Bilen for prester og jordmødre

– Da bilen var ny, ble den så populær at kjøpere skrev seg på venteliste. Myten sier at noen yrkesgrupper ble prioritert; leger, prester, bønder og jordmødre fikk plass forrest i køen, sier Egil Norderhaug på Kolbotn.

Han ruller av soltaket, omtrent som når du skrur av lokket på en boks makrell i tomat. Med Oavis ved siden av kjører han Tour de Kolbotn. I rundkjøringen ved Statoil hører vi lyden av en spansk danserinne som klaprer i kastanjettene.

– Slapp av, det er bare retningsviseren.

Vi parkerer på Kolbotn torg.

– Kan du kjøre litt frem, så Tjernet kommer med på bildet, spør Oavis.

Egil dytter med en hånd. – Er det bra nå? smiler han og forteller at bilen ikke veier mer enn 560 kg. Og, fortsetter han, dette med prester og jordmødre hadde seg slik at bilen, selv med kun 29 HK, tok seg frem over alt. Så folk som var ute i viktig ærend, der det gjaldt liv eller død, måtte jo få komme først i køen.

Den stygge andungen

2CV’s historie begynte på 1930-tallet, da Citroën-sjefen beordret en av konstruktørene inn på kontoret. Oppdraget lød: «Bygg en bil med plass til to bønder som har med seg en 50 kg tung potetsekk eller et vinfat, og som kan kjøre i 60 km/t og ikke bruke mer enn 3 liter bensin på 100 km. Bilen må være så lett å kjøre at selv kona til bonden greier det. Dessuten må den ha så gode fjærer at en kurv med egg overlever en tur på Frankrikes mest hullete strekninger. Hvordan bilen ser ut, spiller ingen rolle.»

I 1948, på Pariser Autosalon, ble den første 2CV’en med 9 HK presentert. (CV står for chevaux vapeur og betyr hestekrefter.) Folk trakk på smilebåndet og ga bilen kallenavn. Som i Tyskland, der man istedenfor 2CV sa «Anda», etter HC Andersens «Den stygge andungen». Dvs. den som var annerledes, men med tiden utviklet seg til alles yndling. Så stor var begeistringen at fabrikken i perioden 1949 til 1990 produserte hele 3.868.631 personbiler og 1.246.335 varebiler. Utseende endret seg ikke, du kan knapt se forskjell på en 2CV fra 1950 og en fra 1990.

– Da jeg kjøpte bilen betalte jeg rundt 10.000 kroner. Turen hjem fra Hønefoss, over Sollihøgda til Kolbotn greide 2CVen fint. Vel tilbake kikket jeg nærmere etter hva jeg hadde fått i hus, plukket ifra hverandre bilen, hele garasjen var full av deler. Oppdaget masse rust og fant fort ut at jeg like gjerne kunne kjøpe nytt karosseri. Datteren min og jeg bar det inn i garasjen. Bilen er enkel å skru på, motoren løfter jeg ut for hånd, skjermer og dører bare plukker du fra hverandre. Deler finnes i fleng, billige er de også. Som da jeg trengte ny eksospotte: 250 kroner! sier Egil og ler.

Som bilen, så eieren

Egil Norderhaug sin 2CV er nesten 40 år gammel og like fin. Han forteller at eierne er litt som bilene, annerledes.

På hvilken måte? spør Oavis, uten å få svar.

Men ved å ta boligen hans i øyesyn, aner jeg det. Han holder til i en eldgammel trevilla som en gang tilhørte en sigarhandler på Frogner i Oslo. Huset er omkranset av hvit stakittgjerde, de har gullfiskdam og drueplanter i solveggen. I garasjen står en stabel vinyl med musikk fra den gang auto-tune ennå ikke fantes. Han samler på mye rart, denne mannen, litt sånn Espen Askeladden. Og da slår det meg. For hvis stesøstrene til Askepott skal på fest, vil de bli hentet i Tesla og Porsche, mens Askepott rømmer med prinsen i en 2CV.

Joda, 2CV-eiere er ikke A4-folk.