– Jeg hadde griseflaks

Dette er historien om flaks vs uflaks, frykten for å dø, en helt merkelig lokal tilfeldighet og livet etter en hjertestans. Den handler også om hva du som leser denne saken MÅ gjøre hvis uhellet er ute.

Vi spoler tiden tilbake til tirsdag 17. desember 2019. To blad Hugin er på vei til Best Helse på Ekeberg, hvor datteren Mia (da 16 år) skulle gjennomføre noen viktige tester etter en korsbåndsskade. De er litt sent ute, og på vei inn i hallen merker Kjetil at han synes det er litt slitsomt å gå bort til dit de skal. Vel oppe hos fysioen blir han både ufokusert og litt uvel, uten å si noe. Han vil nødig forstyrre Mia som er i gang med testen som vil avgjøre om hun får stå på ski eller ikke. Ganske raskt blir han så dårlig at han føler for å legge seg ned.

– Da skjønte jeg at det er noe her som ikke stemmer, så jeg fikk folkene som utførte testen til å ringe 113, begynner Kjetil.

Det er den klokeste avgjørelsen han har tatt.

– Så ble det svart

Ambulansen kom raskt, men han rakk å ta en telefon til kolleger i P4 og si at «jeg tror kanskje at noen andre måtte ta sendingen for meg i dag». Tidenes underdrivelse, sett i ettertid.

Med ambulansefolkene på plass, målte de EKG, tok blodtrykk og andre vanlige tester. De fant egentlig ikke noen tegn på noe alvorlig, men bestemte seg likevel for å kjøre ham til sykehus.

– Jeg husker at de trillet med inn bak i bilen, mens Mia satte seg foran. Da vi hadde kjørt kanskje et par minutter ble jeg utrolig svimmel igjen. Så ble det svart, sier han.

Datteren har i ettertid fortalt ham at alt virket rolig i starten av kjøreturen. Så ble det kaos. Ambulansen stoppet, av med skjorta, på med hjertestarter. Det så ikke helt bra ut. Vonde lyder og rulling med øynene. Inntrykk man håper sine barn aldri må oppleve.

Fikk «lokal» hjelp

Kjetil husker han våknet. Lyset i taket var uklart og kroppen rar. Som på film egentlig. Det var da han fikk en mobiltelefon i hånda av ambulansefolkene, med beskjed om å snakke med Arnljot Flaa. Han skjønte da virkelig ikke hvorfor han måtte snakke med Arnljot Flaa akkurat nå.

Flaa er nemlig også bosatt på Tårnåsen og har hatt to barn i samme klasse som Hugin gjennom hele barneskolen. Hva pokker kunne være så viktig at han måtte snakke med Arnljot Flaa «midt i et hjerteinfarkt»?

Arnljot ville på ingen måte snakke med Kjetil om skoleavslutninger eller vennegrupper. Han er kardiolog på Ullevål sykehus og tilfeldigvis den som var på vakt da EKG-målingene ble sendt inn.

Verden er liten av og til. Veldig liten. Og hva er oddsen for at hjertespesialisten du må snakke med i ambulansen, minutter etter at du er gjenopplivet, er en fyr du har stått kakevakt på 17. mai sammen med.

Griseflaks

Noen brutale tall: Sjansen for å overleve en hjertestans utenfor sykehus er rundt 10 prosent på landsbasis. Det er blant annet derfor Kjetil sier at han har hatt griseflaks.

– Det har jeg tenkt mye etterpå. At jeg var heldig som var blant folk da det skjedde.

Det bekrefter da langt på vei den lokale kardiologen også.

– Du kan ha «flaks» og få hjertestans i umiddelbar nærhet av en hjertestarter, med noen som kan bruke den. Det viktigste er uansett å få ringt 113 så fort som mulig. Da kommer hjelpen fort.

I det yrket han har behandler han alvorlig hjertesyke mennesker hver eneste dag. 17. desember 2019 var likevel en spesiell dag, også for ham. Han tar oss litt nærmere gjennom hendelsen sett fra sin side.

