17. MAI-TALER: Pekka Lunderfaret hadde æren av å holde årets hovedtale under 17. mai-feiringen på Kolbotn.

– Den største verdien er å ha noen man kan regne med

Gikk du glipp av gårsdagens hovedtale på 17. mai? Dette sa Pekka Lundefaret.

Publisert Sist oppdatert

Kjære alle sammen.

For meg har 17 mai alltid vært en viktig dag. Da jeg var liten, husker jeg at jeg alltid løp ned til flaggheisingen på Vassbonn skole. Der stod jeg nesten alene med lærerne og så flagget ble hevet.

Det å bli spurt om å holde en hovedtale på selveste 17. mai er stort. Det kom litt overraskende og brått på meg. Min første tanke var at dette har stort betydning, mens det andre jeg tenkte var at det må sikkert være veldig mange andre her som har takket pent nei...

Jeg tror heller ikke mine norsklærere hadde spådd at det var nettopp jeg som skulle skrive og holde en hoved tale på 17 mai.

Men fra litt spøk til alvor. 

Jeg var veldig usikker på om jeg kunne være den rette for denne talen. Har jeg noe å fortelle, har jeg noe å si som har betydning? Men svaret er ja. Det har jeg faktisk, og er det noen gang jeg skal holde en 17. mai tale så er det nå.

Nå står vi her på Jan Baalsruds plass. Det er plassen der vi har en statue av en mann som kjempet under 2. verdenskrig. For de av dere som ikke kjenner hans historie, så anbefaler jeg dere å lese om den. Baalsrud var en gutt som bodde i Kapellveien på Kolbotn og familien flyttet hit fra Oslo. Han jobbet i familiebedriften til sin far og var instrumentmaker. Min mor hilste både på han og hans foreldre. Min bestefar kjente også Jan Baalsrud, mens jeg var 10 år da Baalsrud døde i 1988.

Jan Baalsrud er kjent for sitt mot og kampen mot regimet til Hitler under 2 verdenskrig. Tidlig i 20 årene hadde han sin flukt mot trygghet, etter en aksjon mot en flybase. Han veide 35 kg og manglet 9 tær da han kom til sikkerhet. Da hadde vært på flukt i 65 dager og han var den enste som overlevende fra aksjonen.

Det var et titalls sivile menn og kvinner som var en del av en redningsaksjon som førte han til sikkerhet. De som hjalp han var lærere, gårdbrukere, vaktmestre eller andre alminnelige mennesker med alminnelige jobber.

De risikerte sitt liv for hans frihet. Det er ingen som klarer seg alene.

Ja, alvoret var kanskje mye større da. Men jeg føler på at vi som står her i dag har også kjempet sammen.

Under covid-perioden fikk vi kjenne på litt av det samme, men vi ble okkupert av en usynlig fiende. Vi kjempet ikke med rifler og granater, men vi kjempet mot ensomheten og frykten for å miste i, Mange mistet mye. Mange ble isolert og ensomme. Noen fikk ikke sagt farvel til de man var mest glad i. Mange fikk mindre eller ingen besøk på sykehus, eller sine siste dager på aldershjem. Det var begrensinger i begravelser, det var en tøff og merkelig tid, Denne perioden tror jeg har kostet oss mer enn vi tør å prate om og de som led mest var de unge og de eldre.

Jeg vet om mange som skulle hatt en statue her stående ved siden av Jan Baalsrud for innsatsen de gjorde under covid-perioden: Dette stedet kunne hett Rasul Sada «Abbes» plass. For meg var han en helt og han kjemper fortsatt for så mange den dag i dag. Hvem er han? Jo, han er en alminnelig fastlege på Kolbotn.

Helsesøstre, sykepleiere, politikere, foreldre, kommunearbeidere og ungdommer. Det er så mange som kjempet og fortsatt kjemper den dag i dag for andre. Nå står vi samlet i ære og i minne om alle hverdagsheltene.

Min drøm er å bygge opp et samfunn som er mer inkluderende, mer åpent. Mer aksepterende og et sted som rett og slett er varmere å mer tilgivelig. Når jeg leser om russebussen som ærer sin venn Phillip og samler inn penger til gode formål, så føler jeg vi er på god vei.

