Lokalavis for 100 år siden

Lokalhistorisk arkiv ga nylig ut sin første utgivelse for året av tidskriften, Gylne Sider. Der forteller Dagfinn Walter Jakobsen som jobber med lokalhistorisk arkiv i på Bibliotekene i Nordre Follo om den 100 år gamle lokalavisen, Oppegaards-Posten. Et smykke av en historie om vi skulle sagt det selv. I påsken vil Oppegård Avis publisere en sak hver dag fra Oppegaards-Posten. Helt usensurert såkart.

Først publisert i Gylne Sider, som kan leses her.

Den første redaktøren

Freddy Bernhoft var redaktør fra starten av og fram til og med nummer 14 i 1923. Da overtok Hans Holmsen ansvaret. Freddy Bernhoft het egentlig Fredrik Christian Bernhoft Christensen. Han var født 3. april 1877 i Kristiania og døde 28. oktober 1961 i samme by.

Freddy var oppkalt etter sin far som også het Fredrik Christian Bernhoft Christensen. Faren døde sommeren 1885 etter å ha vært syk i flere år. Freddy flyttet da sammen mora, Theckla, til Stockholm. Mora var opprinnelig svensk og flyttet tilbake til hjembyen. I Stockholm fullførte Freddy skolen og var ei kort stund kadett i ‘Kgl. Lifregimentets Husarer.’

Bernhoft var en svært skrivefør person. I perioden 1911-1921 var han redaktør i bladet For tusind hjem. Dette var Norges første fargelagte ukeblad. Han var samtidig, i perioden 1918-1920, redaktør i bladet Byggeindustri og for bladet Personlig frihet i årene 1919-1920. På 1920-tallet var han dessuten fast oslokorrespondent for den svenske avisa Aftonbladet.

I 1910 og 1911 ga Bernhoft ut to bøker, Asla Hvide og Fata morgana. Den sistnevnte handler om hans egne opplevelser i den franske Fremmedlegionen. Her forteller Bernhoft hvordan han kom inn i legionen. Det hele startet da han befant seg i London, skriver han. Han manglet penger og tok derfor hyre på briggen Mary Anne. Det Bernhoft ikke visste da han steg om bord, var at skipet var lastet med våpen og ammunisjon som skulle smugles inn i Marokko. Utenfor den marokkanske kysten ble skipet oppbragt av en tollkrysser. Bernhoft forteller at kapteinen og de to styrmennene ble henrettet da smuglergodset ble oppdaget, mens mannskapet ble puttet i fengsel. Etter å ha tilbrakt en måneds tid i fangenskap, klarte Bernhoft å rømme. Han kom etter hvert til Oran i Algerie der han lot seg verve i Fremmedlegionen. Han oppgir få årstall i boka, men en gang vinteren 1900 kom avdelingen hans i kamp med noen arabere. Her forteller han om en voldsom nærkamp med en av fiendene: «jeg har fuldt op at gjøre med at forsvare mig selv, ti en sortskjegget, høivoksen araber styrter mot mig - - - - min lange sabel trænger ind i en myk masse og en varm blodflom spruter over mig. Et ryk - - nogen vilde brøl fra araberen og han synker i knæ- -» (Fata morgana s. 68).

Etter hvert blir Bernhoft dimittert og returnerer til Norge. Det er vanskelig å vite hvor mye av det Bernhoft forteller i boka som faktisk har funnet sted og hva som er fri fantasi.

I 1934 ga han ut boka Livet i dødsbataljonen. Den omhandler også hans opplevelser i Fremmedlegionen. Her utdyper han flukten fra Marokko, men denne gangen ender den i Le Havre i Frankrike og ikke i Algerie. Han drar så til Paris for å verve seg.

Det er nok svært sannsynlig at Freddy Bernhoft hadde et opphold i Fremmedlegionen. Han figurerer i boka Nordmenn i Fremmedlegionen fra 2017 som en av de nordmennene som faktisk gjorde tjeneste der. I slektsboka Slægten Benkestok kan vi lese at Bernhoft tilbrakte ca. to år i Fremmedlegionen i Sidi-bel-Abbés i Algerie. I februar 1903 var han tilbake i Kristiania og ble gjenforent med mora som hadde flytta tilbake til byen noen år tidligere.

