 

– Vi hadde nettopp vært på en fin tur med gode venner på Eister ved Gjersjøen. Jeg og Gard skulle avslutte dagen med pizza hjemme og han skulle kjevle ut bunnen som han alltid pleier å gjøre. Det er hans jobb når vi lager pizza, mens jeg holdt på å lage pizzasaus noen meter unna. To minutter etter at vi utvekslet noen ord, hørte jeg en lyd jeg ikke burde høre.  

– Det første jeg reagerte på var en form for snorking, eller en gryntelyd, så jeg fortet meg  bort til han for å se. 

 Når Astrid kommer bort til mannen sin, er det ikke lenger lyden hun reagerer mest på. 

– Jeg så en fyr med et helt tomt blikk, sittende i sofaen, sier Astrid. 

Løp etter hjelp

Handlingene de neste minuttene skal vise seg å bli helt avgjørende for fremtiden. 

Astrid skjønner umiddelbart at det er noe som ikke stemmer og i et forsøk på å få kontakt med ham, drar hun rett og slett til mannen sin. Til ingen nytte. 

Mens hun taster inn de livsviktige tallene 113, løper hun ut av huset på jakt etter hjelp. 

– Jeg vet ikke helt hvorfor jeg gjorde det, men noe sa meg at jeg ikke kom til å klare å få Gard ned på gulvet alene. Jeg løp derfor over til naboen vår Eivind, som heldigvis skjønte alvoret raskt. Han slapp alt han hadde i hendene og løp i sokkelesten over til huset vårt. 

– Har han puls? spør kvinnen på 113. 

– Det vet jeg ikke, men vi trenger hjelp med en gang, svarer Astrid. 

– Bra, da gjør du det hardt nok

I noen desperate minutter mens de venter på lyden av hjelp, setter Astrid og nabo Eivind Mørch Brekke i gang med hjerte- og lungeredning. 

– Det var Eivind som startet med hjerte- og lungeredning med veiledning av 113. Jeg fikk beskjed av 113 om å finne flere som kunne hjelpe, så jeg løp ut for å få tak i flere naboer.

Når Eivind hører ribbeina til Gard knekke er beskjeden fra 113 klar: 

– Bra, da gjør du det hardt nok. Fortsett sånn. 

Imens banker Astrid på dører i nabolaget. Til slutt er det naboene Eivind, Øyvind Heen, og Filippa Bye Heen som bytter på å gjennomføre hjertekompresjonene. 

Hjelpen kommer rask, men Gard viser ingen livstegn før han blir kjørt bort. 

– 113 kommer rimelig kjapt. Det var to ambulansearbeidere som kom først, også kom det bare flere og flere. Vi ble stående som tilskuere mens de flere ganger forsøkte å få liv i han med hjertestarter, uten at han våknet. 

– Det var et snev av håp

Gard blir hastet til Rikshospitalet. På Myrvoll står Astrid igjen. Hun vet ikke om hun har sett mannen sin i live for siste gang eller ikke.

– Det var en veldig rolig stemning til at det stod om liv og død. Jeg blokkerte ut mange lyder og hørte blant annet ikke at hunden vår bjeffet og jeg hørte ikke TV-en som stod på og lagde lyd. Da hjelpen kom, la jeg alt i deres hender. Jeg var var helt rolig og rasjonell og det har overrasket meg litt i ettertid, forteller hun.

Hun vil gi noen rosende ord til helsepersonellet som ble igjen på Myrvoll, etter at ambulansen dro.

– Jeg er veldig glad for at to stykker fra legevakten ble igjen for å snakke med oss. Det virket som de hadde all verdens tid til å ta vare på oss som stod igjen. De hadde sikkert ikke det, men de var flinke til å gi oss inntrykk av det. Vi fikk en debrief med en gang og vi ble fortalt at vi hadde gjort alt riktig. Det var fint både for meg og for naboene, forteller Astrid. 

Spesielt godt var det å høre dem si at livet til ektemannen fortsatt kunne reddes, selv om han ikke våknet med hjertestarteren. 