Så det er nettopp dette som gjorde at jeg måtte si ja til å holde talen her i dag. 

Beklager hvis den ikke er full av fleip og morsomme historier. Men den er preget av et ønske og en drøm om å påvirke flere til å gjøre mer. Da med all respekt over alle hverdagslige kamper og utfordringer livet i seg selv har å by på. Men vi må stå sammen nå mer enn før.

Utenforskapet blir større, distansen mellom oss øker og ensomheten tar flere. Det er nå cirka 20 prosent av oss som ikke er i stand til å jobbe.  

Det som imponerer meg mest med Jan Baalsrud var nettopp det han gjorde etter krigen. Baalsrud var en alminnelige mann og han kjempet også en kamp etter krigen, selv om han bar på store smerter og utfordringer. Han ledet Krigsinvalides forbund fra 1957-1964. Der han var pådriver til opprettelsen av Bæreie krigsinvalidses hjem i Kongsvinger - stedet hvor han døde.

Plassen vi står på i dag, kunne også hett Christian Lunds plass. Driver av Vassbonn fritidsklubb. Der 25 mennesker har funnet sitt andre hjem og der han søker og får inn millioner av kroner fra stiftelser hvert år for å lage aktiviteter for ti tusener av mennesker.

Vi står i en tid der vi skal spare nesten 300 millioner de neste årene i Nordre Follo, men vi trenger Bua, fritidsklubber og tilbud for de eldre mye mer enn før. For hvert menneske som detter utenfor, så koster det oss 1 million kroner pr år. Dette er bare penger, men tenk dere hva det gjør med livene og samfunnet vi bor i.

Det er ca 300 ungdommer vi vet om i Nordre Follo, som aldri vil kunne delta fullt i samfunnet.

I NAV blir de kalt brukere, jeg kaller dem de skjulte skattene. NAV klarer ikke denne kampen alene. Kommunen klarer ikke dette alene. Vi trenger deltagelse fra frivilligheten og en stor innsats må gjøres raskt. 

Denne utfordringer kan virke litt stor og litt håpløst. Men hvis vi alle tar vare på vår nabo, så er mye gjort. Å husk kampen til Baalsrud fikk betydning for generasjoner etter han. 

Til de av dere som lurer på hva man kan gjøre, ønsker jeg her i dag og avslutte med en liten historie om en jente som vokste opp i vanskelige kår. Denne historien har blitt gjenfortalt til meg for mange år tilbake.

Moren til denne jenta drakk og hadde tøffe psykiske utfordringer. Jenta hadde heller ingen far. 

Det var ingen som vekket henne om morgenen, eller spurte henne om når hun kom hjem. Hun var som ung overlatt til seg selv.

Så hvorfor gikk det, til tross for det, så bra for henne?

Jo. En dag hun gikk slentrende til skolen. Passerte hun den faste snarveien over en byggeplass. En arbeider fra byggeprosjektet hadde observert henne der flere ganger tidligere. En dag gikk han bort til henne. Etter en samtale ba han henne om å være der presis klokken 0800 dagen etter, så skulle han ta med matpakker til dem begge.

Så de møttes hver dag i denne bygge perioden. De pratet om skole, lekser, drømmer og andre hverdagslige temaer.

Hver gang hun ville gi opp i livet, eller hver gang det begynte å bli tøft, så tenkte hun på denne arbeideren.

Hun ville ikke skuffe han. 

Noe tilsynelatende så lite, ble så avgjørende for et helt liv. Så lite kan utrette så mye. Det viktigste er å ta vare på sine egne, og jeg vet mange her gjør en heroisk innsats for mange. Men vi trenger mer fra flere.

Husk alt kan ikke regnes på, men den største verdien er å ha noen man kan regne med.

Sist, men ikke minst, vil jeg gratulere dere alle, men spesielt russen. Jeg har hørt så mye fint om dere og hvor inkluderende dere har vært. Spesielt treffer historien om Phillip meg. Jeg er rett å slett stolt av russen vår i år.

Gratulerer med dagen alle sammen! Ta vare på hverandre.

Powered by Labrador CMS