– Jeg fikk først tilsendt et EKG fra ambulansen som var forenlig med hjerteinfarkt. Jeg ba de derfor om å komme til oss på Ullevål, hvor vi gjør utblokking av akutte infarkter. Og det var da jeg så det stod Kjetil Hugin i papirene. Det var veldig spesielt. Det er ikke akkurat hver dag at man får inn pasienter man kjenner, sier Flaa.

Han forteller også at spesielt menn har en lei tendens til å vente for lenge, selv om symptomene er ganske klare. Konsekvensene kan bli ubotelige.

– Hadde Kjetil vært som mange andre menn, og bestemt seg for å se an litt og kanskje vente til etterpå, så hadde jo ikke ambulansen vært der når hjertet hans stoppet. I tillegg er det slik hvis det tar lang tid det tar før man får blokket opp den tette blodåren, vil skaden på hjertet bli mye større. Nå kom han på sykehus veldig raskt, noe som forhindret tap av hjertevev, sier hjertelegen.

Ingen symptomer

Kjetil Hugin fikk ikke et eneste forvarsel. Han var godt trent, spiste sunt, aktiv som få, og frisk.

– De vanligste årsakene til hjerteinfarkt er røyking, kolesterol, høyt blodtrykk og diabetes. Har du det, har du økt risiko. Så er det også én ting til du ikke får gjort noe med, og det er arv, sier Flaa.

Kjetil hadde ikke en eneste av risikofaktorene over.

– Nei, ingenting. Jeg har snakket med en del av kollegene til Arnljot, og de sier at de klør seg i hodet av sånne som meg, som er i god form og lever sunt. For jeg var gjennomført sunn også før hjertestansen. På det området hadde jeg uflaks, sier Kjetil.

Han husker lite av selve ankomsten på Ullevål og ingenting av at det var Arnljot Flaa som tok i mot ham, men på ett område var det likevel utrolig godt at det var et kjent ansikt der. For Mia.

– Det var utrolig fint at hun møtte et kjent ansikt der, for det var tøft for henne, sier Kjetil.

Veldig travelt

Kjetil ble raskt rullet inn på angiolab, hvor han fikk blokket opp den tette åren. Da går legene inn gjennom armen eller i lysken, opp til hjertet, hvor de finner det trange eller tilstoppede punktet. Der settes det inn et stent som står i blodåreveggen. Det rare med et slikt inngrep er at pasienten er våken. Hugin husker det godt.

– Jeg hadde følelsen av at det var hundre mennesker som tok meg imot meg der, og at de begynte å jobbe med meg mens jeg ble trillet gjennom gangene der. Der var det skjermer og meldinger over senga, og jeg husker jeg tenkte at «her må de være mange sjuke folk i dag, siden de har det så travelt med meg». Det streifet meg ikke at det var meg de stresset med, ler han.

17. desember sa det stopp. På julaften var han endelig hjemme igjen. Det fysiske etter en slik påkjenning var faktisk ikke det verste.

– Jeg vil beskrive det som et kaos av følelser. Jeg husker jeg var litt skuffet over at jeg ikke var mer glad. Jeg trodde kanskje jeg skulle være euforisk over at jeg hadde overlevd. Men ting gikk så fort at jeg ikke rakk å ta stilling til at jeg hadde ligget tynt an, forteller 49-åringen.

Raskt tilbake

Det gikk ikke mange dagene etter hjertestansen før Kjetil ringte arbeidsgiveren P4 og meldte om at han snart var klar for sending igjen. Dette var ikke noe å stresse så mye av.

Vel.

– Jeg skjønte etter hvert at det kom til å ta litt mer tid, legger han til.

Men er det én ting Kjetil Hugin virkelig har dårlig tid for, så er det å gå glipp av dager på ski. Mannen er «viden kjent» for å begynne nedtellingen til første dag i bakken, sånn rundt St. Hans. Derfor var det heller ingen stor overraskelse for hjertespesialisten Flaa, da han så skibilder på Facebook allerede andre juledag.

