– Våkne opp før det er for sent!

Jeg vil starte innlegget med å fortelle at jeg er pårørende og grunnen til min anonymitet i dette innlegget er av hensyn til vedkommende. Jeg vet jeg ikke er alene, men man føler seg alene.

I kjølvannet av episoden på Kolben, samt kommentarer som ble skrevet på Facebook ang dette, fikk det hårene til å reise seg på kroppen min av forbannelse.

Forbannelse over at vi som bor i et så økonomisk velstående land som Norge ikke får hjelpen vi trenger. Ved et enkelt Google-søk ang psykisk helse får man opp faresignaler som krever øyeblikkelig hjelp, samt det ramses opp en rekke nettsider og telefoner man skal ringer dersom man trenger hjelp for det finnes hjelp. MEN, så enkelt er det ikke dessverre.

Det hjelper ikke å ringe rundt overalt og rope at man trenger hjelp når man blir kasteball gang på gang, og hjelpen ikke finnes fordi psykisk helse blir nedprioritert og døgnplasser blir færre og færre, tross at behovet øker.

Man blir fylt av håp så snart noen kommer med et telefonnummer man kan ringe viss man sliter, men håpet forsvinner raskt når den som svarer i andre enden henviser deg videre til legevakt eller FAT (Follo akutt team). Ringer du FAT blir du henvist til legevakt da de ikke har tid og kapasitet, og legevakt sender deg tilbake til FAT, og sånn fortsetter det i evigheten uten at noen tar ansvar.

Du sitter med en suicidal person som har bedt om hjelp over laaaang tid og kjemper døgnet rundt for å holdet et lite snev av håp oppe. Mellom 10 og 20 utrykninger med ambulanse grunnet suicidalitet, og samtlige episoder ender på legevakt hvor lege sender vedkommende hjem til håpløshet og mørke, kun med beskjed om å ringe fastlege i morgen eller over helga.

Selv ambulansepersonell som er første på stedet og som ser pasienten og håpløsheten blir ikke hørt når de gir legen rapport og ber om innleggelse slik også pasienten selv ber om. Fastlege er ofte vanskelig å få tak i pga for stort pasienttall, og når man først får tak i legen, så skal de prøve å prakke på deg en rekke medisiner istedenfor å ta tak i problemet.

Når legen først innser at det trengs annet enn en haug med piller, så sendes en henvisning som tar år og dag å behandle og som kommer tilbake med avvisning. Jeg som pårørende blir pålagt alt ansvar og sliter meg fullstendig ut og blir syk av dette selv pga null søvn, lite mat og konstant bekymringer.

Kroppen er i full beredskap 24/7, men ingen hører på pårørende dersom den syke er over myndighetsalder, for er vedkommende myndig MÅ de ringe og be om hjelp selv, noe som også selvsagt er forsøkt. Når tiden går forverres situasjonen og vedkommende er så langt nede at h*n ikke klarer å be om hjelpen selv lenger.

Alt håp er borte, det er svart, vedkommende sover ikke, spiser ikke og isolerer seg fra omverden, samt klarer ikke følge opp råd som er gitt osv fordi hukommelsen svikter når man er psykisk syk. Dette mennesket trenger hjelp ASAP, før det er for sent! Endringene i tilstanden får alle varsellamper til å blinke rødt og det haster både for den det gjelder og familien rundt.

I denne saken er både kommuneoverlege og statsforvalter gjort oppmerksom på situasjonen, men likevel skjer det ingenting.

Misforstå meg rett, jeg støtter de krigsrammede i både Ukraina og i andre land, og støtter det at vi må hjelpe der vi kan, men når vi har så mye penger å sende ut av landet så er det en stor skam at vi ikke har penger til psykisk helse!

Dette er historien kort fortalt, kunne skrevet bok, men orker ikke.

Ta gjerne kontakt via Oppegård Avis dersom noen kan hjelpe asap.

HJELP!

Mvh,

Desperat pårørende