Hjelp oss å finne Diego fra Venezuela

– Jeg hedder Michelle og skriver fra Danmark. Jeg har brug for hjælp da jeg har et stort ønske om at finde en gammel bekendt, lød meldingen som dumpet ned i postkassen hos Oppegård Avis nå i slutten av juni.

Spennende, tenkte vi, og er slett ikke vonde å be når det til og med viser seg å være et ekte vintage mysterium, vår egen jakt på Carmen Sandiego, om enn i noe mindre forbrytersk drakt.

Så vi finner frem trenchcoaten, drar på oss slacks og et par sko med lydløse gummisåler, tenner en fiktiv sigar (men dropper fedoraen, for et sted går grensa), og forsøker å se så hardkokte ut som bare detektiver på oppdrag for danske damer i nød kan gjøre.

– Dessverre er det ikke mange opplysninger jeg har å søke på, forteller Michelle, men det avskrekker ikke dyktige gravejournalister det minste.

Det er jo på sin plass å nevne at noen av de beste detektivheltene i gode bøker er nettopp journalister, som til stadighet nesten helt ufrivillig trekkes inn i store mysterier. 

Vi er altså i godt selskap med Jack McEvoy, Nick Daniels og skoleavisjournalist Vera Voss i Sigbjørn Mostues populære serie.

– Hva ville vel Lisbeth Salander vært uten journalisten Michael Blomkvist? Og er ikke journalist Line Wisting like viktig som politipappa William Wisting?, tenker vi når vi kaster oss over brikkene i vårt danske-venezuelanske mysterium, klar for å pusle det hele sammen til en happy ending.

Rigtigt sjovt

Men først må vi høre Michelles historie, som begynner i Venezuela på 80-tallet.

– Da jeg var teenager boede jeg i Venezuela i tre år og der mødte jeg Diego, forteller vår danske oppdragsgiver. 

– Da jeg rejste tilbage til Danmark kom Diego og besøgte mig, men jeg har desværre mistet alle oplysninger om ham. Jeg har desværre heller ikke ret mange oplysninger at søge på og derfor er det heller ikke lykkedes mig at finde ham. Men jeg har nu fundet frem til jeres avis og håber på at I vil hjælpe mig, sier Michelle.

– Det vil betyde rigtig meget for mig at finde Diego, så håber af hele mit hjerte at I har lyst til at hjælpe mig – det vil være en fantastisk historie hvis vi kunne blive genforenet efter så mange år, sier hun, og legger til at det ville være rigtig sjovt om vi kan hjelpe til.

Og den hardbarkede redaksjonen kan ikke motstå en slik bønn om hjelp, og kan forsikre om at vi skal gjøre vårt ytterste for å finne igjen Diego fra Venezuela.

Det er ikke tilfeldig at det er nettopp oss hun ber om hjelp, på tross av et noe rufsete rykte som frittstående rabulister uavhengig av konsernenes stramme tøyler, og med ferske beskyldninger om å bedrive fake news. 

Hun kan nemlig også avsløre det viktigste sporet, og det er at Diego, i etterkant av Danmarksbesøket, reiste til en familie i Norge. 

Nærmere bestemt Oppegård.

Det eneste håndfaste beviset hun har igjen på Diegos opphold i Norge, er et postkort fra 1986 stemplet i Oppegård, og en håndfull bilder tatt av de to i 1984. 

Oppegård-sporet

Men det er mer enn nok for en redaksjon med teft for informasjonsinnhenting, og vi begir oss straks ut på leting i vårt edderkoppaktige nett i Oppegårds mange kriker og kroker.

Og vi kan jo raskt med vår utstrakte lokalkunnskap snevre inn området vi antar Diego befant seg i.

Postkortet er nemlig stemplet med 1415 Oppegård, noe som betyr at han befant seg syd i kommunen. I 1991 ble postkontoret på Sætreskogen lagt ned, og man måtte til Greverud for å få stemplet postkortene.

Ergo retter vi forstørrelsesglasset mot dette området, og kontakter en gammel kilde, en vaktmester med kjennskap til det som rørte seg på den tiden. 

Dessverre er det stang ut, men slik er jo denne detektivbransjen, det skal jo være nok til å fylle en hel del sider mellom permene.

Post-sporet

Neste spor vi følger er dermed post-sporet. 

Kan den gamle legendariske postmester Oddvar Tryti på Oppegård postkontor hjelpe oss? Han er riktig nok flyttet fra området, men vi slår inn nummeret fra 1881, mens vi ønsker oss en fasttelefon med en dreibar tallskive til å øke spenningsnivået.

Det ringer noen ganger, og til slutt tar den gamle postmannen av røret, og svarer.

Men akk. Han kan ikke huske en eneste venezuelaner på Oppegård.

– Og det tror jeg nok jeg ville husket, sier han der borte fra Vik i Sogn. 

Men han lover å ta en titt på bildebevisene og se om han kan hente frem noe fra hukommelsen.

Og som vi vet er det mange mysterier som er blitt løst bare vitnene får tenkt seg om og bidrar med en siste tilsynelatende ubetydelig informasjonsbrikke som helten kan legge elegant på plass, så her er det håp i hengende snøre.

Avis-sporet

Mens vi sitter her med vår skarpe penn, klaprende tastatur og tyller i oss koffein fra diverse kilder, noen av oss mer hardkokte enn andre med iskald pepsi max, mens redaktøren foretrekker den litt mer moderate og hipsteraktige chococciono, slår det oss at vi har en kilde vi ikke har gått til.

Og det er deg, kjære leser.

Husker du noen fra Venezuela i Oppegård? Dukket det opp en sjarmør med mørke krøller, like mørke øyne og blendene smil en gang på 80-tallet?

Kjenner, eller kjente du kanskje til Diego?

Kanskje var han med i en gjeng som så "Top Gun", "Crocodile Dundee", eller "Aliens" på kino, med høyt hår, ennå høyere buksebein, lisseslips og pastell? Vi kan levende se for oss at Diego var en av de som kunne bære "Miami Vice"-stilen bedre enn de fleste.

Husker du om han var med å badet i Tusse da sommeren kom? Kanskje var han med i gjengen som tok turen til Eister for bruke slengtauet, kjøpte Pimp-is hos Amundsen, eller hang rundt Emil Hansen-butikken der Oppegård Wok og Sushi er i dag?

Alt mens Madonna sang "Papa dont' Preach", The Bangles oppfordret alle til å "Walk like an Egyptian", og Prince vrikket seg gjennom "Kiss" på MTV-

Da blir både vi og Michelle fra Danmark glade for å høre fra deg.

Og husk at selv det minste korn av informasjon kan være med på å sende pressen blodhunder på rett spor!