Tanker om de tre ukene med full nedstenging

I dag våkner vi til nyheten om det høyeste tallet smittede siden pandemien startet.

Vi voksne er i forskjellige faser av sinne og oppgitthet og krangler oss i mellom i diverse kommentarfelt om hvorfor Vinmonopolet er åpent og ikke treningsstudioer, krever flere vaksiner NÅ, og er generelt drittlei alle sammen.

Jeg er også drittlei. Drittlei av å ikke kunne gjøre jobben min slik jeg ønsker, drittlei av å ikke kunne møte venner, drittlei av å ikke kunne bestille ferietur og drittlei av Netflix.

Ungene mine er også drittlei. Av å måtte forholde seg til nye endringer i skolesituasjon omtrent daglig, av avlyste aktiviteter og nå sist avlyst leirskole for andre gang.

Men til forskjell fra oss voksne krangler de ikke i kommentarfelt, de bare avfinner seg med situasjonen og blir mer og mer nedslått.

Det er i den aldersgruppen smitten nå sprer seg mest, i alle deler av landet. Og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor.

Voksne i kommentarfelt klager på ungdom som ikke bruker munnbind på skoleveien og som absolutt må møtes. Men det er vel ikke der smitten sprer seg? De sitter i små klasserom, og er nødt til å oppholde seg på trange områder på skolen hvor det er umulig å holde to meters avstand.

Jeg er enig i de helsefaglige som vil unngå strengere tiltak for de unge, for at de skal skjermes mest mulig, men ser dere ikke at det dere nå gjør gir nøyaktig motsatt effekt?

Joda, barn og unge får gå på skole sånn delvis, litt avhengig av en dag til neste, men usikkerheten i alle endringer er farligere tror jeg, enn om man nå hadde vært litt tøffe og stengt barne- og ungdomsskoler for fysisk undervisning til over påske.

Da er det en klar tidsbegrensende ting, og som vi vet er de fleste unge ganske gode på nedtellinger til noe de ønsker seg - sånn som min 12-åring som nå går glipp av leirskole igjen.

Så kanskje, hvis vi alle er flinke med å unngå sosiale samlinger, vasker hendene, holder oss inne og jobber på digitale flater både store og små, så kan vi kanskje få et åpent samfunn igjen over påske, store og små. Så får det bare være at det er slitsomt å ha ungene hjemme mens du prøver å være effektiv på hjemmekontor.

Så skal vi tenke på en ting til: For oss voksne er dette ett år av livet, veldig lite i den store sammenhengen, men for ungene våre ER dette blitt livet nå. For en 10-åring har faktisk tilbrakt 10 prosent av livet sitt i en pandemi, smak på det? De tre ukene med full nedstenging er da kanskje ikke så ille i den store sammenhengen?