Denne jenta kunne hatt godt av et Pride-flagg i skolegården

NB: Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Innlegget representerer skribentens meninger. 

De siste dagene har Facebook-feeden min vært full av fine barnebilder. Forfatter Anne Holt, Unge Høyre-leder Ola Svenneby og mange andre har delt bilder av seg selv som barn, ledsaget av et enkelt budskap: «Denne ungen kunne hatt godt av et Pride-flagg i skolegården.»

Jeg skal ikke påberope meg noen kjendisstatus, men kanskje kan også en lokal stemme få si det samme.

For jeg kunne hatt godt av et Pride-flagg i skolegården.

Snakk pent

For fire år siden holdt jeg en appell under en pride-markering i bygda jeg vokste opp. Budskapet mitt var «Snakk pent – barn lytter».

Der fortalte jeg blant annet om en lærer vi hadde på ungdomsskolen på 80-tallet, som kjørte taxi i Oslo ved siden av jobben. En dag fortalte han klassen om to jenter han hadde hatt i baksetet som hadde «klina» på vei til Metropol, som var det eneste stedet for «sånne». Historien ble møtt med vantro, fnising og sensasjonslyst. Jeg hadde ikke engang tenkt tanken på at jeg selv kunne være skeiv. Likevel lærte jeg noe den dagen.

Jeg lærte at dette var noe man ikke skulle være.

Den følelsen satt lenge, faktisk så lenge at jeg aldri satt min fot på Metropol før det stengte. Selv ikke da jeg var i 20-årene, fikk min første jentekjæreste og kom ut av det berømte skapet. Stigmaet og ikke minst utryggheten satt igjen.

Det er ikke sikkert det var lærerens intensjon å fremstille skeive som noe fremmed, oppsiktsvekkende eller galt.

Men barn lytter.

Og med «snakk pent» mener jeg ikke bare å unngå stygge ord. Jeg mener at voksne må tenke over hvilke signaler de sender, hvilke historier de forteller og hvordan budskapene deres blir oppfattet. For barn hører ikke bare ordene. De tolker holdningene bak dem.

De lytter til hva voksne sier. De lytter til hvordan ting blir sagt.

Og de legger merke til avgjørelser som blir tatt.

Skeivt ut

Derfor mener jeg også at rektor ved Ingieråsen ungdomsskole kom skeivt ut – pun intended – da han bestemte at regnbueflagget skulle byttes ut med et mangfoldsflagg. Et slikt grep skaper ikke mer inkludering eller trygghet. Tvert imot kan det oppfattes som en utvanning av synligheten og anerkjennelsen Pride-flagget representerer for mange. Noe også reaksjonene viser.

Hadde han snakket med elevene, de ansatte eller foreldrene før han bestemte seg for å droppe regnbueflagget, ville han trolig også oppdaget dette før han på egenhånd både bestemte og effektuerte grepet med «et tredje alternativ».

For både ungdom og voksne som reagerte i etterkant, kunne fortalt ham det på forhånd.

Skeive barn, og barn som vokser opp i skeive familier, trenger ikke at Pride-budskapet fortynnes i et bredere og mer generelt mangfoldsbegrep. De trenger voksne som er tydelige. De trenger skoler som tør å si at skeivt er helt greit. Krystallklart.

Barn lytter fortsatt

Det som er trist nå er at barn lyttet.

Og en dag kommer kanskje en tidligere elev ved Ingieråsen til å stå på en Pride-scene og fortelle sin historie fra skoletiden. Og kanskje har rektor hovedrollen. Rektoren som ikke ville heise regnbueflagget, som ville bytte det ut, som vannet det ut, som fikk både elever og ansatte til å føle at støtten var krympet. Selv om det kankje ikke var intensjonen.

Akkurat slik jeg fortalte om læreren som fra kateteret i et klasserom på Aursmoen ungdomsskole, lærte meg at dette ikke var helt greit.

Saken om flaggbyttet på Ingieråsen har jeg dekket som journalist, med de verktøyene vi har i den profesjonelle verktøykassa: fakta, dokumentasjon, kildekritikk og uttalelser fra involverte parter. Men saken berørte meg også personlig, og derfor har jeg valgt å skrive denne kommentaren. For uansett om signalene sendes gjennom ord, handlinger eller symboler, er konsekvensen den samme.

Så min oppfordring er den samme som for fire år siden. Også i utvidet forstand:

Snakk pent – barn lytter.