Sprer glede med musikk

- Overraskende, men gledelig, sier May Engebretsen på da hun får vite at hun og mannen Bjørn er nominert som kandidater til Oppegård kommunes frivillighetspris.

Ekteparet har gjennom mange år frivillig gjestet Bjørkås og Greverud Sykehjem med sang og musikk, og inviterer gjerne de gamle opp til dans.

– Når vi kommer ut fra et slikt treff, så er vi ganske ofte høyt oppe av glede, og føler at vi har klart å bidra med mye glede, og med lite midler, sier May Engebretsen.

Musikk folk kjenner

De spiller den musikken som de antar at beboerne kjenner igjen, og det er alt fra barnemusikk og gammeldans, til Frank Sinatra og Elvis Presley. Ofte er det en som husker en strofe, eller to, og så er det plutselig noen andre som husker noen ord, og så hekter flere seg på.  Alle som er tilstede leter seg fram, til de har funnet selve sangen.

– Det er veldig morsomt, sier May, og tilføyer at det er lite av skikkelig gammel musikk som spilles.

– Vi har mange felles minner, og så forsøker vi å ha sanger som passer i tiden. Gjerne lystige glade sanger. Nå har det vært mye julesanger, nå kommer vårsangene, og så sommersangene. Alle husker jo: «Utpå Nøtterøy».

 Vanskelig

Det å bi pleietrengende er ofte en utfordring, sier de to

- Jeg forstår at det kan være vanskelig å være på sykehjem. Tenk deg en mann som er handicappet, og bruker bleier, så kommer noen og danser med han, og han får lov til å være mann for en liten periode, og du ser det i øynene at han er ikke lenger den som står der med signe bukser. Det er veldig godt å se.

–  En ting som er litt viktig å få frem er at vi skal ikke lære noen å danse. Vi må danse på deres premisser, sier May.

– Det er ikke vi som skal vise at vi kan danse. Vi forsøker å få de gamle til å minnes gamle dansetrinn. Og plutselig sitter de der, og det er en ungdom som svinger seg igjen for en liten stund. Det er nydelig å se, føyer Bjørn til.

PS! Saken fortsetter under bildet!

Flere trives

De to sier at mange "våkner til liv" gjennom dansen.

– Ja, det er det. Sist vi var på Bjørkås var det en som satt, og han var veldig opptatt med en bok. Han leste nok ikke, men han satt nå der med en bok. Så bød jeg ham opp til dans da, etter hvert, sånn ikke med en gang, for de må jo bli litt kjent med hvem vi er, og så sier han: - Jammen nå tror jeg nesten jeg begynner å trives, jeg har vært så deprimert lenge, men nå tror jeg nesten at jeg begynner å trives.

– Da er det er ikke noe rart at en er litt glad når en går ut derifra. Vi har hatt mange, mange episoder, som har gitt sånne opplevelser.Når vi kommer så er det ofte litt – så der, men når vi skal gå, så vil de ikke gi slipp på oss. Alle sier at "det er så godt at dere komme"r, og "kan dere ikke komme snart igjen?", sier de to.