Ølsmaking på Vinoria:
– Dette ble en kjempesuksess

Vil du vite hva som skjedde når en lokal håndverker-legende, en Tårnåsen-italiener, en oppegårding, en Oavis-journalist og to stykk Lien (som ikke kjente hverandre) møttes for å smake på rar øl? 

Da må du lese hele denne saken.

Torsdag kveld arrangerte Vinoria ølsmaking. Plassene ble utsolgt og Jostein Grønhaug som driver stedet sammen Anders Helliksen var strålende fornøyd. 

– Dette ble en kjempesuksess, dette var vår første offentlige smaking. Fremover blir det både vinsmaking, IPA-smaking og surølsmaking. Denne gangen ble det utsolgt, så neste gang skal vi vurdere å selge flere plasser, sier han til Oppegård Avis. 

Blant de som møtte opp for å smake på Imperial Stout, Hazy Pale Ale og belgiske sluggere som Gueze og Westmalle, var Lien og Lien. Mer presist Hanne Cecilie Lien og Knut-Yngve Lien fra henholdsvis Oppegård og Tårnåsen.

– Det er viktig å presisere at vi ikke kjenner hverandre fra før, eller er i slekt, sier Knut-Yngve-versjonen av de to med navn Lien. 

Det var nemlig smekk fult under kveldens ølsmaking så det var et tilfeldig sammensatt lag som delte nye smaker på Vinoria torsdag. Det ble ikke bare nye bekjentskaper med øl, men også folk denne kvelden. 

Resten av laget besto av Matteo Lo Piccolo, Kristian Muribø og Marianne Tømmernes i tillegg til journalisten selv.

Seks øl – stor variasjon

Det var Patrick Pelsholen fra importøren, Cask, som tok ansvaret for opplæringen under kveldens smaking. Han tok gjestene igjennom seks vidt forskjellige øl. Alle seks med utgangspunkt i de samme fire ingrediensene, vann, malt, humle og gjær. 

– Vi starter med en Staropramen pils, som er en tsjekkisk pils. Pils er en øltypen som er mest kjent i dag, men den ble ikke kjent for alvor før slutten av 1800-tallet, som er ganske sent i ølhistorien, forteller Pelsholen, som er sertifisert som ølkelner. 

Entusiasmen rundt bordet var helt grei etter øl nummer en. Det er en vanlig pils og ingen store overraskelser så langt.

– En god pils er alltid deilig som tørsteslukker en varm sommerdag, sies det rundt bordet. 

Videre blir vi presentert for en Hazy Pale Ale som Pelsholen forteller har blitt produsert av det moderne og raskt voksende bryggeriet i England, Northern Monk. 

– Northern Monk er et bryggeri fra Leeds i England som har vokst frem som et moderne og populært bryggeri i England. Her får dere en Hazy Pale Ale som har litt hvete i seg, men som domineres av en del aromoahumle. 

Dette seilet opp som en av favorittene rundt bordet. Flere av de gjestene tok bilde av boksen for å sikre seg muligheten til å gjøre storinnkjøp senere på polet senere. 

To nede, fire igjen

Etter en bløt start, er tiden straks inne for å teste de mer kraftige øltypene Pelsholen har å by på denne kvelden. Vi skriver bløt start fordi Pelsholen forteller at særlig den første øltypen kjennetegnes av at det blir brukt «bløtt vann». 

– Det er umulig å gjenskape akkurat det samme ølet på forskjellige bryggerier i forskjellige land eller byer. En av de viktigste grunnene til det er at mineralinnholdet i vannet som brukes er ulikt ulike steder i verden. I England har man for eksempel mye mineraler i vannet, som resulterer i et «hardt» vann, mens i Norge og, Tsjekkia for den saks skyld, har et lavere mineralinnhold som gir et «mykere» vann. Pils er laget av et mykere vann enn for eksempel porter, sier han. 

Amundsen bryggeri står for tur og det er IPA'en, Ink and Dagger, som kommer på bordet. Dette er en klassisk IPA som har solgt i bøtter og spann. Reaksjonene er at dette er et øl med ordentlig smak i. 

