KAMPKLAR: Inger Furu (74) fra Kolbotn vil ikke gi opp kampen for heis på nye Kolbotn stasjon.

Raser mot Bane NOR: – Har de egne regler for Kolbotn stasjon?

Inger Furu (74) fra Kolbotn vil ikke gi opp kampen om en mer tilgjengelig stasjon, og maner til kamp for en løsning med heis.

Publisert Sist oppdatert

– Overalt ellers i samfunnet stilles det krav til universell utforming. Vi har heiser, tilgjengelige toaletter og kantiner. Det er så strenge regler for hvordan steder skal utformes, enten det gjelder arbeidsplasser eller boliger. Men Bane NOR ser ut til å ha sine egne regler, sier Inger Furu fra Kolbotn til Oppegård Avis.

Hun er født og oppvokst i gamle Oppegård kommune, og følger med på utviklingen på hjemstedet, og på tross av noen utfordringer med bevegelighet er det en oppegående og aktiv dame vi har tatt en prat med.

KOLBOTN STASJON: Inger Furu vil gjerne bruke toget mer for å besøke barnebarna som bor på andre siden av byen.

Innelåst på Kolbotn

Selv tar hun seg frem med hjelpemidler som rullator, en elektrisk scooter og staver.

– Kolbotn er full av pensjonister, rullatorer og rullestoler. Ramper og trapper er ikke noe problem for de spreke, men vi andre trenger bedre løsninger. Hva er det egentlig som er feil hos Bane NOR? Brukes for mye av budsjettet på feil organisering og beslutningsvegring?, spør hun med godt synlig irritasjon.

Jeg tente på alle pluggene da jeg leste saken i Oppegård Avis

Furu registrere at mange av hennes jevnaldrende og de som er litt eldre ofte må hentes med bil når de skal steder. Og hun tror mye av dette ville vært bedre om tilgjengeligheten på stasjonen var bedre.

– Vi blir innelåst på Kolbotn, sier hun.

Hun påpeker at ramper vil bli en stor utfordring, både for seg selv, men også med tanke på alle med bevegelsesutfordringer, unge som gamle.

– Jeg har ventet på ny stasjon, for jeg ønsker å bruke toget mer. Selv om jeg kan gå ramper i dag, så er det ikke gitt at jeg kan det om noen år. Og det er mange rundt meg som ikke vil kunne gå så lange ramper med rullator, manuelle rullestoler, eller andre hjelpemidler.

– Vi trenger ikke at veien til toget blir lengre, sier Furu bestemt.

MOTORISERT: Med den elektriske scooteren tar Inger Furu seg lett frem, men den er ikke mulig å ha med på toget. Dermed må det være en løsning som er brukbar når man er avhengig av rullator, mener Furu.

Ønsker å besøke barnebarna

Drømmen for Inger Furu er å oftere kunne ta toget til Skøyen for å besøke barnebarna.

– Jeg har gledet meg til at det skulle komme ny stasjon, for at jeg skal kunne reise mer på egenhånd.

Hun forteller at hun har hatt ubehagelige opplevelser med dagens løsning, og at hun på tross av å ha fått forsikringer om at det skulle være mulig å komme seg om bord i toget, har opplevd det som en skremmende utfordring.

– Det skal visstnok alltid være konduktør som kan hjelpe på vognene der hvor det er bilde av barnevogn, men det var det ikke da jeg forsøkte å ta toget til Skøyen, forteller hun.

Det var for høyt opp fra perrongen til det første stigtrinnet, og ikke en eneste konduktør i sikte, det dukket først opp da hun skulle gå av. Furu endte med å sette kneet i trinnet for å komme seg opp.

– Da jeg kom frem til Skøyen viste det seg at der går trinnet i plan med perrongen, og slik håper jeg det blir på nye Kolbotn stasjon også, sier hun, og legger ikke skjul på at man blir engstelig for å reise når forholdene ikke ligger til rette for det.

– Og jeg kan jo ikke forvente at de skal kjøre meg frem og tilbake til Skøyen hele tiden, nå forsøker jeg å trene og holde meg i form så jeg kan få besøkt barnebarna så mye som mulig, sier Furu.

– Vi må få en ordentlig stasjon

– Toget gikk presis før

Furu trekker også fram hvordan togsystemet fungerte i hennes yngre dager.

– For 60 år siden, da vi som nå er pensjonister skulle på jobb, gikk togene presis. Nå er det mer vanlig med togstans, og beskjedene vi får er at «vi kan ikke si hvor lenge det vil vare». Det virker som vedlikeholdsetterslep er blitt en fast unnskyldning, sier hun.

Da Furu vokste opp var det en stasjonsmester og manuelle porter som regulerte kryssing av jernbaneskinnene på Kolbotn, og da var det mer fremkommelig enn det har vært de siste tiårene.

– Jeg husker et avisinnlegg helt tilbake i 1981, hvor en innflyttet barnefamilie var sjokkert over den bratte trappa mellom sporene, den var beryktet allerede da, forteller Furu.

ENGASJERT: – Vi må få en ordentlig stasjon!

Håper Bane NOR snur

– Vi må få en ordentlig stasjon, sier Furu bestemt.

– Den skal brukes av mange hver dag, og i mange faser av livet. Jeg tente på alle pluggene da jeg leste saken i Oppegård Avis om at Bane NOR fortsatt avviser at vi trenger en heis der, sier hun oppgitt.

Nå håper hun at folk vil engasjere seg og ikke gi opp kampen for å få bedre løsninger for fremtiden på Kolbotn Stasjon.

Powered by Labrador CMS