Freddy Bernhoft giftet seg med Magna Severine Aarstad (f. 12/12 1880) en gang etter returen til hjemlandet. Vi kjenner til at de fikk barna Lilly Margaretha (i 1913), May Daghild (i 1914) og AnnMarie (i 1917). Om paret hadde flere barn er uvisst. Det var altså en mann med en innholdsrik bakgrunn som ble redaktør for Oppegaards-Posten i 1920.

Nykommeren

Bak avisa sto et styre med grosserer Wilhelm Abrahamsen i spissen. Avisa ble meldt til firmaregisteret i desember 1920. Akershus Amtstidende som var en av avisene for dette distriktet, tok imot nykommeren med disse velkomstordene: «Skjønt det visselig ikke er mangel paa aviser noget sted i landet, vil vi dog allikevel ønske vor nye kollega i distriktet velkommen i hundehuset for at gnage bein!» (gjengitt i bl.a. Bærum og Askers Blad 4. januar 1921).

Den nye avisa skulle vise seg å bli et uromoment i det lokale avislandskapet. Den hadde et særlig agg mot den politiske venstresida, og da spesielt Arbeiderpartiet og daværende ordfører i Oppegård, Harald Johnsen. Riktignok skriver de om seg selv på første side i julenummeret, at avisa ikke skulle være tilsluttet noe politisk parti. «Vor opgave er nærmest at virke som et nyhetsblad for ovenstaaende distrikter og samtidig at være et godt, populært underholdningsblad der kan læses av familiens samtlige medlemmer.» De ønskte å gi rom for meningsutvekslinger i sine spalter og ville ikke stenge ute synspunkter de ikke var enige i.

Østlandets Blad var tidlig ute og kritiserte nykommeren. De mente at avisas formål var å få fjernet det daværende arbeiderpartistyret i kommunen. Oppegaards-Posten tar til motmæle mot dette i sitt eget julenummer i 1920 og kaller dette en «infam beskyldning» og antyder at det er den kommende konkurransen fra en nykommer som har fått ØBs redaktør til å «avlire sit revolverstof» (O-P des. 1920).

Det er ikke utenkelig at flere av avisene i distriktet fryktet en ny konkurrent. Det var kamp om annonseinntektene. I april 1921 kontaktet avisa herredsstyret i Oppegård for å få dem til å sette kommunale annonser inn i avisa. Så langt hadde disse blitt trykt i Follo Socialdemokrat og Østlandets Blad. Etter en grundig debatt besluttet herredsstyret, med 16 mot 9 stemmer, å flytte annonsene fra Østlandets Blad og over i Oppegaards-Posten. Det er tydelig at de anser både Oppegaards-Posten og Østlandets Blad som aviser tilhørende på høyresida. Begrunnelsen for å utelukke nettopp ØB til fordel for Oppegaards-Posten, er den politiske balansen. Da vil de kommunale annonsene komme i én avis på sosialistisk side og i én på borgerlig side

Navnesaken

Skal tettstedet fortsatt hete Kullebunden eller bør det bytte navn til Kolbotn? Dette var en sak som opptok avisa. Allerede i første utgave, 7. januar 1921, hevder en med signaturen ‘S.H.’ at rikstelegrafen driver propaganda for målsaken. Bakgrunnen er at de benytter adressen Kolbotn og ikke Kullebunden. S.H. hevder at hele Oppegårds befolkning har protestert mot forvanskningen av stedsnavnet. S.H. mener videre at det er 3-4 fanatiske og innbilske ‘maalmænd’ som har prøvd å smugle eller jukse inn det nye navnet.

I februar 1921 retter avisa sterk kritikk mot ordfører Johnsen som mener at Kolbotn ville være det beste valget. I en ironisk lederartikkel med overskriften ‘Sprogforskeren Harald Johnsen,’ beskylder de ordføreren for å bedrive juks i sine bestrebelser på å endre navn på tettstedet. De skriver blant annet: «Kullebunden er et navn. Kolbotn er hverken dit eller dat. Det er lapskaus.». De fortsetter tiraden mot ordføreren med å hevde at ‘sprogforsker’ Harald Johnsens forståelse av det norske språk er null og niks. De sier videre at «han er sta som en gammel hest, og at det han har faat i hodet ikke er til at faa ut igjen. Om det er aldrig saa galt.» Avslutningsvis sier de at «Den sunde fornuft er et uttrykk som ganske sikkert ikke findes i hr. Johnsens leksikon.» (O-P 4/2-21)

Navneendringen fra Kullebunden til Kolbotn fant for øvrig sted i 1923.

