Hva med den mentale helsen vår?

NB: Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innholdet representerer skribentens meninger.

Som kommunens politikere bør vi ikke bare bidra til at vår kommune er en kommune med god økonomisk styring. Vi har økonomisk styringsverktøy - det heter budsjett og regnskap.

Vi har styringsverktøy innenfor fysisk hele, registrerer sykefravær og helsekøer.

I vår streben etter god økonomisk styring, med omstillingsprosesser og omorganiseringer - har vi tilstrekkelig fokus på mennesker som blir berørt?

Selvmord er noe som rammer altfor mange, og likevel føles det ofte som om vi bare snakker om det denne ene dagen i året. Resten av året er det stillhet.

Brutale tall

Tallene for 2024 var brutale:

727 mennesker tok sitt eget liv i Norge. Det er 727 familier, venner, kollegaer og kjærester som står igjen uten svar.

Det er det høyeste tallet siden år 2000. Og det finnes mørketall.

3 av 4 er menn.

Halvparten er under 47 år – altså midt i livet.

Bak hvert eneste tall er det en historie. Et menneske. Og jeg kan ikke la være å tenke:

Hvor mange av disse livene kunne vært reddet hvis systemet vårt faktisk fungerte slik det burde? For vi må tørre å si det høyt: helsesystemet svikter altfor mange.

• Mennesker som ber om hjelp blir satt på ventelister i månedsvis.

• Unge som endelig våger å si fra om at de har det vanskelig møter stengte dører eller beskjed om at de ikke er “syke nok” til å få plass.

• De som mister noen i selvmord blir overlatt til seg selv i sorgen.

Vil ha mer en kampanjer og slagord

Hvordan kan vi godta det? Hvordan kan vi akseptere at psykisk helse fortsatt behandles som et sekundært problem, noe vi snakker om i festtaler, men ikke prioriterer i praksis?

Vi trenger mer enn kampanjer og slagord. Vi trenger handling. Vi trenger ressurser. Vi trenger et system som setter forebygging først – ikke bakerst i køen. Vi trenger at de som roper etter hjelp faktisk blir hørt, og ikke dyttet inn i et byråkratisk maskineri hvor de til slutt gir opp.

Det handler ikke bare om tall. Det handler om liv som kunne vært levd. Det handler om smil vi aldri får se igjen. Det handler om latter, drømmer og fremtid som ble borte.

Jeg legger ut dette fordi jeg nekter å bare se på. Jeg vil at vi alle skal bry oss mer, tørre å spørre hverandre, tørre å være der. Men jeg vil også at vi skal kreve mer av de som styrer kommunen vår. Dette må bli bedre.

Til deg som har det vanskelig akkurat nå:
Du er ikke alene. Det finnes folk som bryr seg, selv om det kanskje ikke alltid føles sånn.
- Mental Helse: 116 123 (døgnåpent, gratis)
- Kirkens SOS: 22 40 00 40 eller kirkens-sos.no

La oss ikke bare la denne dagen være et lys i mørket. La oss tenne lys hver dag – med ord, handling og omsorg.

Arild Jahren
Kommunestyrerepresentant for Pensjonistpartiet