Når NAV er fast gjest og politikken får vente

NB: Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter.

“Har du gitt deg med politikken?” spør folk. 

“Nei,” svarer jeg. “Jeg har bare tatt permisjon for å drive med mer krevende og uforutsigbare prosjekter – som å forstå spesialpedagogiske vedtak og få tak i saksbehandleren før hun går ut i ferie på ubestemt tid.”

Jeg har i mange år vært aktiv i lokalpolitikken. Jeg har snakket varmt om fellesskap, rettigheter og solidaritet – og brukt fritid og familiekvelder på å kjempe for at de mest sårbare ikke skal bli de mest oversette. Men nå er jeg der mange foreldre med barn med store hjelpebehov havner før eller siden: Midt i systemet, med kampene tettere på kroppen enn noen gang.

Datteren min har autisme, utviklingshemming og er nesten uten språk. Hun er snart tenåring og i pubertet – en kombinasjon som kan få selv de mest robuste hjelpeapparater til å gå i stå. I vårt tilfelle er det ofte bare pappaapparatet som fortsatt er i drift.

Så jeg tok en pause fra politiske verv. Ikke fordi jeg har sluttet å bry meg, men fordi det viktigste ropet nå ikke kommer fra kommunestyresalen – det kommer fra datteren min når hun ikke blir forstått, og verden blir kaotisk. Og når hun trenger meg, så må jeg være til stede. Ikke i sakspapirer, men i virkeligheten.

Det er ikke en pause fra engasjement. Det er bare en oppgradering til virkelighetsbasert kampmodus. Nå bruker jeg stemmen min i telefonkø, på foreldremøter og i klager som inneholder flere vedlegg enn det flertallspartiene vanligvis leser i løpet av en hel budsjettrunde.

For mens noen partier tror at “tidlig innsats” og “helhetlig tilnærming” løser alt, så vet vi foreldre at virkeligheten ofte er et Excel-ark med røde tall og kryss i feil kolonne. Og mens flertallet bruker ordene “stramme inn litt” og “gjøre nødvendige prioriteringer”, vet vi hva det betyr: mindre hjelp, færre timer og flere barn som ikke blir sett.

Men dette er ikke et innlegg mot noen. Det er et innlegg for – for barna våre, for familiene som står i det, og for et system som skal tåle mer enn et politisk kompromiss.

Så nei – jeg har ikke sluttet. Jeg har bare flyttet slagmarken fra rådhuset til kjøkkenbordet. Fra votering til virkelighet. Jeg er fortsatt engasjert. Jeg er fortsatt håpefull. Jeg er fortsatt en som sier ifra.

Forskjellen er at jeg nå gjør det med pysjbukse, kaffekopp og en datter i fanget som betyr mer enn noen utvalgsplass noen gang kan gjøre.

Og nei – jeg har fortsatt ikke fått svar fra saksbehandler. Men jeg jobber med saken. Som vanlig.

Av Shahram Ariafar,
far og samfunnsengasjert