Angrepene på venstresida

Oppegaards-Posten ble som nevnt, regnet som en avis tilhørende på den politiske høyresida, og gikk hyppig til angrep på både sosialistiske aviser, kommunister og Arbeiderpartiet. Ofte kom ordfører Harald Johnsen i skuddlinja. 18. februar 1921 angriper de både avisa Follo Socialdemokrat og ordfører Johnsen. Follo Socialdemokrat beskrives som ‘Moskwa-lakeier.’ Om ordføreren sier de at de vil være de første til å gi ham sin anerkjennelse, når det framkommer noe fra ham som verdt dette. Det er ikke ham som person de er ute etter, påstår de, men de setter spørsmålstegn ved hans skikkethet til ordførervervet.

1. juli 1921 er Harald Johnsen nok en gang skyteskive for avisas kritikk. Denne gangen i forbindelse med en ansettelse på Kolbotn skole. Ordføreren anbefaler at Ivar Vartdal blir ansatt som tilsynslærer. Han mener Vartdal er den som er best kvalifisert for stillingen. Oppegaards-Posten mener dette åpenbart er feil. De påpeker at Vartdal bare har jobbet i kommunen siden januar. Han har bakgrunn fra små skoler på et avsidesliggende sted på Vestlandet. De fortsetter: «Ordføreren kunde ogsaa oplyst, at Vartdal er en fanatisk maalmand og en smule kristelig interessert, slik som lærere i avsidesliggende vestlandsbygder skal og maa være.» De mener kvalifikasjonene til Vartdal ikke er tilstrekkelige til å bli ansatt og trekker i tvil Johnsens motiver. De avslutter med: «Naar kommer næste komedie, hr. ordfører?» Vartdal ble ansatt, men jobbet bare i Oppegård fram til 1924. Da dro han tilbake til Vestlandet. I 1960 ble for øvrig Ivar Vartdal tildel kongens fortjenestemedalje i gull.

Under overskriften «Gemene løgne» I Follo Arbeiderblad, går en som kaller seg ‘Veritas’ i strupen på Oppegaards-Posten. De har omtalt en tilstelning på Greverud skole som «Bolsjevikagitation og natbal.» Det er Arbeidersamfunnets barnedansering som blir framstilt som et skalkeskjul for agitasjon. Avisa skriver blant annet: «Det har vakt megen misnøie paa stedet, og vi mener, at skolens gymnastiksal bør for fremtiden ikke leies ut til folk, der holder natbal og driver bolsjevikpropaganda.» Veritas avslutter sitt innlegg med å si: «Og personer, som driver saadan journalistik bør sættes i gapestokken – eller i idiotanstalten.» Han forsvarer den harde språkbruken med at han aldri ville brukt slikt språk overfor en annen avis, men at Oppegaards-Posten har satt seg selv utenfor journalistiske spilleregler ved sin språkbruk. Han avslutter med å si at han bruker «skarp lut til skurvede hoder!» (Follo Arbeiderblad 21. februar 1923)

Nå, over 100 år seinere, kan det kanskje være vanskelig å skjønne hvorfor Oppegaards-Posten gikk til så harde angrep på Arbeiderpartiet, men avstanden mellom høyre- og venstresida i norsk politikk var mye større den gangen enn i dagens politiske landskap.

I 1921 hadde det bare gått noen få år siden den russiske revolusjon. Året før, i 1920, hadde Den kommunistiske internasjonale (Komintern) vedtatt Moskva-tesene. Tesene påbød kommunistiske partier å være sterkt sentraliserte, de skulle renske ut reformister og bøye seg for Kominterns retningslinjer. Arbeiderpartiet sluttet seg først til tesene, men brøt med dem i 1923. Et mindretall brøt da ut og dannet Norges Kommunistiske Parti.

