Alt for Norge til siste slutt
– Kong Harald var min konge, skriver OAvis-redaktør Eskil Bjørshol.
Publisert
Sist oppdatert
NB: Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider.
Kong Harald er død, 89 år gammel.
Jeg er gammel nok til å huske at Kong Olav døde, men ikke gammel nok til å forstå helt hva han betydde for folk. Kong Harald har på sin side vært med meg gjennom ungdommen og hele mitt voksne liv.
Etter at nyttårsorkanen herjet seg gjennom store deler av Nordmøre i overgangen til 1992, kom han på besøk til min hjemby Kristiansund.
Hans oppriktige omtanke med folk som hadde mistet store verdier, gjorde inntrykk. Det gjorde også det oppsiktsvekkende folkelige antrekket han hadde valgt. Fargerik boblejakke og nikkers hadde til da ikke vært hverdagskost for kongelige.
Senere samme år kom han på besøk igjen, da byen rundet 250 år. Jeg husker moren til en venn av meg gråt av glede da bilkortesjen hastet forbi. Vi så en arm som vinket.
De som faktisk møtte ham, følte at de ble sett og hørt.
Stødigheten selv
Mens deler av slekta har bedrevet store og små krumspring, har Kong Harald alltid vært stødigheten selv. Et varmt blikk, en gapskratt, legendariske taler og en fascinerende samlende kraft.
Uansett hvem man var, hva man stod for eller hva man trodde på, kunne man finne seg en plass rundt kongens imaginære bord. Der var alle velkomne.
Nettopp derfor gjør det vondt at han nå er borte.
Kong Harald har vært et symbol på det Norge de aller fleste av oss ønsker å bo i. Til det siste har han vært hardtarbeidende, selv om helsen har skrantet.
De fuktige øynene og den åpenbare takknemligheten regenten viste da fotballandslaget kom på besøk etter VM, gjorde inntrykk.
Alt for Norge til siste slutt.
Kong Harald var min Konge.
Hvil i fred, Hans Majestet.
