JUL PÅ «ÅSEN»: Dette bildet er fra cirka 1950. Artikkelforfatter Espen sitter til venstre for nissen, og til høyre hans bror Pål. Foran til venstre sitter guttenes kusine Kjersti på nissens fang. Hennes tvillingsøster Lisbet nektet å nærme seg nissen. Bestefar, driftsbestyrer Karl Aasen på Oppegård E-verk, sitter med sin trofaste røde alpelue til høyre for nissen.
JUL PÅ «ÅSEN»: Dette bildet er fra cirka 1950. Artikkelforfatter Espen sitter til venstre for nissen, og til høyre hans bror Pål. Foran til venstre sitter guttenes kusine Kjersti på nissens fang. Hennes tvillingsøster Lisbet nektet å nærme seg nissen. Bestefar, driftsbestyrer Karl Aasen på Oppegård E-verk, sitter med sin trofaste røde alpelue til høyre for nissen.

Så tenner vi et lys i kveld

Så er vi der igjen, da. Omtrent nå som vi nettopp er ferdige med å rydde vekk julestasen og feie opp de siste barnål­­ene fra i fjor!

Publisert

Sånn virker det i hvert fall på oss som har levd en stund!Det fenomenet var også annerledes før. Da avstanden fra jul til jul var omtrent en million lysår, så lenge at vi omtrent hadde glemt hvordan nissen så ut.

Nåja, akkurat DET var reinspikka jug, men leeeenge, det var det unektelig!

Jula begynte med adventstiden da jeg var liten. Rundt omkring 1. desember. “Julemåneden”

I fjor så jeg de første juleutstillingene og de første opplyste nissene på vei oppover opplyste vegger på opplyste stiger mot opplyste tak på Isle of Wight i slutten av september, og da holdt jeg på å kjøre av veien! I år, når vi er coronafast på Oppegård, oppdaget jeg at jula, den har jammen framoverflytta seg her til lands også! På toppen av alt blander Halloween seg midt inn i disse julegreiene også, så en periode er det daudinger og basunengler og nisser og hekser og skrømt i skjønn forening på alle kanter!

TRE MÅNEDER AV ÅRETS 12 MED JUL???? Nei, “detta blir gæli”, sa mormor når hun studerte tippekupongen, og jeg kunne ikke vært mer enig!

Første søndag i Advent var det høytidelig tenning av julegrana på Oppegård stasjon, der Guttemusikken spilte (ikkeno´jenter de første åra jeg gikk der, nemlig), det grønne, glitrende treet ble behørlig “Goddag´et”, + et par andre oppbyggelige julesanger ble spilt og sunget, og dermed kunne nedtellingen til årets store fest begynne!

ÅÅÅÅÅ, som man gledet seg til jul! Det var den eneste tiden på året man kunne spørre hvilket som helst barn over 5 hvilken dato det var, for det visste vi!

For den gangen, som nå, hadde vi julekalender. Med nummer uttapå luka! Og et bilde til målløs beundring når luka ble åpnet! (Vi juksa litt av og til, men det ble dessverre oppdaget og strengt formanet om at SÅNT fanteri, det drev man ikke med i lovlydige familier!)

Vi hadde én kalender på deling hjemme hos oss, og Pål var alltid bemerkelsesverdig raus som lot meg være først til å åpne. DET var aldeles mot normalt! Inntil jeg ble gammel nok til å oppdage at den som åpnet nummer 1, ALDRI fikk åpne nummer 24!!! Det var da hele spenningen og rosinen i pølsa!

I dag har alle barn hver sin kalender, og det er ingen bilder nå for tiden! Kalendere har for lengst gått veien via en daglig foringsdose for Karius og Baktus, til små plastikkting, til individuelt pakkede små julegaver. HVER DAG!

Da jeg fremdeles var lærer, oppdaget jeg at noen barn fikk daglige gaver i prisklasse mellom 50 og 100 kr. Og samtalen før første time i hele desember gikk på “Hva fikk DUUU i kalenderen??”

HÆ???

Jeg blir litt svimmel av sånt. En mor klagde over at hun hadde så mye å gjøre med julekalenderpakking til sine tre barn at hun var sliten før jula begynte!

Tenk det da, De!

Nei, hjemme på “Åsen” var det nok helt andre, og atskillig mer velduftende sysler som foregikk! Alle de “sju slaga” var på plass i kakeboksene sine lenge før midtveis i desember, og for oss “småkara” til mormor sto smaking av kakedeig til godkjenning (ALLTID godkjent), slikking av visper og skraping av fat og boller på programmet.

Vi fikk smake på én av hver av de ferdige produktene, og så ble lokket satt på boksene før de ble plassert himmelhøyt oppe i det øverste skapet, og der hadde vi ikke sjanse til å rekke opp.

