– Man må våge å dele det såre

Ny forskning viser at vi kan føle oss like sterkt knyttet til influensere som til mange av de vi kjenner i det virkelige liv. Hva er det som gjør at noen av de som deler helt vanlig hverdag på internett hekter så mange av oss?

Skrevet av Merete Hanssen

Mange har nok streifet innom tanken på å spe på lønna med litt sosiale-medier-inntekt. Men like fort endt opp med at de er for kjedelige. Ikke spennende nok.

Men så har vi slike som Sara (35). Hun som var vill nok til å bli med på «Gift ved første blikk» i 2018. Hvor hun første gang traff og i samme øyeblikk giftet seg – på ekte – med sin Joakim (45), født og oppvokst i Oppegård. Som hun lynraskt fikk barn med og i januar i år barn nummer to. Men fortsettelsen vil kanskje noen kalle kjedelig. Andre tvert imot befriende normal. Og kanskje derfor attraktiv å følge med på? Vi tok turen til Sara for å prøve å forstå hvorfor hverdagsinfluenserne treffer oss. 

 «Ja, jeg vil gjerne være med i saken, men føler meg egentlig ikke som en influenser. Men det kan vi jo snakke om», hadde Sara e-postet oss. Hun er iallfall en som påvirker. Vi har laget pai etter video på Instagram-kontoen hennes og satt cherrox i skotørkeren hun har anbefalt. Og forskningen definerer influenser som en type internettkjendis med store følgerbaser på sosiale-medie-plattformer som deler innhold om sine personlige liv og tjener penger på sosiale-medie-aktiviteter. Så det må bli en check for Sara der.

På verdensbasis regner stadig flere og så mange som 50 millioner seg som influenser, ifølge Forbes. Når det gjelder bruk av sosiale medier i Norge, viser tall fra 2023 at 78 prosent var på sosiale medier daglig. 64 prosent hadde en profil på Instagram. Av disse følger 31 200 Sara der. 97,4 prosent av dem er kvinner. 80 prosent mellom 25 og 54 år. 

Behovet for å dele

Det er ikke uvanlig at TV-deltakelse blir starten på en influenserkarriere. Kan ønsket om følgere på Instagram ha fått Sara til å delta i et program med et giftermål involvert?

 – Da hadde det blitt Paradise Hotel!

 «Gift ved første blikk» ble også bare en bitteliten start. De fleste følgerne har seget rolig inn årene etter, uten at hun helt vet hvordan. Kanskje har ærlig deling om to svangerskap hjulpet på. 

 – Hva fikk deg til å bli med i «Gift ved første blikk» og begynne å dele på Instagram?

 – Jeg har alltid vært litt opprørsk og gjort som jeg har villet, nærmest som en løsning på å ha hatt en tøff barndom. TV-deltakelsen sprang litt ut fra den siden ved meg. Som i annet jeg foretar meg handlet det om å helhjertet gi alt, men at det er lov å prøve og feile. Også i jakten på en mann. Når det kommer til Instagram, er det mer det at jeg liker å dele, til folk som kjenner seg igjen. Plutselig var jeg ikke alene. Om å være førstegangsmor for eksempel.

Hun er ikke den som ringer til venninner når hun har det tøft. Det er lettere å dele til folk hun ikke ser. Føles litt mer skjermet. I stedet for å belaste venner, kan hun trøste følgerne med at de ikke er alene om de sliter. I samme slengen som hun selv får lettet på trykket.

Sara anslår at det hun tjener på kommersielle samarbeid tilsvarer en tjue prosent stilling. Hun har full jobb ved siden av, som teamleder i NAV. Hvor hun bruker mastergraden i organisasjon og ledelse fullført i New York. Og pågangsmotet og det hun kaller hjelpe-genet sitt, i møte med ulike skjebner. Hun har ikke som mange fulltids-influensere et management som hanker inn annonsører. Gjør ikke noe aktivt for å få samarbeid, men takker ja til noen av dem som kontakter henne. Det må være produkter hun har prøvd over tid. Nylig takket hun for eksempel nei til å reklamere for et ammeprodukt fordi det ikke føltes riktig når hun ikke trengte det selv.