Politikken

Oppegaards-Posten toner tydelig flagg i forbindelse med valgkampen i 1921. 29. juli bruker de det meste av førstesiden til å gjengi Høyres og Frisinnede Venstres program. De to partiene stilte med fellesliste ved dette valget. I neste utgave, 5. august, anbefaler de sine lesere å stemme nettopp på felleslista til Høyre og Frisinnede Venstre. Det er særlig tvangs- og formynderpolitikken de vil ha til livs. De omtaler også programmene til flere av de andre partiene. Om Venstre skriver de blant annet: «Programmet gir fritt spillerum for utfoldelse av venstres daarligste traditioner.» Det radikale folkeparti blir beskrevet som «høiresocialister» som ikke helt vet hvor de vil. Sosialistene, eller Bolsjevikene som avisa kaller de, sitt program beskrives kort og godt slik: «Riv ned det bestaaende samfund og op med diktaturet! La os bli sovjet-russere!»

Valget, som var landets første forholdstallsvalg, førte til at statsminister Otto Blehr (fra Venstre) fortsatte som statsminister. Flest stemmer fikk imidlertid felleslista til Høyre og Frisinnede Venstre som sanket 33,4% av stemmene og fikk inn 57 representanter på Stortinget (av 150). En av disse 57 var for øvrig Karen Platou som var den første kvinnen som ble valgt til fast plass på Stortinget (Anna Rogstad var vararepresentant da hun møtte på Stortinget i 1911).

Avisa

Slett ikke alt stoffet i avisa var kontroversielt. Det meste av innholdet minnet om innholdet i andre lokalaviser på denne tiden. Avisa viet en god del plass til referater fra møter i Oppegård herredsstyre. Den hadde også med en god del korte notiser, en del lokale og en del hentet fra andre steder i landet. Det var også innimellom noen korte saker fra utlandet. Avisa hadde også vanligvis med en fortelling som kunne utgjøre bortimot en halv side. Avisa var på bare fire sider og vanligvis var hele siste side forbeholdt annonser og togtider. Ofte var også mye av plassen på tredje side benyttet til annonser og bekjentgjørelser. Deriblant de omtalte kommunale annonsene. Avisa hadde nesten ingen bilder. Et hederlig unntak er 14. oktober 1921. Denne sesongen ble Oppegaard Idrætslag kretsmestere i Cklassen i fotball. Her får vi se et bilde av de 11 kretsmesterne.

Avisa eksisterte bare i fire år. Den siste utgaven kom 13. desember 1924. Vi vet ikke grunnen til at avisa gikk inn, men trolig fant styret ut at det hele ikke gikk rundt økonomisk. En notis i Follo Arbeiderblad 11. april 1923, antyder at Oppegaards-Posten en tid hadde tatt inn annonser gratis for å i det hele tatt få annonser i bladet. Om dette medfører riktighet vet vi ikke, men uten annonseinntekter ville det antakelig være vanskelig å utgi en avis.

Bevarte aviser

Lokalhistorisk arkiv har bare de 55 første utgavene av Oppegaards-Posten, fra julenummeret i 1920 til og med nummer 4 i 1922 (27. januar). Det ser ikke ut til at flere utgaver av Oppegaards-Posten har blitt bevart.

I 1967 ble den gamle skolen på Kolbotn revet. Under rivningsarbeidet fant man en utgave av Fotballspillere, 1921. Faksimile fra Oppegaards-Posten 14. oktober 1921. I tillegg til dette fotografiet, hadde avisa også noen tegninger av hvordan Greverud kapell kunne komme til å se ut. Oppegaards-Posten (29. desember 1922). Den hadde blitt brukt som isolasjon inne i veggen. Dersom noen skulle komme over flere utgaver av avisa, inni vegger eller andre steder, tar vi gjerne imot disse.

En kilde til lokalhistorien Innholdet i avisa var til tider tendensiøst og kraftig farget av utgivers politiske syn, men gir også et godt innblikk i Oppegårds historie for 100 år siden. Det er også interessant å se på de konfliktlinjene som hersket på lokalplan den gangen, og her var absolutt lokalavisa en viktig part og formidler. Sammenholdt med motsvar fra andre aviser som er tilgjengelige i digital form, kan man da danne seg et mer nyansert og helhetlig bilde av lokalhistorien den gang Oppegaards-Posten eksisterte. På denne måten kan avisa fungere som en kilde til lokalhistorien i Oppegård for rundt 100 år siden.