Jeg tror nok aldri vi ville ha tort heller, for å stjæle av julebaksten var en forbrytelse på linje med overlagt drap hos oss!

Mor, mormor og et par tanter lagde all julematen fra bunnen av. Det ble stekt ribbe, laget medisterkaker og surkål, og de til og med stappet pølser for hånden de første årene jeg kan minnes. Og noen helt bitte små pølser som het “sosisser”, men som bestefar kalte “barndomsminner” uten noen gang å utdype hvorfor, (men jeg har skjønt det nå!)

Okse- og lammerull og sylte lagde de også, og det ble lagt i en diger presse av tre som veide omtrent tre tonn og ble satt i kjelleren etter at rullene og sylta først var kokt.

I tillegg ble det brygget Tomtebrygg, den eneste form for øl jeg noen gang har likt, og tilvirket masse og langt mindre interessante matvarer som sylteagurker, syltelabber (at sånt kunne regnes som folkemat, det skjønte aldri hverken Pål eller jeg), tyttebærsyltetøy og alt mulig annet som nok faller mer i smak blant voksne enn barn.

Så adventstiden, den var travel hos oss på “Åsen”, som den sikkert var det i alle andre hjem på den tiden da jeg var barn.

Mildværet rett i desember fikk vi forklart het “Kakelinna”, fordi “linn” betyr varm eller mild, og været varmet opp fordi alle kokte og braste til jul slik at hele værlaget ble påvirket av det. Og sånn var det nok! For kakelinna, den kom alltid!

Bestefar reiste til “Meieriet” i byen, som han kalte det, for å sikre seg juledrammen sin. Sånn i august, omtrent. Og mormor sa “Så blir det tidlig jul i år også”. Og det ble det. Flere ganger før den ordentlige jula kom.

Så, omsider, kom det vi hadde venta på; Selve JULA!

På Lille Julaften begynte høytiden på “Åsen”, for da skulle juletreet pyntes. Pynten kjente vi igjen fra år til år, og alt skulle henge på sin faste plass.

Mor og far fortalte at da de var barn, sånn i Middelalderen en gang, da hadde de levende lys på treet, men det ble så ofte brann i greinene av at vi hadde elektrisk belysning, en lang snor med kunstige stearinlys som aldri ville stå rett opp på greina, men det gjorde ikke så mye.

Med juletreet i hus var det SKIKKELIG jul, for da luktet det jul fra kjeller til loft; Julemat, julekaker, smult, røkelse og, ikke minst, granbar.

Lille Julaften var den eneste dagen i min barndom da vi gikk frivillig til sengs tidlig uten en gang å bli bedt om det, for da ble det jo fortere julaften! Vi hengte opp de største strømpene vi fant, fars speiderstrømper, ved senga.

Julaften morgen våknet vi grytidlig. Da hadde nissen vært innom som snarest og fylt strømpene med alle juleheftene; Stomperud, Tarzan, Knoll og Tott, Skipper´n, Vangsgutane (som var litt vanskelig å lese), Donalds Jul osv, osv, osv, og jammen hadde han ikke puttet oppi en hel appelsin og en marsipangris til hver av oss, også!

Så var det bare å telle timer til klokka ble fem og jula skulle ringes inn, og julematen komme på bordet. De voksne skulle tygge hver eneste matbit minst 100 ganger og til overmål ha både dessert OG kaffe og kaker før vi kunne åpne julegavene!

Hvilke ufattelige lidelser man overlevde i denne traumatiske delen av en ellers perfekt barndom! DESERT, KAFFE OG KAKER FØR JULEGAVENE???

Sånt hadde sikkert blitt meldt til barnevernet nå til dags! Makan til psykisk terror det ville vært i en nå-tid da jeg har hørt at barn hevder til sine lærere at det skal ha seg frabedt å bli “krenket” ved tilsnakk!

Det hadde jaggu vært et nyttig ord å hatt i sitt vokabular som seks-sjuåring på Julaften!!!

Det var pakker til alle. Myke, og totalt uinteressante pakker med “nyttige ting” fra tante Helga” (hun som sussa så vått og lukta møllkuler), men også harde pakker som noen ganger skrangla så mystisk og var sånne pakker som gjorde livet verd å leve, og både desserten og kaffekakene verd å utstå.

Og så den deilige, utmattende følelsen i magen når man satt der og nøt gavene sine. De harde.

Og man visste at man var helt sikkert verdens heldigste som hadde blitt født i Norge. På Oppegård. I akkurat MIN familie.

Og det eneste lille skåret i gleden var at det var et helt ÅR til neste jul.