HALVT HODE: – Her ligger jeg da, og kan ikke annet. Formen er grei, men har vel sovet bedre!! Nå er det vel en times tid til skallebeinet skal på plass Og hodet blir helt igjen, skrev Anne på Facebook i januar 2017 da hun var tilbake på sykehuset etter hjerneblødningen.
HALVT HODE: – Her ligger jeg da, og kan ikke annet. Formen er grei, men har vel sovet bedre!! Nå er det vel en times tid til skallebeinet skal på plass Og hodet blir helt igjen, skrev Anne på Facebook i januar 2017 da hun var tilbake på sykehuset etter hjerneblødningen.

– Jeg holdt på å dø flere ganger

Anne fra Hellerasten fikk livet i gave.

Publisert

Opprinnelig fra Ski, men bosatt på Hellerasten: Anne Solhaug (60) er en skikkelig Nordre Follo-jente. De siste par årene har den energiske damen fylt rollen som leder for Frivilligsentralen i Oppegård. Mye glede skapes på hjørnet av Kolbens 2. etasje.

– Store deler av livet har jeg jobbet med barn og ungdom. Jeg er utdannet barnevernspedagog, og har nesten 20 års fartstid fra Utekontakten.

I dag elsker hun jobben. Anne mener du ikke kan ha det bedre enn å jobbe med frivillighet.

PÅ JOBB: Møterommet på Frivilligsentralen er populært sted for mange. Hos Anne Solhaug er det alltid hjerterom.
PÅ JOBB: Møterommet på Frivilligsentralen er populært sted for mange. Hos Anne Solhaug er det alltid hjerterom.

– Uten frivilligheten stopper Norge. Det gjelder alle i samtlige aldersgrupper. Frivilligheten er nødvendig for at samfunnet skal gå rundt.

– Mange sliter

Anne smiler når hun får spørsmål om hvordan en typisk dag på jobben ser ut.– Det går ikke an. Alle arbeidsdager er helt forskjellige. I dag skal jeg for eksempel levere ut julegaver til noen som ikke har bil. Det skjer ikke hver dag. I tillegg skal jeg ha møte med en frivillig som sliter litt i førjulstiden.

– Hvor mye sliter vi i lokalsamfunnet vårt?

– Jeg tror mange sliter mer enn det ser ut som. Mange mennesker som blir sittende mye alene, spesielt nå i et samfunn sterkt preget av korona. De som til vanlig er ensomme merker det dessverre enda mer i år. Da er det heldigvis noen som er så lure at de finner veien hit til oss.

I en periode hadde Anne to jobber, og de var langt fra i samme bransje.

– Jeg kombinerte å jobbe som flyvertinne i Scanair med å være utekontakt i Ski. Da jeg kom i flyvertinneuniform på Ski stasjon, var det noen av brukerne til Utekontakten som stusset veldig.

Da livet snudde

For fire år siden skjedde derimot en hendelse som skulle snu opp ned på livet til 60-åringen. Da jobbet Anne på en bolig for mindreårige flyktninger på Myrvoll.

– Via jobbet med å pusse opp boligen, og brukerne hadde ikke flyttet inn ennå. En kollega foreslo at vi skulle ta en kaffe før vi startet. Mens han satte på kaffen merket jeg noe var veldig galt i hodet mitt.

Anne tenkte det skulle gå over, men det skjedde ikke.

– Kollegaen min så jeg var helt hvit i ansiktet. Han spurte om jeg var veldig syk, men jeg klarte ikke svare. Jeg var bare helt ute. Jeg hørte han langt borte, og merket han ringte. Det siste jeg husker var en trapp. Kollegaen min holdt meg i live i 12 minutter til ambulanser og helikopter kom. Jeg har alt å takke kollegaen min for. Min historie viser hvor viktig det er å kunne førstehjelp, sier Anne alvorlig.

Utposning sprakk

I all hast ble Anne fraktet til Rikshospitalet og rett på operasjonsbordet. En utposning på en blodåre i hodet hadde sprukket.