Astrid fikk ikke lov til å kjøre til sykehuset selv, men å skaffe en sjåfør var det minste problemet. Naboene Ole Kristian Holt og Anne-Mari Lund ikke bare kjørte til Rikshospitalet, men Anne-Mari ble også med inn på et kveldsstille Rikshospital.

– Det var et snev av håp, sier Astrid. 

Visste ikke om pappa var død eller levende

Da Astrid kom til Rikshospitalet var Gard lagt i kunstig koma. Fortsatt var det usikkert om han ville klare seg.

Martin og Erikka, deres to barn, hadde foreløpig ikke blitt informert. Astrid ville egentlig vite om barna fortsatt hadde en far før hun ringte.

– Jeg ville ikke ringe ungene før jeg visste om Gard var i live eller ikke, men da jeg kom frem til sykehuset og fikk snakket med legen, sa han at situasjonen var så stabil som den kunne bli. Da ringte jeg. 

Datteren Erikka stod i dusjen da moren ringte og sønnen Martin var på en cruisebåt. 

– Erikka var først irritert for at jeg hadde ringt så mange ganger, men det endret seg jo raskt da hun skjønte hvorfor. Martin var på en cruisebåt da det skjedde. Det er ikke å anbefale å være på en båt når slike ting skjer. Det blir som et fengsel. Ikke kunne jeg svare på om pappa ville overleve heller. Det var ikke en hyggelig opplevelse, forteller hun.

Husker kun bruddstykker

Gard husker ikke at kona og datteren våket over ham de første døgnene.

– Jeg husker at jeg våknet på Rikshospitalet tre dager etter hjertet mitt stoppet, sier han. 

Da hadde hovedpersonen i denne historien ligget tre dager i koma. Også i dag sliter han med å huske hva som egentlig skjedde.

– Jeg husker kun bruddstykker fra den dagen. Jeg husker knapt at vi var på tur, men jeg har et minne om at vi plantet noen busker i hagen, sier Gard.

Noe har festet seg. Blant annet at han måtte vente med pizzadeigen fordi han nettopp hadde tatt fuktighetskrem på hendene. Hva som egentlig skjedde med kroppen hans den dagen er fortsatt uvisst. 

– De vet det var en hjertestans, men legene har ikke funnet noen årsak. Jeg har ikke hatt noen økt risiko for hjertesykdommer og vi har heller ingen historikk for det i familien. Når alt kommer til alt, var det trolig helt tilfeldig at hjertet mitt stoppet den dagen. 

Astrid legger til at hun ikke hadde inntrykk av at Gard hadde noen smerter, verken i forkant eller da det skjedde. Spesielt det sistnevnte overrasket henne. 

– Jeg trodde jeg skulle se mer frykt eller overraskelse i ansiktet hans, men jeg så bare tomhet, sier hun. 

– Det er er en risikosport å bo alene

Gard hadde flaks. At Astrid reagerte så raskt som hun gjorde og at naboene slapp alt de hadde i hendene, var helt avgjørende for at han lever i dag. 

I dagene etter hendelsen var det imidlertid ikke bare om Gard ville overleve som spant i hodet på Astrid. 

Det var også et spørsmål om hvordan han eventuelt skulle leve videre. Det er til å forstå.

– Legene kunne tross alt ikke garantere at Gard ville overleve og det var en stor risiko for at han kunne våkne med en hjerneskade, dersom det skulle vise seg at han ville overleve.

Hun har også tenkt mye på hvor tilfeldig det egentlig var at hun oppdaget det så raskt.

– Det er mange timer i døgnet vi ikke er sammen. Selv om vi er hjemme samtidig kan vi befinne oss i forskjellige rom eller etasjer, og det kan gå lang tid mellom hver gang vi ser hverandre. At jeg oppdaget at noe var galt så raskt som jeg gjorde var avgjørende, men også helt tilfeldig, forteller Astrid.

– Det er en risikosport å bo alene, oppsummerer Gard.

Da den første natten på sykehuset kom, startet også tankekjøret.

– Den første natten overnattet jeg på en benk på sykehuset sammen med Erikka. Det var den verste natten i mitt liv. De første tårene kom formiddagen etterpå. Jeg tenkte mye rart de dagene. Kunne vi bli boende i huset? Måtte vi flytte? Kan Gard bo hjemme? Hva slags blomster skal jeg ha på kista? Hvorfor? Det var et et tankekjør av en annen verden. Jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor jeg tenkte på disse blomstene. Det var jo ikke viktig, men jeg gjorde nå det, sier Astrid.