Identifikasjon og sårbarhet

Det kan være fem–ti Instagram-oppdateringer daglig. Kanskje en video hvor Sara sitter i bilen og skal inn på kontoret eller triller for å hente i barnehagen. Om hvor godt, eller rett som det er dårlig, hun har sovet. Man får hutre over kulda eller glede seg over vår- og sommerværet med henne. Prøvesmake et potetgull eller ta et nytt klesplagg ut av pakken. Oftest ikke betalt reklame. Vi tas med på kronemarkedet på Meny, svenskehandel eller på loppemarked hvor vi oppfordres til gjenbruk. 

Hva sier så følgerne om hvorfor de følger henne? Hun har fått høre at det gjenkjennbare treffer. Det at hun og Joakim har det travelt med jobb fra åtte til fire, barnehagehenting, har hus, bil og hund. 

– Du har jo familielivet mange drømmer om og blir kanskje et ideal og?

– Ja, men det ligger mye jobb bak å bli det mennesket og det paret man har blitt og lære seg å være tilfreds med det man har. Jeg prøver å få folk til å se det. At vi og har hatt våre uoppnåelige drømmer og nedturer. Og at livet vårt ikke er perfekt nå heller. Nei, herregud, det er jo ikke det.

«Liker å spre hverdagsglede» står det øverst på Instagram. Det har hun fått respons på at hun lykkes med. Hun er en som ser etter det lyse i ting, også i utfordrende situasjoner. Den innstillingen smitter visst.

– Men hvorfor når noen ut og andre ikke?

– Jeg tror det er avgjørende å våge å dele noe av det såre, de ordentlig tøffe tingene. At mange får øynene opp når de ser at jeg og har vært gjennom litt. Folk relaterer til det hverdagslige, men også det mer vanskelige. Og tenker at shit, dette kjenner jeg meg veldig igjen i.

Sara har blant annet delt om endometriose og at de strevde med å få barn nummer to.

– Må man dele det såre?

– Nei, jeg må ingenting. Men jeg liker det jo også, som terapi.

– Er det mange som henvender seg til deg med problemer?

– Ja, og jeg vil gjerne være et medmenneske og sende gode ord. Og liker å svare og ikke ha noe hengende. Heldigvis blir jeg ikke så investert følelsesmessig som om det hadde vært en nær venn. Jeg blir ikke like påvirket av det.

– Hva deler du ikke?

Her kommer svarer raskt. 

– Politikk og religion. Jeg har nevnt noe så vidt, og det har tatt sånn fyr. Jeg velger meg det jeg takler å få inn meninger om. Det aller vanskeligste i verden nå har jeg ikke helt troen på at influensere kan påvirke så mye. At det ofte må høyere makter til. 

Med en blandet kulturell bakgrunn syns uansett Sara det hele blir litt for komplisert å forholde seg til. Og her vil hun få ha noe i fred.

Donasjon og løpeglede

Vi svitsjer til det hun holder seg mest til, den nære hverdagen. Prosjekt morsmelk-donasjon står sentralt nå. Her er hun opptatt av å påvirke. Mange sier de er blitt inspirert til å donere. Og de som har trengt donormelk, er takknemlige. To timer om dagen med pumping og koking av utstyr. Fordi hun har overskudd nå i barselpermisjon, både av melk og energi. Og fordi det trengs.

Energien får hun blant annet av løping, sitt andre viktige prosjekt i livet – og på Instagram-kontoen. Man skal være veldig glad i sofaen for ikke å få lyst til å komme seg ut når man ser Sara blid og litt andpusten ute i sola. Det er noe avslappet over måten det presenteres på, selv om hun kan løpe hyppig og langt. 

– Jeg prøver å formidle at det viktigste er at man kommer seg ut. Benytter de smutthullene som er der. Mange forteller at jeg har inspirert dem til å først bare gå ti minutter, så femten og så videre. 

– Hun har jo influert meg til å løpe, smetter Joakim inn, tittende fram fra hjemmekontoret.

Apropos påvirkning nevner vi episoden med innkjøring-forbudt-skiltet på Greverud hvor ordet «invalide» ble brukt om de det var unntak for. Sara påpekte i en Instagram-story at det var et totalt utdatert ord. 

– Det tok ikke mange timer før skiltet var skiftet ut? 

