Ujevnt, men spennende fra mat-nykommer

15. mai åpnet den nye restauranten Herman Husmann på Kolbotn, i de gamle lokalene til O´Learys. TV-er med sport og burgere uten kjærlighet er nå byttet ut med et helt nytt konsept.

Herman Husmann har ambisjoner om at maten og hjemmekosen skal være hovedattraksjonen, så derfor var det med både spenning og forventninger at vårt nykomponerte testlag under navnet «Biff & bærne» troppet opp med tomme mager.

Det var vi ikke alene om, for restauranten var bortimot full av gjester i alle aldre. Noen med både mat og drikke på bordet, mens andre kun gikk for det sistnevnte. Det er ikke så rart, all den tid prisen er som den er.

Innholdsrik meny

Menyen er rett og slett interessant. Her er det seks typer smørbrød med ulike pålegg og samme pris, men siden det var middagstid var det middagsrettene som fristet oss mest. Også her er det mye snadder å velge mellom, men får du ikke litt vann i munnen av klassiskere som kjøttkaker i brun saus, flesk og duppe, lapskaus, finnbiff, røkt svinekam eller finnmarksrøye, så er kanskje ikke husmannskost for deg. 

I tillegg tilbyr de tre ulike pizzaer under navnene «lørdagspizza», ost & tomatsaus og pepperoni.

Ny serviceløsning

En ny ting med Herman Husmann er at alle bestillinger gjøres i baren. Det er smidig nok når man bestiller for første gang, men litt småirriterende når man går tom for drikke underveis i måltidet. Et enkelt tilbud fra en servitør om «noe mer?» hadde trolig lettere sørget for «en til», enn ved å måtte tusle bort til baren for runde to.

Man slipper i alle fall å irritere seg over dårlig eller ikke-eksisterende service, slik man ofte gjorde på det gamle konseptet.

Varierende matnivå

Etter en god runde med vurdering, bestilte vi middagsrettene kjøttkaker, røkt svinekam, flesk og duppe og en lørdagspizza og det gikk ikke mange minuttene før rettene stod på bordet.

Vi tar det siste først. Lørdagspizzaen er akkurat det et menneske født på 70-tallet husker som lørdagspizza. En røslig bunn, en helt enkelt tomatsaus med kjøttdeig, uten noe fancy krydder, og et raust ostelokk på toppen. Det smaker rett og slett helt greit, med et solid hint av nostalgi. Det hadde imidlertid ikke gjort noe med noen dryss av oregano og en klype salt. 

Flesk og duppe ble for alvor udødeliggjort med filmen Elling, og er definitivt en «må ha-rett» på en restaurant som spesialiserer seg på husmannskost. Flesket var i dette tilfellet litt i overkant godt stekt, mens både poteter og kålrotstappe leverer akkurat som det skal. Overraskelsen er fløtesausen som rett og slett er knakende god.

Hva så med kjøttkakene? De står dessverre igjen som dagens desidert største skuffelse. Vi håper det var uflaks eller hastverk, for vi et samlet testlag var enige om at dette var de tørreste kjøttkakene vi har smakt. Kjøttkaker skal jo være saftige og smaksrike - ikke tørre klumper med altfor mye muskat. Det hjalp heller ikke at sausen lignet mer på en sjy og at kjøkkenet glemte tyttebærsyltetøy. Ertestuingen har vi derimot intet å utsette på.

Dagens store overraskelse var den røkte svinekammen. Her traff kjøkkenet på samtlige elementer, for ikke bare var kjøttstykket saftig og godt. Her var det en liten spennende rødkål-rakker, en klype karamellisert løk og kokte poteter, deilig dandert med samme fløtesaus som nevnt over. Dette var godsaker!

Oppsummert

Selv om ikke alt på tallerkenen er like spennende og forhåndsfavoritten kjøttkaker feilet ganske kraftig, er dette faktisk ganske lovende. For det første tilbyr Herman Husmann noe nytt på Kolbotn. Det finnes andre restauranter som er innom husmannskost, men ikke i denne skalaen. Bare det at de ikke har burger, sushi eller red curry bør hylles.

Å lage kjøttkakene saftige og huske tyttebærsyltetøy bør absolutt ikke være uoverkommelig, så derfor legger vi godviljen til og fastslår at vi har troen på at restauranten vil løfte seg betraktelig til neste besøk. Da har kanskje noe av det bebudede hjemmekos-interiøret kommet også, slik at dette ikke bare blir en fest for smaksløkene, men også et sted hvor det er litt lunt og godt å være. For det er det altså foreløpig ikke.

Når det gjelder service, så skjønner vi at de har valgt en litt spesiell retning uten bordbestilling, men det er sikkert lov å smile, si hei eller vise folk at de er sett likevel. Vi er kanskje gammeldagse, men vi mener oppriktig at dét er den aller viktigste ingrediensen et serveringssted har. Det må sitte. Hver gang.

Hva så med prisen? Ganske så fordøyelig egentlig. Fire retter med solid størrelse og to 0,4-litere med svensk pils havnet på 1084 kroner. Det gjentas med glede dersom de små, men viktige forbedringspunktene vi har nevnt blir tatt hånd om.

Takk for maten, Hermann. Vi sees igjen.

Terningkast: 4