Ingen sammenhengende minner

Hovedpersonen selv husker lite.

– Jeg har ingen sammenhengende minner fra da jeg våknet. Jeg husker at jeg snakket med en lege eller sykepleier. Det virket som en selvfølge at jeg skulle snakke med helsepersonellet, men jeg visste jo ikke hvor jeg var eller hva jeg gjorde der, sier Gard.

Astrid opplevde situasjonen annerledes og for første gang kom håpet om at om at dette faktisk skulle gå fint.

– Da Gard ble vekket av kunstig koma gikk det fint å puste selv, men han var jo ikke klar. Da jeg og Martin kom inn på sykerommet, så jeg at han skjøv bort en sykepleier. Jeg gikk bort til senga, tok hånda hans og snakket rolig til ham. Da trakk han meg til seg og forsøkte å si noe jeg ikke forsto, men jeg forsto at han visste hvem jeg var og at det var en bevisst handling. Da tenkte jeg for første gang at dette kanskje kunne gå bra, sier Astrid.

Gard både våknet og kom gradvis til seg selv, men det var fortsatt mange operasjoner og undersøkelser som skulle gjennomføres. Blant annet ble han overført til Ahus for videre behandling.

Når temaet glir over på barna blir Gard straks mer preget da han forteller om den første samtalen med sønnen.

– Martin knakk helt sammen og hadde hatt det helt forferdelig på cruisebåten, men jeg husker ikke så mye om hva vi snakket om. Han fortalte om ting han hadde gjort på tur og han opplevde meg nok som surrete, men det var fint å få snakket med han, forteller Gard, som blir rørt av å tenke tilbake på disse dagene.

Arrangerte fest for livet

Både Gard og Astrid priser seg i dag lykkelige for at de har hverandre. Også naboene får varme tanker med jevne mellomrom. De forteller at det også i ettertid har vært viktig å kunne ha noen å dele erfaringer om opplevelsen med. 

Nylig arrangerte de en fest for livet, sammen med naboene som bidro. 

– Det er jo en veldig spesiell opplevelse vi har sammen, som jo har knyttet oss mer sammen. Det ble en veldig hyggelig kveld, kanskje vi skal gjøre det til en årlig greie? sier Astrid. 

I dag lever Gard et normalt liv igjen og han var tilbake i full jobb, som han av og til sykler til, i august. Mens smertene etter ribbensbruddene etter hvert forsvant, er pacemakeren og hjertestarteren kommet for å bli. 

Ok, så er han nødt til å gå på hjertemedisin resten av livet, han kan bli mer svimmel om han reiser seg raskt, enn tidligere og han blir kaldere på henda som en følge av medisinene. Bortsett fra det er livet som før.

Uviss årsak

Legene fant aldri ut årsaken til at hjertestansen, men hovedhypotesen er at de to hovedhjerteklaffene ikke slo synkront. Det oppstod en situasjon hvor hjertet fikk så mange signaler at det ble en elektronstorm i hjertet og det sluttet å slå. 

I dag sørger pacemakeren for at hjertet slår riktig og synkront.

De har ett viktig ønske med å fortelle sin historie.

– Vi som familie ønsker å få frem viktigheten av å kunne hjerte- og lungeredning og at det viktigste er at man gjør noe i en slik situasjon. Det er ingenting man kan gjøre feil, annet enn å ikke gjøre noe som helst. Det var nok ingen av naboene våre som hadde tenkt at de skulle bli helter denne dagen, men det ble de.

I sum er det kun to ting Gard ikke lenger kan gjøre som en følge av hjertestansen. Og det er nok to ting de fleste fint kan leve uten. 

– Det er to ting jeg ikke får lov til lenger. Det ene er å svømme langt alene uten tilsyn og det andre er å stå høyt i stige. Det siste fritar meg fra å male yttervegger noen gang igjen og det er jeg egentlig ganske fornøyd med, avslutter Gard.