– Her var det en som hadde sett storyen min som varslet videre til avisen som tok kontakt med virksomhetsleder i Nordre Follo kommune.

– Hva er viktigst – behovet for å dele eller ønsket om å påvirke? 

– Jeg tenker jo ikke så mye på at jeg påvirker, men vet jo at jeg gjør det og ønsker jo det og.

Utdatert drama

Det er ikke mye drama på Instagram-kontoen til Sara. Alvorlige ting som familiemedlemmer hun ikke har kontakt med og at hun hadde et litt anstrengt forhold til mat i ungdomstiden nevnes nærmest bare for å avklare. 

– Du virker veldig trygg på at det helt hverdagslige er nok? 

– Ja, og jeg trenger jo ikke å lokke inn annonsører for å få betalt boliglånet. Jeg tror og flere og flere SOME-brukere som før ble trukket mot disse dramagreiene har begynt å innse at de bare lokkes inn i et ormehull hvor de må bruke penger.

– Hadde du drevet kontoen så aktivt om du ikke hadde tjent noe på den?

– Nei, det hadde jeg nok ikke, svarer hun, godt hjulpet av Joakim som faktisk svarer først. Selv om det å tjene mye penger ikke er noe mål, føler de at hun fortjener litt igjen for all jobben. Og hun skammer seg ikke over det i den rollen hun har som en som ønsker å bidra positivt.

Med såpass mange følgere tror Sara hun kunne levd av å være influenser om hun gikk aktivt inn for flere samarbeid og ble mindre selektiv. Men hun elsker NAV-jobben. Da firmaet hun jobbet for gikk konkurs under korona-tiden, lurte mange på om hun ville satse fullt som influenser. Men nei. Det blir heller ingen overgang til Snapchat og forsøk på å bli millionær der.

Og hun tror hun da måtte pyntet litt mer på. Brukt litt lengre tid på selfiene enn hun er interessert i. At mange av de som følger de største influenserne gjør det fordi de drømmer om det litt uoppnåelige. Hun ler av at hun ikke så ofte blir bedt heller, men innrømmer at ulike eventer også krever mer fokus på det ytre og å bli sett enn hun føler seg hjemme i.

Barna – og Isabel Raad

– Har du dager du føler du deler for mye, hvor du bare har lyst til å gjemme deg?

– For mannen min? Haha, nei, egentlig ikke. Jeg er en ganske åpen person. Så lenge jeg holder meg unna de tingene jeg ikke klarer å gå i diskusjon om, deler jeg ikke for mye. Og så holder jeg privatlivet til folk rundt meg utenfor, siden de ikke har valgt dette.

 Og barna skåner hun. Skrekken er at fremmede skal henvende seg til dem som om de kjenner dem. Og hun kan reagere på barn i bleier og gråtende eller syke barn på sosiale medier. 

Vi snakker om at å følge noen av influenserne kan tære på guilty-pleasure-kvoten.

– Tror du at du er mer stueren, en mange støtter med god samvittighet?

– Tja, skjønner hva du mener. Kanskje. Men altså, selv følger jeg Isabel Raad. Jeg gjør det. Det er jo så enkelt å bare trykke «følg». Og jeg føler det skal være en plass i bransjen for alle som vil.

På vei ut får man en følelse av å ha vært på dette besøket før. Hos en Sara som prater raskt og engasjert, noen ganger i en nesten streng tone, i fiffig kombinasjon med en varme. Med en tilfreds baby som gurgler i bakgrunnen og Joakim som titter innom med mer eller mindre flåsete innspill på jakt etter bakverk.

Kanskje vil mange se ville ting og drømme om det uoppnåelige. Men det er og et marked for den som vil gi folk opplevelsen av at sosiale medier ikke lyver så altfor mye. Om en våger dele ærlig, på godt og vondt. Og så må det vel være en x-faktor? Sjarm? Karakter? Og at det ser ut som man ønsker å bidra?

– Dette var jo kliss likt det dere deler på Instagram.

– Hun deler, korrigerer Joakim, heldigvis med et lite blunk.

For den runden rekker vi ikke. En tålmodig liten kar må få sove. Det blir rask gange med vogn på Sara i dag. Og en story på Instagram hvor hun bestemt og smilende formidler at det viktigste ikke er å gå eller løpe så og så langt, men å komme seg ut.