– Fem kirurger holdt på med meg over to skift. Jeg holdt på å dø flere ganger. Jeg heier enormt mye på Rikshospitalet. Legene visste ikke hvilken form jeg ville våkne opp til.

Anne husker fint lite, men hun husker morfindrømmer om at hun lå i svære fjær.

– Alt var bare veldig behagelig. Egentlig ganske merkelig.

– Så var det noen som sa: «Anne, Anne». Senere hørte jeg datteren min som sa: «Mamma, mamma». Jeg tenkte at det var da fælt til mas. Når jeg åpner øynene ser jeg datteren min smile fra øre til øre. Så sovner jeg igjen.

– Datteren min spurte om jeg kunne se på henne en gang til og klemme henne med høyre hånd. Jeg tenkte igjen at det var da fælt til mas. Til slutt klemmer jeg til. Da begynner datteren min å storgrine. Jeg tenkte: «Klemte jeg så hardt?» Så sovner jeg igjen, forteller Anne og ler sin velkjente latter.

Skalle av plast

Kort tid etter får Anne vite at hun ligger på sykehuset. Da hadde hun vært borte i syv døgn. I tur og orden kom legene inn for å se til Anne, teste henne ut og se om kroppen fungerte.

– De var usikre på om jeg ville snakke igjen, eller om kroppen var lammet. Jeg hadde mange samtaler, måtte balansere og gjøre tester. Det viste seg at jeg ikke hadde noen skader.

Etter cirka tre kvart år kom hun tilbake til sykehuset. Da lå skallebeina til Anne i fryseren på Rikshospitalet, og hun fikk satt tilbake det som manglet. I fjor var hun også tilbake. Da fikk hun på plass en 3D-printet skalle fra Tyskland.

– Jeg kan med rette si å være «plastic fantastic». Halve hodet er faktisk av plast. Jeg er delvis Barbie, sier Anne og ler.

Legene har fortalt Anne at du kan ta tre operasjoner i hodet. Anne har brukt opp to.

– Jeg fikk livet veldig i gave. Jeg har alltid vært av den oppfatningen at du skal ta en dag av gangen, og nyte livet. Likevel setter jeg enda mer pris på det etter hjerneblødningen. Nå kan jeg for eksempel bli helt satt ut av en fin solnedgang. «Se der», sier jeg til gubben.

Hyllet av TV-aksjonen

Energinivået har Anne til de grader fortsatt til stede. Tidligere i år tok kreativiteten henne dit at Frivilligsentralen startet arbeidet med å strikke verdens lengste skjerf av oppklipte plastposer. Skjerfet ble 87,3 meter. Det hele endte med at et NRK-team med programlederne for TV-aksjonen kom til Kolbotn og hyllet Anne.

HYLLET AV NRK: TV-aksjonen hyllet Anne for initiativet til å strikke skjerf av plastposer. Programlederne Robert Stoltenberg, Mikkel Niva og Ingrid Gjessing Linhave kom til Kolbotn og innslaget ble sendt på NRK under TV-aksjonen i oktober.
HYLLET AV NRK: TV-aksjonen hyllet Anne for initiativet til å strikke skjerf av plastposer. Programlederne Robert Stoltenberg, Mikkel Niva og Ingrid Gjessing Linhave kom til Kolbotn og innslaget ble sendt på NRK under TV-aksjonen i oktober.

– Nå er det sendt søknad til Guinness Rekordbok, men jeg tviler på at vi kommer inn. Verdens lengste skjerf er visstnok over fem kilometer, men det var ikke strikket av plast da.

.– Du er blant dem som er tettest på: Hva kan vi gjøre for dem som ikke har det så bra i jul- og nyttårshelgen?

– Se hverandre. Ikke gå forbi naboen uten å si hei. Inviter til en skravletur i nabolag. Kanskje du kan legge en lapp i postkassene eller dele på Facebook, hvor du inviterer til skravletur der dere holder god avstand. Det som er lite for deg, kan være veldig stort og etterlengtet for andre, sier Anne Solhaug.