– Nå må vi ha noe mat her, litt pizza gjør seg nå!, sier det italienske alibiet rundt bordet. 

Og pizzaen kommer. Ifølge Lo Piccolo er pizzaen på Vinoria god.

– Pizzaen her er god, jeg sier ikke veldig god, men den er god. Kona lager veldig god pizza, sier han. 

Tilbake til ølet. Her er folket delt. IPAen som består av mer bitterhumle og karamellmalt blir hyllet av noen, mens andre synes det blir krasj. 

 – Jeg synes det blir litt i kraftigste laget. Man klarer ikke drikke mye av denne, blir sagt. 

En annen påpeker at det blir litt krasj mellom citrusen og det bitre. 

Halvveis og mye godt igjen

Etter halvkjørt løp skulle det vise seg at vi var ferdig med de tre beste ølene for noen, mens det for andre var det de tre beste som gjensto. En belgisk trippel, en surøl og en ordentlig svart imperial stout. 

Mens Pelsholen forteller i det dype og det brede om belgisk ølkultur, historie og regler serves det en belgisk trippel, temperert på ca. 10 grader, og likt tall i alkoholprosent. Også denne skaper reaksjoner. 

– Dette var litt den samme følelsen som å spise en veldig fyldig sjokoladekake, blir sagt. 

En annen forteller at dette var som å få i seg en middag. 

Surølet blir mottatt med forakt

Nå kommer vi til den store prøvelsen, hvor gjæren blir skilt fra malten. Nemlig surøl. For de som ikke vet hva dette er, forklarer Pelsholen at dette minner mer om surt enn om øl. 

– Surøl er veldig spesielt, men om jeg skulle tatt med meg en øltype på en øde øy, ville jeg valgt surølet, sier Pelsholen. 

– Surølet er så friskt og allsidig. Det passer godt til det aller meste av mat og oppleves som forfriskende, men vi må alltid forklare at dette ikke minner om øl. Det blir for mange enklere å sammenlikne dette med en hvitvin eller champagne enn en øl. 

Hvitvin eller ei. Dette ble kun tatt godt imot av journalisten og Knut-Yynge. Kristian Muribø kunne klare å komme på et par andre ting han heller ville tatt med seg på den øde øya. 

– Det er et par andre ting jeg heller ville tatt med meg på den øya. Dette var ikke noe for meg. 

Det kunne også Lo Piccola si seg enig i.

– Nei, er ikke helt med på dette her jeg heller, sier han. 

Slutten på kvelden 

Vi er på siste øl, en imperial porter fra Amundsen bryggeri. Den faller i bedre jord hos de fleste. Pelsholen forteller at dette er et kraftig øl som man har valgt å pøse mye smak i, men at dette ikke er noe du drikker mengder av. 

– Dette er en øl man vil skal smake mye, derfor har man valgt å få mye smak i det med mye malt, ulike typer malt, høy alkoholprosent og man har lagret det på whiskyfat for å gi den dette whisky/portvins-preget. Det skal være et kose-øl, forteller Pelsholen. 

– Perfekt øl ved side av mors karamellpudding og dessertkaka, var konklusjonen rundt bordet. 

– Drikker du denne i 40 grader på sommeren i Italia, havner du i koma, men her i Norge kan man servere den. For meg ble det de tre første som var best, sier Lo Piccolo. 

Den høyst uoffisielle rangeringen ble fra best til dårligst ble noe som dette: 

Ink and Dagger, Pils, Hazy Pale Ale, Westamlle, surør og Imperial Stout. For enkelte andre ble det motsatt. Konklusjonen var at smaken var veldig individuell. 

Lien og Lien ble familiegjenforening

Selv om det var ølen som sto i fokus ble det en flott kveld på Vinoria. Det skulle også vise seg at Lien fra Oppegård og Lien fra Tårnåsen begge stammer fra de samme dalene i Hallingdal. Etter litt slektsforskning ble konklusjonen at Knut-Yngve Lien fra Tårnåsen og Hanne Cecilie Lien fra Oppegård, trolig er femmenninger og det skjer jo ikke hver dag at man får en ny slektning i løpet av kvelden.