– Vi pleier å sykmelde folk alt fra to til fire uker, alt etter alvorlighetsgrad. Han var ikke helt lydig, smiler Flaa.

Det gikk med andre ord ti dager fra hjertestansen, til Hugin stod på ski igjen. Han ser på «tyvstarten» som en del av hele rehabiliteringsprosessen.

– Det tar tid å bearbeide noe slikt, både fysisk og psykisk. Det handler om at man er redd for at det skal skje igjen. Selvfølgelig var jeg det. Derfor må man trene på å tørre å være alene, eller på steder hvor det ikke er så mye folk. Reise på hytta alene. Det er skummelt som bare det i starten. Og det er helt naturlig, forteller han åpenhjertig.

Lang prosess

Den beskjeden hadde han nemlig fått, så han var litt forberedt da de tankene kom. Likevel var det ikke lett. Tankene kverner. Dårlig søvn i lang tid. Hvert eneste lille signal fra kroppen tolkes. Gradvis slipper det taket. Heldigvis.

Men å glemme det helt? Glem det.

– Det går ikke en dag uten at jeg tenker på det. Noen av det kjipeste er å møte en ambulanse. Da skvetter jeg. Men så lenge de kjører med blålys, tenker jeg at det er håp.

Tankene kan komme plutselig. Når han er alene i bilen, under trening eller om han kjenner en muskelkrampe i brystet etter trening.

– Jeg har testet meg selv mange ganger etterpå og de sier at det går bra. Men det skulle det jo gjort forrige gang også, så jeg får ikke helt pause fra de tankene. Jeg har i hvert fall ikke fått noe mer lyst å begynne å røyke eller å spise bacon, sier han lattermildt.

Pull up-utfordringen

I stedet for bacon og røyking har han gjort «det motsatte». Han har gitt seg selv en bortimot umenneskelig utfordring, i form av et rått treningsprosjekt.

– Jeg blir 50 år neste år og synes det er litt kjipt å bli «gammel». For all del, det er fint å sannsynligvis skulle bli 50, for det var jo ingen selvfølge. Jeg har lyst å være med en stund til og kunne drive med det jeg liker aller mest, altså være sammen med familien min, stå på ski og klatre.

Han hadde lyst å finne noe han kunne bli skikkelig god i. Valget falt på såkalte pull ups. Enkelt forklart handler det å løfte sin egen kroppsvekt til hodet er over en stang du henger i, med hendene foran stanga. Én slik klarer mange, etter ti begynner stort sett folk å slite, og klarer du 20 er du skikkelig god.

For Kjetil holder ikke å bli skikkelig god. Han skal ta 50 på rad – uten pause. Det er et tall svært få mennesker på verdensbasis er i stand til. Og i hvert fall ingen «tungt medisinerte hjertepasienter», som han ynder å kalle seg selv.

– Jeg vil bevise at kroppen funker til noe som ikke så mange andre får til. Selv om den sviktet på ett punkt, så funker resten.

Null snarveier

Og funker gjør den så absolutt. Siste test stoppet på 32. Det er et vilt høyt tall i pull up-sammenheng, men de 18 siste krever enorm dedikasjon. Det finnes ingen snarveier. Eller?

– Tja, doping ville garantert hatt en positiv effekt for denne treningen, men det ville jo vært total krise for hjertet hans, skyter Flaa inn spøkefullt.

– Hvis jeg ikke drar på meg noen belastningsskader, så skal det gå. Men det er jo litt gøy at det er langt fra sikkert at det går. Det er ikke noe spennende hvis du setter et mål som er ganske sikkert at du får til. Genetisk er det få som kan klare 50, og jeg er sannsynligvis en av dem. Det er jo litt stas, sier han fornøyd.

Hvis du når målet – hva da?

– Jeg aner ikke. Kanskje sitte og lese Oppegård Avis og bare bli gammel.

Vel, akkurat det tviler vi på…