Vi fant Diego!
Som lyn fra klar himmel fikk Oppegård Avis telefonen vi ønsket oss: – Hei, det er Diego...
Jakten på de mange brikkene i sommerpuslespillet med 80-tallskoloritt kan endelig krones med seier.
For i de sene kveldstimer, mens Oppegård Avis la siste hånd på verket på morgendagens værsak, forberedte ukens innsynsforespørsler i den kommunale sandkassen, og sjekket politiloggen for å se om det var noen fartssyndere som hadde gått i garnet på gamle Mossevei, ringte plutselig telefonen.
– Hei, dette er Diego, jeg hører du leter etter meg, sa stemmen.
Hadde det vært i 1986 ville jeg måtte reise meg for å gå ut i gangen, eller ut på kontoret for å ta telefonen som var fast forankret i veggen, kanskje hvilende på en liten spesialdesignet teakhylle fra tiåret før, med eget hyllerom under til de massive telefonkatalogene. Og Diego ville kanskje stått med en håndfull mynter i en rød telefonkiosk i et gatekryss et sted i Norge.
Nå, nesten 40 år etter at denne historien startet, sitter vi makelige i hver vår sofa og snakker på krystallklar linje mellom smarte telefoner. Foran meg står en bærbar PC på et bord som da ville vært nytt, men som nå er retro.
For Diego har livet gått videre, og han ønsker ikke å stille med fullt navn og bilde i denne saken, noe vi selvfølgelig respekterer.
Men han synes det er helt ok at vi runder av historien, og synes det er både svært artig, og litt rørende å nå få kontakt med en gammel ungdomsflamme, som han bekrefter at han var svært forelsket i.
For det er vel ingen av oss som har vært i tvil om at ungdomstidens Diego+Michelle=Sant?
Greverud-sporet
Diego har bodd i Norge siden slutten av 1985, og flyttet hit fra Venezuela fordi deler av familien er norsk.
Og de første 4 månedene bodde han, som vi ganske riktig antok, i gamle Oppegård kommune.
Han bodde dog ikke på Oppegård, og ei heller på Langhus, men på Greverud, er par steinkast nordover, og ikke sydover. Vi ville nok kommet dit også, tenker vi. Men sånn er det å nøste opp i gamle hyssingvaser, man følger de sporene man til enhver tid har foran seg. En tråd om gangen. Man leter i mørket, og når lyset først slår seg på, står svaret og venter i nabolaget.
Det eneste han fikk med seg her var altså noen vintermåneder, så det ble ikke bading i verken Tusse eller i Gjersjøen. Familien kom etter til Norge, og de etablerte seg et annet sted i landet.
Men de to unge håpefulle ungdommene fra de gamle bildene glemte hverandre aldri.
Og nå har hun fått telefonnummeret hans.
Men hold da op!
– Wow, bliver helt rørt, det havde jeg slet ikke turde håbe på, sier Michelle fra Danmark til Oppegård Avis når vi forteller at Diego er funnet.
– Det er jo helt fantastisk at det lykkedes jer at finde ham, virkelig godt detektivarbejde og tak fordi i tog min henvendelse seriøst. Det er jeg meget taknemmelig for, fortsetter hun.
Nå gleder hun seg til å ringe ham, og lover å holde oss oppdatert.
– Tak igen for din hjælp, jeg må smile - kan ikke helt forstå det efter så mange år. Men hold da op, jeg glæder mig. Hilsen Michelle, står det på skjermen.
– Men hold da op, jeg glæder mig. Hilsen Michelle
Håp og hockeysveis
Som Doc og Marty startet vi opp en DeLorean DMC-12 og suste bakover i tid. Ikke til 1955, men til et fargerikt 80-tall med håp i blikket og hockeysveis i vinden. Vi risikerte ikke å bli sittende fast, veien for oss tilbake var mindre dramatisk enn Marty McFlys, men helt ærlig så skulle vi nok gjerne blitt der litt til.
Og sånn ender det ofte. Ikke med et lynnedslag og 88 miles per hour som løsning, men med en telefon og en hyggelig prat.
Hadde vi trodd vi skulle finne ham? Kanskje ikke. Men bildene av 80-tallets håpefulle ungdom ga oss noen fine øyeblikk ved tastaturet, og vi fikk være med et lite stykke på veien.
Oppegård Avis journalist/snushane slenger beina på bordet, mellom stabler av utskrevne notatblokker og tomme Pepsi Max-bokser, trekker pusten dypt og tenker at dette var en god dag på jobben, mens en rask sjekk av lokale tips kan bekrefte at alt er som før. BaneNOR pigger på stasjonen nattestid, noen har funnet en undulat, unge lokale idrettsutøvere er ute og markerer seg på bortebane, og politikerne er så smått i gang med valgkampen.
Takk for turen, Diego og Michelle, nå må vi andre tilbake til fremtiden.
