Gir ut unik bok om lokal fortid

Universitetsprofessoren Finn Erhard Johannessen, på Universitetet i Oslo, er garantert den personen i verden som kan mest om historien til Stubljan, som igjen er essensiell for lokalhistorien til gamle Oppegård. Nå har han skrevet bok som oppsummerer de store linjene fra 1600-tallet til industrieventyret falt på 1920-tallet. 

Sager og slekter – Stubljan gjennom tidene

Det er tittelen på boken som kommer for salg om kort tid. Det er også det første Oppegård Avis spør om da vi møter forfatteren i Kolben for å snakke om boken. 

– Stubjan er gården folk kjenner til, sier Johannessen.

Du har kanskje hørt om Ljansbruket, Ljansgodset, Ingiergodset og Stubjan. Kjært barn har mange navn også videre, men i bunn og grunn omtaler alle disse betegnelsene det samme. Nemlig trelastindustrien som tar opp store deler av lokalhistorien fra 1500-tallet og frem til 1920-årene her i gamle Oppegård. I sentrum av alt var det gården, Stubljan som var det kulturelle sentrumet for industrien, men det var Hvitebjørn gård som hadde sagene og fallrettighetene i Gjersjøelva. Disse to gårdene ble knyttet sammen i 1694. 

Bringer frem mye nytt

Boken til Johanessen blir den andre boken i rekken som forteller historien om trelastindustrien sør for Kristiania fra 1500-tallet frem til 1952. Haagen Krog Steffens' utga for 125 år siden boken, «Hvitebjørn og Stubljan 1799–1899». 

– Den forrige boka om Stubjan er 125 år gammel. Boken til Steffens var basert på et begrenset kildemateriell. På 125 år har det dukket opp mye nytt kildemateriell som er brukt litt her og der, men denne boken oppsummerer mesteparten. Det er også noen kilder som aldri har blitt skrevet om tidligere. Sånn sett vil boken bringe frem en del nytt om historien, sier Johanessen. 

Det ene dramatiske arveoppgjøret etter det andre

Kort fortalt startet industrieventyret som skulle bli Norges viktigste eksports-senter for trelast med Henrik Krummedike rundt år 1500. Historikerne ville nok utdypet den påstanden, men det var på denne tiden det begynte å skje ifølge Oppegård Historielag. Det som er et gjennomgående tema i boka til Johannessen er generasjonsskiftene. 

– Det var familiebedrifter som drev disse bedriftene på denne tiden og et sårbart punkt for enhver familiebedrift var generasjonsskiftene. Det ble etter hvert enorme verdier i disse bedriftene og det var ikke hvem som helst som kunne ta over. Noen ganger hadde man ikke barn som kunne arve og formuene ble splittet opp og solgt til andre deler av familien, forteller forfatteren. 

Johannessen skriver i boken at enker på mange måter hadde samme rettigheter som menn. Gifte kvinner eller kvinner utenfor ekteskap fikk ikke lov til å drive stor forretning, men som enke ble man sett på som «myndig» og kunne med det gjøre forretninger, akkurat som menn. 

– Maren Juul for eksempel, satt alene med hele bruket i 1786 etter at hennes mann, Peder Holter døde. Da var hun 37 år, barnløs og Norges rikeste kvinne. Det skulle dog bli to ektemenn til, men poenget er at hun drev trelastvirksomheten videre som enke. 

I boken kommer det også frem at Peder Pederssøn Müller, som i sin tid eide godset, ikke hadde særlig stor tro på at eldstesønnen, Ole, skulle klare å ta arven videre. Derfor ble sønnen, sikkert under vennlig tvang, nødt til å fraskrive seg alle rettighetene på arv på farens eiendommer og bedrifter. Den andre sønnen, Antoni, fikk dermed Stubljan og Hvitebjørn som i praksis var hele godset. Ole derimot fikk sin del i form av penger og dro til utlandet for å prøve lykken. Man kan jo tenke seg at stemningen rundt middagsbordet ikke var helt på topp denne dagen. 

Gravde brev opp fra leira

I boka beskriver Johannessen hvordan han en dag i 1990 fikk et tips om at det lå noen brev på et støvete loft i en av portnerboligene langs Gamle Mossevei ved Hvervenbukta. 

– Det med brevene i leira var i 1990 da jeg skulle skrive om Stubljan første gang. Disse brevene fortalte særlig om hvordan Ljansbruket fant et marked og solgte trelast i Frankrike i 1830-årene, sier Johannessen. 

Hvordan trelasthandelen fungerte med England var kjent, men hvordan Ljansbruket gjorde handel med Frankrike var derimot ukjent inntil Johannessen fant kopiboken til Lars Ingier i 1990.

– Vi visste hvordan handelen med England foregikk, men handelen med Frankrike visste vi lite om. Her var Lars Ingiers kopibok fra 1799 til 1805 helt avgjørende.

– For noen år siden oppdaget jeg kopiboken på Nasjonalbiblioteket faktisk, forteller han. 

Håper turfolket vil lese boka

Selv sier Johannessen at han håper turfolket vil sette pris på boken. 

– Jeg håper at de som liker å gå tur rundt på Hvervenbukta og på Svartskog kan få nytte av å lese boka, ellers er jeg realistisk nok til at jeg ikke tror alle kommer til å lese den fra perm til perm, men den er godt illustrert med bilder av kunst, kart og illustrasjoner. Jeg blir glad hvis noen får glede av å bare bla igjennom og se bildene også, sier han.

Boken lanseres 4. desember på biblioteket med foredrag. Billetter legges ut. Får du ikke vært med på lanseringen kan den kjøpes senere på biblioteket, OMA, Anne på landet og på Kulturkafeen på Holmlia. Inntektene deles med Gjersjøelva Natur- og kulturpark.