Folkets Konge!
Nesanet Hailemariam vil sende en siste takk til Kong Harald.
NB: Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter.
Vi har vært bekymret før. Tenkt tanken før, for så å skyve den unna igjen. Men denne gangen var det annerledes. Det var noe i kroppen som ikke helt lot seg berolige, en uro som sa at vi kanskje aldri skulle få se deg stå på Slottsplassen igjen, aldri se den velkjente hånden løftes til ditt folk.
Jeg hadde så inderlig lyst til å ta feil. Men i dag kom den søregelige nyheten.
Kongen er død.
Mine foreldre har ringt meg mye de siste dagene. De har fulgt med på nyhetene, men vært usikre på hva alt betydde, og derfor har de ringt meg og bedt meg forklare. Jeg har forklart så godt jeg kunne, trukket pusten, svelget uroen og avsluttet samtalene våre på samme måte hver gang: dette går bra.
Jeg vet ikke om jeg sa det mest for deres skyld eller min egen.
Foreldrene mine har alltid sagt at vår Konge er «bruuk», et eritreisk ord som rommer så mye mer enn bare det å være snill. Det betyr noe i retning av raus, velsignet, et godt menneske, en som er hel ved. Jeg kunne ikke vært mer enig.
Kongen var bruuk.
For gjennom et langt liv bar han kronen, også når den må ha vært urimelig tung å bære, men han brukte den aldri til å gjøre avstanden mellom seg selv og oss større. Og slik fikk han oss til å føle oss så nære.
For det var vår Konge. En majestet der staffasjen var noe han bar, aldri noe han gjemte seg bak. Bak kronen, uniformen og alt det høytidelige fikk vi alltid øye på mennesket. Et menneske som oppriktig elsket sitt folk.
Symbolsk eller ei, den makten Kongen utøvde, og måten han valgte å bære den på, var en form for makt som ikke trengte å markere seg for å merkes.
Det var en måte å være Konge på som fikk mennesker som mine foreldre, med et annet morsmål, minner fra et annet land og et liv som begynte et helt annet sted, til å omtale Norges konge med et av de varmeste ordene de har.
Bruuk.
Jeg innser nå at jeg snart skal begynne å snakke om Kong Harald som et minne, slik mange har snakket om Kong Olav. Med den samme varmen og den samme selvfølgeligheten. En som klarte å være høyt hevet uten noen gang å føles langt unna.
Han var folkets Konge.
Jeg har skrevet om Kongen før, og jeg har skrevet til ham før. Mens han fortsatt pustet.
I dag skriver jeg om ham i sorg, vel vitende om at jeg ikke bare sørger over at Norge har mistet en Konge.
Jeg sørger over at vi har mistet vår bauta, et menneske som klarte å holde fast ved en samlende tradisjon, samtidig som han åpnet den mot et Norge som forandret seg. Det gamle og det nye fikk på et vis plass samtidig.
Jeg vet ikke helt hva man lover en konge når han dør. Men jeg skal gjøre mitt beste for å ta med meg noe av det Kongen utrettelig har vist oss, i sorg, glede og alt imellom: at dette landet har plass til flere historier enn én, og at vi ikke trenger å være like for å høre til.
Det har betydd mer for meg og min familie enn det er kanskje er mulig å sette ord på.
Hvil deg nå, kjære Konge. Takk for alt du var for Norge og for meg!
Hvil deg nå, min kjære Konge, og takk for alt du har vært for meg og for Norge!
Nesanet Hailemariam
